Tanker fra sykehuset…

Hele dagen i går var litt merkelig. Svimlebygene fortsatte, eg var trøtt og sliten, og på ingen måte i form, men stilte på jobb i håp om bedring. Det gikk egentlig greit da eg ikke tok den tyngste jobben, og eg visste at eg skulle på Ahus og få medisin igjen. Turen til Ahus var jo et kapittel for seg selv, for først glemte eg tida og kom meg først avgårde et kvarter for seint. Heldigvis gikk trafikken greit uten forsinkelser.

Da eg ankom Ahus var parkeringa full. I tillegg til alle bilene som sirkulerte i håp om ei lita luke, sto det mange taksameterbiler der og bare oppholdt nonsjalant flere plasser. Etter å ha forsøkt i 20 min å få parkert kjørte eg bort til parkeringshuset. Der er det alltid plass, og faktisk litt billigere, men det blir jo et stykke å gå når man sliter med vonde bein i utgangspunktet.

Kjører arkivfoto da eg glemte å knipse bilder i går.

Endelig inne ved lab’en var det bare fem nummer før min kølapp, hvilket lover godt da eg sto i køen for Øhjelp. Men den gang ei, den vanlige køen ble prioritert, så den som sto og trippa og måtte ringe avdelingen for å si eg kom for seint, det var meg. To glass blod fattigere kom eg opp på «min» avdeling for å få medisin. Der gikk alt helt greit, og en halvtime seinere var eg «fylt opp» med ny boost.

Da eg var ferdig ville eg besøke ei venninne som var på en annen avdeling, og kontakta henne. Hun satt med cellegiftbehandling på grunn av kreft. Eg ga henne en klem og vi skravla litt, før eg dro. Det setter ting litt i perspektiv. Her gikk eg og syns synd på meg sjøl fordi eg ikke finner parkering og må vente på blodprøve. Sånne ting betyr jo så lite i den store sammenhengen, tenker mer på hun som satt med cellegift stakkar, og ønsker bare at hun blir bra igjen!

 

Snap / Insta

Gladmelding på sykehuset!!

Hei og hopp! I dag må være årets beste lillelørdag altså, og hvorfor, det skal eg fortelle. Dagene starta jo som vanlig med at eg reiste på jobben, men i dag skulle eg bare jobbe tre timer, for eg hadde time på Ahus igjen. Det var igjen tid for IBD-infusjon. Den får eg jo hver sjette uke intravenøst mot crohns. 

Medisintid, er ikke så verst å sitte her.

På Ahus må eg alltid møte en time før medisinering for å få tatt alle blodprøvene, og for at de skal kunne få svar før de setter medisinen. Og etter blodprøvene stikker eg alltid innom kiosken for å kjøpe meg noe snacks, i dag ble det en liten sjokolade og iskaffe. Satte meg på en benk mens eg spiste og titta på folk som hasta forbi, av og til er det veldig behagelig å bare ta det helt lugnt blant alle de som har det travelt.

På IBD avdelingen kom eg inn litt før tida, og de var raske med å sette i gang medisinen. Tommel opp for sykepleierne der. Eg spurte om å få snakke med lege, men da det ikke var noe lege tilgjengelig i dag, stilte ene sykepleieren opp. Vi tok en prat om min generelle helsetilstand, og eg fortalte om utfordringene med lite energi og kvalme. Kvalmen kommer av cellegiften som eg har tatt hver onsdag i ca 11 mnd nå. 

En god venn

Sykepleieren ringte min gastrolege og fortalte hva eg hadde sagt, og etter at de hadde diskutert litt var det klart. Eg kan endelig slutte på cellegift! Denne er det vanlig at man går på i ca ett år for å gjøre kroppen mer mottagelig for den andre medisinen, og nå er altså kroppen min klar for dette. Det skal bli en sann fryd å slippe kvalme hver onsdag, og få tilbake en del av energinivået mitt. I tillegg fikk eg endelig tatt influensavaksine i dag. Da gjenstår det bare å høre hva hjertespesialist sier neste uke!

Snap / Insta

Til overskriftleserne!

Over alt på sosiale media hvor det kan deles linker fra enten nyhetssaker i aviser, blogg, humorsider osv, kommenteres det over en lav sko av overskriftsleserne. Mange føler seg gjerne sikker i sin sak og argumenterer sterkt ut fra hva som står i overskriften, uten å i heletatt ha klikka seg inn på saken. Det utveksles sterk og kvass ordbruk, og noen går gjerne til personangrep enda de tydelig ikke vet hva saken egentlig dreier seg om. Noen er gjerne bare veldig hyggelig og vil vise det uten at de har sett mer enn overskriften, og den kan jo ofte være tvetydig.

Eg har selv testa dette, og fått erfart det via vår blogg noen ganger. Sist eg skulle hente ut cellegift på apoteket var resepten tom, og det ble litt stress med å få tak i det. Da eg endelig hadde det i hende ble overskriften «Fikk omsider cellegift i dag», hvor eg i innlegget forklarte hvordan eg hadde stressa med å få tak i det. Samt poengterte eg at eg ikke har kreft, og at cellegiften har holdt meg frisk i ca et år. Likevel fikk eg overraskende mye spørsmål om kreft, og enormt mange «god bedring» hilsener. Eg er jo ikke syk så lenge eg går på disse medisinene, de holder meg jo så godt som frisk. Eg har crohns som er en kronisk sykdom, den har eg resten av mitt liv, og kan faktisk ikke bli helt 100% frisk.

I går skrev eg om hvordan det er å få spørsmål hele tida om når vi skal ha barn, og hvordan dette evinnelige babymaset kan påvirke mennesker. Overskriften «Gravid???» og bilde av min oppblåste crohnsmage var nok til x antall gratulasjoner og spørsmål om når eg har termin. Tja, eg har termin 2-3 ganger daglig med det eg har i magen, men det er overhode ikke noe levende som kommer ut, tvert i mot. Poenget mitt var da at man bør IKKE spørre og mase om barn til folk man ikke kjenner veldig godt.

Når eg gjerne da svarer folk at de må lese innlegget før de kommenterer, får eg til svar «Næsj, gidder ikke lese blogg». Nei vel, men da burde du kanskje ikke kommentere blogg heller. Og hva med nyhetsavisen da? Det blir kommentert like mye ut fra overskrift på delinger der, leser man ikke aviser heller da? Saken er veldig enkel, om man ikke klikker inn for å lese saken, bør man la vær å både kommentere og å snakke om det med andre, for det kommer det ikke noe godt ut av. Ellers vil eg bare be dere alle om å være hyggelig og høflig i alle kommentarfelt, husk at det er et ekte menneske med ekte følelser som sitter bak skjermen du skriver til.

Snap / Insta

På sykehuset igjen

Etter nå å ha krangla med Ahus i et år, har de endelig å å gjøre ting bittelitt riktig her nå! Wow! Ja eg har omsider fått en veneflon, som forøvrig verker litt da, og får medisin intravenøst. Det kjennes litt kaldt, og noe ubehag er det jo, men det føles topp å endelig få den medisinen som skal være uten bivirkninger! Ja selvsagt med forsinkelser i dag også, rart at eg skal straffes fordi pasienten før meg er forsinka, burde jo bare tatt meg inn først da..? 

Sto opp kl 7 i dag, og fresha meg kjapt og gale. Turen inn var som en dans på roser. Forden er god den, og det så jaggu ut som alle på E6 hadde det travelt i dag. Til og med politibilen lå godt over fartsgrensa, uten å bry seg om at alle andre kjørte like fort. Den meteren de lovde med snø i natt var heldigvis ikke mer enn en cm.

Vel fremme fant eg omsider parkering, og kunne løpe inn. Trakk en kølapp på labben for blodprøver, og siden det var 11 stk før meg kunne eg korte ned ventetida litt på dass. Eg lurer fælt på hva som har skjedd der inne egentlig, en stram fæl eim av parfyme reiv i nesehårene da eg gikk inn! Har folk virkelig med seg parfyme for å overdøve drittlukta si på offentlige toaletter?

Så var det min tur på laben for de obligatoriske blodprøvene, og etterpå videre opp på gastromedisinsk poliklinikk. Der måtte eg som sagt vente ei god stund, men fikk jo da tid til å skrive litt til bloggen. Og joda det var nok tid til å sjekke alle sosiale media flere ganger. Jaggu godt en har brukbar tlf i disse dager, når man gjerne må innom et venterom i ny og ne. 

Eg rakk også å spise en utmerket frokost på kiosken her. Men altså, her sitter eg og leser x antall «god morgen» på innboks, men noe god morgen er det ikke nødvendigvis! Eg er tom for snus, og det selges jo så klart ikke på et sykehus. Den var faktisk litt drøy! 

Ellers kan eg meddele at dette ble litt mer omfattende enn eg hadde sett for meg. Siden eg har et gen som gjør at eg ikke tåler imurel (vanligste medisin), må eg gå på noe annet i tillegg til IBD infusjon (biologisk medisin). Så nå har eg lært meg å sette sprøyter med cellegift på meg selv, og må gjøre det en gang i uka et halvt år. Men eg slipper de store bivirkningene, og det tar ikke livsgleden på samme måte som imurel, så eg er positiv til dette! Må bare sitte i to timer med nåla i armen…

Follow my blog with Bloglovin

Begin typing your search term above and press enter to search. Press ESC to cancel.

Back To Top