Da var det heite meg lillelørdag igjen, og eg skjønner egentlig ikke denne ståheien om lillelørdag. Hva er egentlig så bra med den? Er midt i uka, så man kan ikke skeie ut, man er uansett for trøtt og sliten, til å gidde å kose seg. Nei, da er det bedre som de sier over dammen, humpday, for det er like langt fra helg som til helg. Man er liksom over verste kneika og kan se frem til helg igjen.
Jobben gikk litt treigt i dag, eg overlevde såvidt, men motet kom i stormfart da eg stempla ut. Tok bakveien hjem, pleier oftest det. Ingen bom der, og med for det meste 50 og 60 sone slipper eg at dieselkortet smelter. Sparing har jo unektelig blitt en del av manges hverdag, og vi sparer der vi kan for å leve ellers.
I 60 sona fulgte eg trafikken som ble liggende litt over, og da kom det en plutselig bil bak meg som lyn fra klar himmel. Han må ha hatt fart, for få sekunder før var det ingen bil å se bak. Vel, han lå seg så nærme meg og pressa på, det var ikke en billengde mellom oss engang. Først ble eg irritert, for om eg måtte bremse der hadde eg garantert blitt innlagt.
Nei, det beste var å bare være litt kald, så eg slapp gassen og la meg 10 km under fartsgrensa eg. Tenkte at det er bedre å bli truffet i 50 enn i 70 km/t ved evt uhell. Dessuten overførte eg bare min irritasjon til han der bak. Håpet var jo at han skulle ta hintet, men sånn som han fortsatte å presse vil eg tro han ble mest provosert. Jaja, ikke mitt problem, eg kommer til å senke farten neste gang også eg.
