Jaggu hjalp det å klage litt på kulden i går, for i dag var det blitt litt mildere. Ikke mildt nok da, måtte likevel ut i bare den berømte morgenkåpa mi for å starte bilen. Smurte meg godt inn i DENNE fordi den er god mot vinterlufta, fikk på noen klær, og føyk avgårde. På jobben var eg så surrete i toppen av uteblivende søvn at eg måtte jobbe hardt med å klare å føre samtaler. Det sto ikke på humøret, for latteren lå greit løst, må vel heller ha vært det faktum at eg ikke makta å verken formulere setninger, eller å uttale enkelte ord riktig.
La gå, eg gjennomførte dagen, og vel så det, dog med intenst vonde bein. Det ble faktisk intet mindre enn en time ekstra da eg ville jobbe inn litt. Kanskje dumt med tanke på at eg måtte på butikken etter jobb. Vi nærma oss nå tom for dasspapir, hvilket kategoriseres som rødt farevarsel innenfor disse fire veggene. Når hele husholdningen er hyppig på do er mengder dasspapir ansett som en livsnødvendighet.
Dessuten ventes det besøk i helga, og vi skal ut på livet og greier, så da er det også andre ting som naturligvis behøvdes. Eg fikk fylt opp to av mine hittil pent brukte gjenbruksposer, ja de er pent brukte da de ofte ligger gjenglemt i bilen, og kunne dermed kjøre hjem i god tro på at vi nå er ferdig med helgehandelen. Men den gang ei. Lørdagens måltid består av fjærkre, og kan man egentlig spise kalkun uten waldorfsalat? Nei, da må flere ingredienser handles i morgen.
Utover ettermiddagen var planen her å fikse negler, så eg satte først i gang med klipp. Nå har det seg sånn at negla på lilletærne mine er forma litt som ei hundeklo, og har alltid vært litt kronglete å klippe. Lånte derfor klosaksa til Tassen og gikk løs, men fy f så vondt det skulle gjøre! I en alder av 38 år har eg nå altså oppdaga at eg er halvt bikkje, det var ei nerve i ene kloa, og den er nå klippa av. Jepp, det blødde til og med mye! Hva i alle dager? Eg kan umulig være eneste med bikkjeklo på lilletærne mine! Som om ikke føttene var vonde nok fra før, og lakken? Den uteble!
