Selv om det kom like brått på som julekvelden på kjerringa, må eg innrømme at det faktisk var tilnærma godt å starte hverdag og trauste rutiner igjen. I full panikk slo eg av alarmen da den ringte i dag tidlig, for den lyden hadde eg tydeligvis klart å venne meg av. Heldigvis har eg 35 års erfaring med meg selv, og hadde derfor satt på flere alarmer.
Joda, eg klarte å mote meg opp til å lette på dyna, sjokket kom ikke før eg satte føttene på gulvet. Kunne kjenne det kalde gulvet helt opp til trusekanten, så den vonde hofta ble enda litt stivere. Nakken var også stiv, men det kommer nok av at eg sovna mens eg spilte Candy Crush i går. Surra rundt meg morgenkåpa og løp ut for å starte Forden. Steike så kaldt da, og joda, på termometeret sto det -12.
Bilen sto og gikk mens eg gikk på dass, og den rakk å tine og bli varm, for dette sovehjerte slokna helt på ramma. Bråvåkna noen minutter etter og fikk på meg arbeidstøy, dytta nedpå Sanasol og medisiner, og dro over perlerekka med en god dose colgate. Så kunne eg kjøre på jobb, litt forsinka. Starter bra dette.
Det eneste eg rakk gjøre før første kaffekopp på jobb, var å stemple inn. Deretter gikk det trått i åtte timer forutenom i lunsjen, den gikk fort som vanlig.
Middagsplanen i dag var rester fra i går, som forøvrig var den lapskausen vi egentlig skulle ha 1. nyttårsdag på hytta, men glemte hjemme. Det vil si, vi hadde glemt pinnekjøttet som skulle oppi, og derfor hadde vi dette i går.
På dette tidspunkt, like før lunsj, var eg så møkk lei julemat at eg ikke orka mer lapskaus med pinnekjøtt, så eg hadde et forslag til doc. Eg sendte han handlelista og bad pent om han kunne handle, så kunne eg kjøpe sushi med hjem. Vi har nok aldri vært med enig enn da svaret hans tikka inn, og sushi ble det.
Alt i alt så er det nok ikke så verst å være tilbake på jobben, kaffeautomaten ønsker meg god morgen, kolleger samarbeider, prater og ler, og ikke minst, eg får litt etterlengta mosjon og rutiner igjen.
