uhell

Typisk Doc&Dask03.02.202404.02.2024

Ukas rare og uheldige øyeblikk!

Dette har på mange måter vært ei innholdsrik uke selv om vi ikke har gjort så mye spennende. Det skjer jo alltid noe rart med oss da, lett blanding av uflaks og at vi er sporadisk vimsete. Sånn på generell basis er det første uka på lenge at føttene mine ikke lukter kadaver! Etter eg fikk sånne tilpassa såler mot betennelsen i føttene har det lukta helt forferdelig, men denne uka dynka eg sålene med DENNE. Nå lukter det helt normalt tåfis av tottelottene! Så går vi over til ukas små øyeblikk!

Mandagen skulle vi ha fisk til middag, men uttalelsen av sausen ble litt ubestemmelig. For hvordan sier man Hollandaise egentlig? Eg sammenligna det med Bearnaise, og siden det var ca 50/50 med og uten S på slutten lagde eg nye ord for det; Daise og Naise. Fisk med Daisesaus.

Det skjedde ikke stort mer nevneverdig før eg onsdagen presterte å skalle ned to ishakker. Det vil si, de lå sirlig plassert oppå en pall og gikk litt i ett med omgivelsene, så da eg snudde meg og bøyde meg litt fort så eg stjerner. Endte med en lett hjernerystelse, men ikke verre enn at eg har vært svimmel, trøtt og litt mer surrehode enn vanlig. Ingen stor fare der. Torsdagen var det nøyaktig fem år siden låten vår kom ut, har du hørt den? Hvis ikke finner du den HER.

Stor oversikt: Disse ville Black Week-kuppene gjør du nå

Og i går var det endelig helg gitt, det ble kylling, ris og naisesaus, etterfulgt av litt for mye godteri. Gikk verre da eg i sta skulle hente lørdagsmiddag på La Sandwicheria! Med knekk i knæra og lavt høydepunkt kom eg meg til bilen og fikk åpna døra, men gjorde den feilen å tro at eg var trygg med ei hånd på setet. Glei rett i spagat, tryna saftig inn i bilen, og eneste eg klarte å klore meg fast i var midt på rattet så fløyta joma over hele prærien her. Gul og blå på leggene fikk eg maten i hus så vi fikk fortært den! Da tar eg et glass vin, og så tales vi på snap!

Følg gjerne på snap, der deles det meste!

9 kommentarer

Camping / Reise27.01.2024

Vi ble redda!!

Som mange fikk med seg i går dro vi på hytta, og det gikk jo ikke akkurat som vi hadde håpa på. Vi som liksom skulle være fremme før det ble mørkt ankom hytta nesten tre timer for seint, med god hjelp av snøkaos og et aldri så lite havari. Vi endte opp på hytta uten bil, og uten noe videre plan på hvordan vi skulle komme oss herifra. Dagen i dag har dermed gått med til noen ringerunder for å finne en løsning.

Doc og Stig Einar på tur for å sjekke ståa med Forden!

Joda, vi har gjort andre ting også, vi har gått turer, vi har glodd på tv, eg har strikka litt, og driver med neglelakk nå. Tassen ligger som en hybelkanin bak i en trekkfull krok her og snorker, så vi lider ikke.

Tidligere i dag snakka Doc med Lill Hege hos Mjøsbil Gjøvik hvor de utrolig nok hadde riktig multireim liggende, vi måtte bare få den levert til Mjøsbil Fåvang. Der senka skuldrene seg litt, men det var midlertidig. Supert det om bilen kunne bli fiksa på mandag, men vi har ikke mer mat enn til i morgen, så da ble det litt leiting her. Etter å ha funnet både pasta og potetemos var det greit, vi fikk bare forberede oss på å ringe jobb.

Mens vi satt her og skulle akkurat til å skåle med en liten Råstoff, for å feire løsningen, fikk Doc mld fra en bekjent Stig Einar «Ikke drikk noe alkohol enda!» Hva? Jo, da hadde han meldt seg frivillig til å kjøre reima til Fåvang! Han har nå altså levert den der, og deretter henta Doc her. For vet du hva? Mjøsbil har pokker meg åpna verkstedet i dag bare for å fikse bilen vår, sånn at vi skal komme oss hjem igjen i morgen. Er ikke det service så vet pokker ikke eg!

Havner bilen din her trenger du ikke bekymre deg!

Mjøsbil på både Gjøvik og Fåvang overgår alt annet på service, tenk at de nå har satt himmel og hav i bevegelse bare for å hjelpe to tullinger som er stranda 900 moh med svake mengder mat. Helt rått, vi er utrolig takknemlige for at de har engasjert seg så mye for oss!

8 kommentarer

På bygda / DIY, Typisk Doc&Dask05.04.2023

Det smalt ordentlig!

Selv om det bare var fire timer på jobb i dag var det ikke akkurat som om dagen fløy avgårde, eg var nemlig utålmodig som få der eg gikk og trippa som en pissetrengt unge. Prøveskiltene på Rolls’n gjelder nemlig også i dag, og det skulle selvsagt utnyttes. Rolls’n maler som ei katte i brunst hver gang vi ruller avgårde, den danser bortover veien som det flaket den er, og den flygende dame viser villig vei.

Det er en drøm å kjøre bilen, og eneste minuset vi har oppdaga på disse testrundene må være at den tar litt dårlig lading, så vi tør ikke stoppe hvor som helst. Etter at Doc’s viste meg sin gamle rånerute på Skarnes stakk vi innom svigers en liten tur. Der følte Doc seg trygg på å stoppe, for i svigerfars garasje er det mye rart. Og svigermor hadde nybakte solskinnsboller på lur.

Her ble vi sittende litt før Doc bestemte seg for å gjøre et mislykka forsøk, batteriet var selvsagt flatt igjen. Svigerfar rusla ut og fant frem ladekabler og litt diverse, blant annet kontaktspray, før han kom inn igjen. Vi satt i stua da det brått hørtes et smell utenfor, og svigermor kom løpende fra kjøkkenet; «Bilen brenner!» Den som raskest tok beina fatt og løp ut med pledd var svigerfar, eg har aldri sett han så lett på labben før! Fra vinduet kunne vi se røyk og en Doc i full stripping på plenen.

Oppdateres live: Følg Black Week-tilbudene

Svigermor væta klut da Doc kom løpende inn og heiv hode under vann. Da han retta seg opp fikk vi se at hele hårfeste hadde flytta seg flere cm bakover, og han hadde masse bittesmå krøller i lugg og bryn! «Dæven, den eksploderte!» stotra han frem lettere sjokkert. «Hva?» sa svigermor og eg i kor. «Tenkte ikke på at det var gass fra kontaktsprayen i lufta da det gnistra fra pluggen, det smalt jaggu rett på mæ!»

Spørs om resten av manken ryker i kveld da!

Jepp, gassen hadde eksplodert bokstavlig talt rundt hode på Doc, men heldigvis redda han øynene med lesebriller fra Nille. Ikke første gang denne karen brenner seg. Ser riktig nok solbrent ut og med manke som en ullgris, men ellers er han i god behold. Det er også Rolls’n, og jaggu fikk vi start etterpå. Turen hjem gikk rolig og lattermildt for seg, for man kan ikke annet enn le av all den uflaksen den gutten pådrar seg. Han vet jo faren ved dette, men alt skulle bare skje litt fort nå.

4 kommentarer

Camping / Reise24.03.2023

Et lite uhell på veien..

Jøss, våkna før alarmen i dag gitt! Det var riktig nok bare tre min før, men la gå, eg er fornøyd. Sto opp før Tassen rakk vekke meg, og da eg kom ned var han i harnisk. Han er ingen dum hund, skjønte at vi nå sto på farten, og hadde gira seg selv opp til det ugjenkjennelige. Da var det like greit å gjemme seg vekk på badet, så eg tok en dusj med lillasjampo og mye kur.

Svigermor kom og henta Tassen, for innimellom er det greit med tur uten å måtte stå opp kl 7 med han. Klokka 9.30 tok vi av fra tunet, og satte snuten vestover. Det vil si, først litt sør, så vest. Med oss hadde vi noe sånne HER i tilfelle trøbbel på Haukeli, de er geniale som ventesnacks, og veldig gode. Denne gangen skulle vi nemlig ikke hjem, men til Karmøy hvor det stelles i stand til 50 årslag, og vi gleder oss!

Første stopp ble Notodden. Vi måtte ha pølse i kjeftamentet, begynte å bli rimelig hangry begge to her. Etter at pølsene var borte tok vi turen innom Kiwi for å fylle opp kjøleskap og godtehylle, og deretter var vi raskt på veien igjen. Når man skal over et fjell vil man gjerne bli fort ferdig med det, så vi satte ikke av tid til flere stopp før Haukeli.

Under stigningen både sludda det og snødde, så vi var godt spente, men på toppen var det faktisk opphold. Eneste sted det var glatt var i tunnelene, og dermed gikk turen knirkefritt. Det vil si, helt til vi var mellom Skånevik og Etne. Det var plutselig litt smalt, og da det kom møtende trafikk hørte vi bare et smell! Shit!

Doc stoppa på første rasteplass og løp ut, men der ble han bare stående å glise. Jaha? tenkte eg, før eg så det selv. For én gangs skyld hadde vi en smule flaks, det ble bare en mikroskopisk bulk i lasteluka. Det er ikke verre enn at vi fikser det med sparkel og folie. Puh! Turen videre gikk heldigvis greit. Nå har vi parkert, og vi skal være sosiale, så vi prates! Fare for at det blir delt litt utover på snap og instastory da.

0 kommentarer

Storytime20.03.2023

Traumatisk sykkeltur!

Da vi satt og så på Young Sheldon på HBO i går kom vi inn på 90 tallet, og hva vi gjorde da. Eg nevnte at eg fikk en fancy voksensykkel med 18 gir og greier på den tida, tror det var til 10 årsdag eller kanskje før det. Doc synes det var hysterisk morsomt, for han hadde selv hatt flere biler da. Artig for han å mobbe alderen min, men det er han som er gubbe. Men denne sykkelen har mye historie. Først og fremst brukte eg den til og fra barneskolen, men også til taxi, eller taksy som skiltet sa.

Dette var vel omtrent på den tida Doc tok lappen!

En del år seinere, vinteren etter min egen konfirmasjon, da skulle sykkelen for alvor settes på prøve. Eg var nå «voksen nok» til å få gå på dans, alkoholfri ungdomsdans da vel å merke, men det ble lurt inn snabelstoff, så vi var en gjeng som altså hadde fått prøvd oss på fylla noen ganger. Nå skulle eg ta ei venninne med på en hjemmefest, og vi tok syklene fatt da foreldre var bortreist.

I manko på bilde av riktig sykkel, her er en eg hadde noen år tidligere, bare for illustrasjon.

Dette gikk fint helt til vi skulle hjem igjen. På et tidspunkt der hadde eg så god fart at eg glemte å trø, sovna på sykkelen og traff fjellveggen med hode først. Venninna mi fikk liv i meg og surra en jakke rundt skallen min, lite skjønte eg hva som hadde skjedd, og prøvde å sykle videre. Fremhjulet mitt hadde fått en støyt og vingla litt, men det skulle eg fikse – i fart. Tok sats og sparka til, og med ett gjorde eg en salto og deisa på rygg i asfalten.

Kjempetilbud hos strømmegigant: Få halv pris livet ut

Veien hjem ble lang og tung, men på sett og vis klarte vi det. Da mamma og pappa kom hjem serverte vi en historie om at eg falt da eg sykla ned etter avisa, og de fikk meg til legevakten i all hast. Ingen alvorlige skader, men et hull som måtte limes i hode, og lettere hjernerystelse. Eg fikk aldri ny sykkel etter dette, men arret etter den natta kjenner eg den dag i dag. Moral? Det er ikke så lurt å sykle i fylla…

0 kommentarer

På bygda / DIY05.02.202305.02.2023

Pinlig uhell under trefelling…

At det er bivirkninger i disse medisinene finnes der ingen tvil om her, men det er ikke noe farlig. Sto opp i dag etter lite søvn, og væromslaget får mesteparten av skylda da Doc også var litt svimete. Her i Costa del Autoimmun er vi godt synkronisert hva været angår, så frokosten måtte la vente på seg i morges. Ingen av oss gadd styre med noe, men gleden var stor da vi kom på kjøpepannekakene i kjøleskapet.

En usunn, men god frokost ble dermed inntatt i form av pannekaker med syltetøy, etterfulgt av en pust i bakken i sofaen. Helt til Doc kom med sitt geniale forslag; næææh, skal vi høgge litt ved da eller? Off, joda, vi burde vel det, responderte eg. Utfordringa var bare magen, den reagerer på medisinen med både knip og noen ekstra doturer, så dette kunne bli spennende.

Største stokken måtte vi dra opp med Forden da ingen av oss ville ofre ryggen. Greit med ordentlig bil da!

Vi gjorde oss klare, tok to tre ekstra turer på dass, hadde kakao på termos og stakk. Det var jo et nydelig vær da, -3 og skyfri himmel over tåka. Tåka letta jo litt innimellom, slapp liksom frem sola for å varme oss bittelitt da vi tok pauser. Rett og slett en perfekt dag å hogge ved på. Det var vel egentlig bare denne magen som var litt tvilsom, men eg tok meg ikke tid til å bekymre meg for det.

Etter et par timer hadde vi fått ned 12 trær, kvista de og kappa i stokker. Effektive som få vettu. Doc kappa og eg bar bort kvist, det gikk jo som en lek dette. Det var bare ett tre som holdt på å treffe meg, og da eg hoppa unna så eg at Doc også måtte kaste seg til side ved stubben, fordi treet spratt litt. Det var da det gikk gale. Turte ikke nevne noe for Doc, og håpte han ikke skulle merke noe. Vi gjorde oss ferdig og dro tilbake.

Hardt arbeid krever pust i bakken med sola i nakken.

Tassen var helt tulling i bilen, måtte sikkert på do han også. Eg tilbød meg å gå hjem med han, sånn for å unngå å bli oppdaga selv. Det var nok lurt, for Tassen måtte ordentlig på do han også. Hjemme gikk eg rett på dass, men der vitna det da ikke om noe uhell? Hadde det bare vært luft? Jaggu! Heldig med den gitt, derfor Doc ikke hadde merka det ja! Godt å få føle på litt flaks også. Og ut på kvelden kom vi på kakaoen vi hadde glemt, men den var jaggu brennheit enda, så da fikk vi varmen i oss også!
Flere bilder ligger på Instagram!

0 kommentarer

Camping / Reise02.10.2022

Griswolds uflaks fortsetter!

Du vet når The Griswolds er på tur, så må liksom bare noe gå galt. Det er bare sånn det er, og akkurat derfor passer det navnet så innmari godt på bilen vår. Denne gangen var det heldigvis ikke noe som krevde stopp på veien, det var bare batteriet i bodelen som ikke gadd ta lading lenger. Det vil si at vi har veldig lite strøm til lys og vannpumpe og sånt, så kan det fort bli trøblete å f.eks gå på do.

På Radøy fikk vi koble til strøm, så da klarte vi oss helt fint. Og med litt ekstra flaks hadde ene svogeren min et ekstra batteri som vi fikk overta. Joda, det er alltid noe som skjærer seg, men av en eller annen mystisk grunn er han der oppe litt glad i oss likevel, for det løser seg jo hver gang.

Tre glade damer som bare lo og kosa seg!

Ellers har vi virkelig kosa oss og slappa av med familien, ja, den store familien inkludert gode venner. Det var krabbe og reker på menyen, og gjett om det var godt da! Hver gang eg spiser krabbe angrer eg på at eg flytta østover, for det er så forbasket godt med fersk krabbe. Ellers var det ordentlig koselig, alle var i strålende humør.

Nå er vi omsider snart hjemme, det har vært en lang tur. Som seg hør og bør har vi hatt noen pissepauser og ett matstopp, det ble Peppes på Geilo. Doc kjører, Siv og Johnny sitter baki, og eg er copilot som forteller Doc når han er for nære grøfta eller kjører for fort. Viktigste jobben til en passasjer.

0 kommentarer

Camping / Reise17.07.2022

Ferie dag 23; Er da blå himmel…

Sto opp i morges med friskt mot og god tro på Gordarike bobilcamp. Doc fløy bort på Biltema og henta oss pølser til frokost, nå var vi klare for siste dag ferie! Omsider ble det avreise, og vi banka i bordet så dette skulle gå bra, og bra gikk det. En god stund. Joda, det gikk greit unna dette, vi kjørte gamleveien, så det fikk liksom ikke gått så fryktelig unna dette her.

Etter litt drivstoff og is, som eg ikke helt husker hvor, gikk det fortsatt strålende. Det var ikke før ved Siljan at bilen hosta om kapp med oss. Den mikroskopiske fjellovergangen var det som skulle til for å smelte røret til turboen. Men vet du hva? Det var faktisk helt greit, for eg og Doc var i akkurat den form at vi trengte pause selv. «Taima og tilrettelagt»

Det ble en noe naturlig, og egentlig fryktelig passende, stopp i Skien. En by så liten at Google hadde glemt den, med 100 bobilplasser, tenk, der har Bergen mye å lære! Erna, kor e du? Jaja, her var det fint, vi står med sjøen og har det egentlig helt fortreffelig, selv med fortsatt etterslep av korona. Moderen ordna lapskaus, så ingen led noen nød.

Da det lei ut på kveld, og utelysene var på vei på, da skulle det bli mer liv ja. Vi hørte noe skriking i det fjerne, og lite visste vi da at dette rabalderet var på vei i retning oss. Brått sto det et levende på kaikanten og forkynte noe hun sikkert ikke helt visste om selv, og det ble et sånt leven at vi bestemte oss for å ringe onkel blå. Da dommedag var på vei til en småbarnsfamilie like ved fikk vi på en måte nok.

Lensmann kom, og vi ble kjent med hun som hadde småbarn. Da hadde spetakkelet heldigvis bevegd seg videre forbi kaikanten, og vi slapp trekke lodd om hvem som eventuelt hadde måttet hoppe uti etter henne. Denne småbarnsmoren fikk sitte ei stund med oss før vi alle bestemte oss for å ta kveld. Vi alle trengte å roe nervene litt. Nå sitter eg og prøver å hoste fra meg før eg legger meg, for Doc sover for en gangs skyld, og det trenger han faktisk.

4 kommentarer

Typisk Doc&Dask01.06.202201.06.2022

Snakk om å grise med maten!

Like trøtt da eg våkna i morges, så eg måtte være rask på badet i dag. Lunsjen var alt klar, men eg måtte fikse meg en kjapp frokost. Var der det skar seg fullstendig, som om eg ikke hadde lagt litt for lenge og klamra meg til dyna. Litt seint ute, litt stressa, fant eg frem to små bokser. Fylte ene med jogurt og skulle fylle den andre med granola. Det gikk ikke så bra, for eg glapp den granolaen så den gjorde en 360 i lufta og landa oppned på gulvet.

Yes, alt er som normalt her. Uflaksen min slår til igjen, og den som kom en halvtime for seint på jobb etter å ha kosta hele kjøkkenbenken og gulvet, jo det var meg det da. La meg si det sånn; den frokosten ble spist med andakt i ni-pausen.

Det gikk greit helt frem til lunsjen. Vi gikk opp i kantina, og siden eg hadde litt lite salat med meg kjøpte eg litt varmmat også. Da var hjernetåka på plass, for her glemte eg å holde meg unna gluten, og lempa ei øse spagettigryte på tallerken. Jaja, det fikk gå. La salaten min på tallerken og skulle sette lokk på matboksen, men da glapp hele boksen og spratt bortover bordet og nesten velta et glass, og ene kollegaen min måtte spise sin lunsj med melk på. Og eg? Joda, flatulensen kom like etter lunsj.

Sitter helligt i ro nå til eg legger meg!

Fader altså, nå fikk det vel være greit? Neida. På vei hjem måtte eg kjøpe med noe småtteri, og ble da litt for frista av jordbærene. Etter middag i sak ble det dermed jordbær til dessert, men uten fløte, for det hadde eg jo glemt da. Jordbær med melk er liksom ikke noe høydare, så eg prøvde å skvise bærene for å blande de inn i melka. Da et bær glapp spratt det som en champagnekork i lufta og landa på gulvet i et skikkelig splæsj. Tar kveld nå eg.

2 kommentarer

Typisk Doc&Dask31.05.2022

Ikke bare på tur vi har uflaks!

Fikk faktisk noen bemerkninger etter helga, det var nytt å lese om en tur uten uhell, og må si eg lo godt da. Vi er vant til at noe går skeis på tur, og som nevnt i går har jo faktisk Doc skada det vonde kneet sitt litt, selv om det ikke er alvorlig. Men visste du at vi har en god dose uflaks når vi er hjemme også? Ikke alltid det skjer på tur vettu, så det er mulig vi bare er litt klumsete.

Da eg sto opp i morges var eg litt seint ute. Trøtt som et uvêr luska eg meg ned trappa, bana vei inn på do, dytta denne HER under arma, og fikk på meg fillene. Tok medisiner og tannpuss i full fart, men glemte å strigle manken. I kjøleskapet sto lunsjen alt klar i en matboks, det var middagsrester etter søndagens glutenfrie kyllinggryte.

Den der er ikke god å få i panna i høy hastighet!

Da eg la kaffekopp, vannflaske og matboks i sekken syntes eg å kjenne en sur snek. Eg ante ikke da om glutenfritt står like lenge som annet. Travelt som eg hadde det bøyde eg meg i full fart for å sniffe etter kilden, men ble brått stoppa av knaggen som sekken hang på. Var ikke noe hvilken som helst knagg heller, nei, den er nemlig hjemmelagd av hestesko, og eg måtte dra på jobb med en flunkende fersk Donaldkul midt i panna!

Dette er uten gluten, og på Coop sin serie kan man se etter det blå merke.

Kom meg gjennom dagen uten å svime av, og dro så rett på butikken. Nå var det jaktstart på Coop’en, eg skulle ha glutenfri jegergryte. Tror kanskje den kulen spilte en liten rolle i shoppingen, for eg klarte ikke finne noe glutenfritt uten å spørre personale. De visste råd, og Coop har til og med en egen serie. Der var det panert torsk, ostesnitzler, kyllingnuggets, og mye mer godt. Da har eg endelig funnet enkle raske middager, og skal kose meg i flere dager!

3 kommentarer