Det er en ting eg faktisk har tenkt litt på i denne våren og sommeren, ikke noe big deal egentlig, mer som en bagatell eg plutselig begynte å forundre meg over. Da eg var hjemme i ferien besøkte eg barndomsvenninna mi, og da kom vi også inn på temaet. Hun var til dels enig, men någet mindre bekymra enn meg.
Vi er nå ankommet en alder hvor kroppen ikke lenger blir stort bedre, og som om ikke det var nok, den har i tillegg begynt å forfalle. Dette er noe eg liksom aldri har sett for meg skulle skje, har ikke ofra det en tanke tidligere, for dette kom som julekvelden på kjerringa. Men nå er vi altså i gang med det velkjente fenomenet aldring, og panikken brer seg sakte men sikkert i hele kroppen.
Som sagt er det ikke noe big deal, men man vil jo gjerne ta seg bra ut av og til, er vel ikke unormalt det? Nei, det blir ikke operert en hudcelle på denne kroppen, det ser bare falskt ut uansett. Man trenger faktisk ikke ta store grepene for å føle seg vel.
Eg tenker så enkelt at det som kan fikses på egenhånd, det kan man jo gjøre noe med. Derfor filte og lakka eg faktisk tåneglene mine før ferien, har blitt mer nøye på å barbere legger, og på å smøre meg med fuktighetskrem. Heftig, ikke sant? Og i dag har eg virkelig slått på stortromma!
Eg skaffa meg denne ansiktsmaske HER og har rukket å teste denne i dag. At man må lide for skjønnheten fikk i kveld en ny betydning! Maska var lett å smøre på, tørka greit, men var sjukt vond å rive av, eg brukte over 6 min på å få den av! Det kan jo være fordi eg hadde den for lenge på, og gikk tur med Tassen mens den virka. Eller nybegynnerfeil?
Men bortsett fra sår hud som svir og brenner, har eg til gjengjeld glatt og myk babyhud i trynet. Alt i alt vel verdt det, og kommer til å gjøre dette av og til. Fikk faktisk filma når eg reiv den av, skal eg legge ut filmen på sosiale media?
