Sov minimalt i natt, så da vi sto opp kl 7.30 i morges med blytunge øyne og hovent nebb var nok Tassen godt fornøyd, tidlig tur er stas. Litt frokost, en dusj og en lunsj seinere sto en flott bobil på tunet, og den skulle eg og Tass få skyss i. Eg måtte bare bli ferdig på dass, hvilket gjorde Ståle passelig utålmodig. Eg skulle nemlig få bli med de på tur, Karina, Ståle og William.
Ja, da er det vel innafor å nevne hvorfor denne turen ble som den ble. Saken er at noe skjedde, alt er ordna opp med et smil, og vi har funnet ny bobil! Igjen! Jada, sånt som kan skje det, hva det var kan være det samme nå. Den nye bobilen skal vi altså hente i morgen, og da kommer Doc etter med fly. I går var derfor Ståle innom så vi fikk stua lasterommet deres smekk fullt med det aller viktigste vi trenger i ny bobil.
Tassen har hittil oppført seg eksemplarisk, så turen har ikke bydd på de større utfordringene enda. Det heftigste vi har opplevd må vel være den evinnelige køen på en dass langs veien, og ventetida på enkelte der. Eg måtte se slaget tapt og holde meg til neste stopp, for der nytta det ikke bli stående.
Da var nok dagens inntak mer verdt å skrive hjem om, vi kosa oss med kjøttkaker og kålstuing på Telemarksvingen Veikro. Her var det do uten kø! Nå har vi slått leir for natta, hvor vi skal hvile ut etter en ferd som skulle tatt fire timer, men tok nærmere sju med kø og stopp. Vi står hos Connie og Tore, og Tassen har mer eller mindre forelska seg i Buster her. Etter litt skravling og is har vi nå tatt kvelden.
