Mannesjuka verst for pårørende?!?

Alle som lever med en mann i livet sitt har nok hatt sitt å stri med før eller siden. Det kan være en far, sønn, bror, kjæreste, ektemann, kompis osv. Det er for det meste hyggelig å ha en mann i livet, men enkelte tider på året kan dette by på diverse utfordringer. Eg snakker så klart om mannesyken! 

Hvem har ikke opplevd å se en mann klamre seg fast til livet, mens kaldsvetten sildrer og tempen er i ferd med å bikke 37,6 grader? Dette er en fryktelig situasjon hvor alle i mils omkrets må innrette seg etter den syke mannens vage ønsker. Det må tas ekstra vare på syke menn, uansett hva diagnosen skulle være, men det aller verste må være når de har dårlig mage OG hoste!

Sånn er det nemlig i huset vårt om dagene. Siste uka har ikke eg fått sett ett eneste program på TV uten å blitt forstyrra av endeløs hosting og nysing, og det er jo ikke snakk om noen uskyldige nys heller. Nei her er det sånne utblåsninger som kan flytte saloon fra jordspydene i hagen, som får både meg og bikkja til å lette fra sofaen, og som kan gi væromslag på sekundet! Disse byksene kommer også gjerne midt på natta. 

Ikke nok med det. Skulle eg være så uheldig å bli pissetrengt, kan du banne på at magen hans gjør en helomvending i det skinka mi treffer ramma, så eg må avbryte vannlatinga mi for å slippe til Doc. Dotidene våre har dermed blitt veldig skeivt fordelt, fordi han til stadighet må litt mer enn meg, og eg må vike unna. Siste uka har han hatt minst ett dobesøk hver natt også. Når eg akkurat har sovna etter siste nys, da står han opp og løper panisk ned mot do. Og når eg da sovner igjen, kommer han heseblesende opp igjen i senga så eg våkner en tredje gang for sikkerhets skyld. Og tar eg ikke helt feil, hadde han et uhell i bilen en dag også!

Nei det er ikke bare bare å være kona til en syk mann, men nå tror eg faktisk ikke det er så greit å være Doc heller. Etter flere dager i dette føret er det faktisk litt synd på Doc’en. Eg har laga middag et par ganger til han, og er til og med litt tålmodig. Hva mer kan en stakkar pårørende egentlig gjøre? 

Follow my blog with Bloglovin

7 kommentarer
    1. 🙂
      Min far var ikke sånn. Han tok sykdom med fatning. Blek, men fattet, heter det vel.
      Svigersønnen min? Å, gudbedre! I tillegg er han typen som ikke viser mye omsorg eller empati når andre er syke. Da mener han det er dramaqueenoppførsel, klaging, overdrivelser. Det som så skjer når han selv er syk, er at han kan sutre og klage til han er grønn i trynet , for han får jo samme adferd tilbake fra omgivelsene som han selv viser. Alt henger sammen…han burde snart se lyset. 🙂

    2. Men vettu hva? Jeg er mann å har AKKURAT samma sjukdommen som Ole Petter nå, legen så manneinfluensa, å han er mann han også. Så vi snakket litt rundt testamentet og finish på kister etc, for m 38 i feber, åja, vondt i halsen å snørrete og hostet, spørs det om ikke det blir skuffen snart her..rett i nederste skuff. Jeg har hatt så vondt jeg, at jeg har vært nødt å drikke jack og Jim på engang, da er det alvor. Nesten ikke klart å røyke heller. Nei, doc, jeg støtter deg jeg, kvinnfolk skjønner detta den dagen de kan føde trillinger samtidig.. daaa skjønner dem hvor vondt vi har det!! Måtte fyre diselvarmeren foran soffan her, hadde 38 i feber å frøys så jævlig, at hadde jeg ikke gjort det hadde vi aldri sett hverandre igjenn. Det hadde vært trist det. Ta vare på deg selv doc, Winter is comin å verden er for tøff for oss akkurat nå. Hilsen Eric Ravn Åsgard, på farmen v/sumpen.

    3. God bedring til dere begge (må vel ønske det til den pårørende også for når en mann er syk, så er fruen lidende også).
      Ikke bare blir vi menn mye sykere enn damer, men vi får også mange andre og alvorlige sykdommer. Dobbeltsidig omgangssyke, landslagsdiaré, foreldremøtefeber, osv. Ingrid Bjørnov har en glitrende (selv om det ikke er contry) sang om dette på den nyeste plata.

    Legg igjen en kommentar

Siste innlegg