Beskjed på avveie

Vanligvis når vi damer sier noe til et mannfolk må vi gjerne si fra flere ganger. Sier vi noe en gang husker de det ikke, men sier vi noe flere ganger blir de gjerne sure. Hvilket kvinnfolk har ikke fått høre at de er masete? Og hvilke kvinnfolk har ikke fått slengt i seg «det har ikke eg fått beskjed om»? Skal noe huskes ved første beskjed må man gjerne stille opp naken, med ei rykende fersk Jack rett fra Systembolaget, når man sier fra. Eller har noen klart å finne en annen balanse som funker?

 

Når det gjelder motsatt er det ofte andre utfordringer, i alle fall her i huset. Altså når Doc har planer om noe er det ikke alltid eg får vite om det med en gang. Det har forekomt noen ganger at han gjerne ringer meg på jobb fredag for å spørre hvor kjapt eg kan være klar etter jobb. ”Klar? Til hva?” Tenker jo eg da og spør. Da får eg gjerne et halvsurt svar om hva vi skal og at han mener han har sagt fra for lenge siden.

Heldigvis er Doc oppegående nok til å innrømme at han kanskje ikke har sagt fra likevel, at han kanskje bare har tenkt å si fra, for det er noe som faktisk hender av og til. Da legger han seg flat og beklager det, mens han forteller hva vi faktisk skal. Joda, eg kan fint være spontan, det er noe man blir vant til når man er gift med en som Doc. Spenning i hverdagen kalles dette, og har blitt helt vanlig. Det er jo ikke som om vi plutselig skal til månen heller, det gjelder som oftest campingtur eller fest, noe som sjelden er feil.

Ellers har eg funnet meg en metode for å oppdatere meg selv på planene til Doc, og dette er nesten like sikkert som almanakken. Han har jo, som mange andre, kompiser. Det er sjelden det går en dag i mellom samtalene han har med sine kamerater, og han forteller jo gladelig alle planene til de. Og ja han har innrømmet flere ganger at han mente å si fra til meg, men har da sagt det til kameratene i stedet. Disse kameratene vet nok like mye om livet vårt som vi gjør, så hvis eg skulle lure på hva vi skal i helga kan eg helt enkelt ta en tlf til Rype eller Jonny. At Rype og Anne, eller Jonny og Nina vet like mye, eller kanskje mer enn meg, om livet vårt er egentlig helt ok. Dette er jo praktisk talt familie likevel, herlige mennesker.

Er det flere som har det på denne måten, at gubben glemmer å si fra, eller at han sier det til noen andre? Her er dette i alle fall helt normalt med beskjeder på avveie.

Follow my blog with Bloglovin

4 kommentarer

Siste innlegg