Som en 2”4 i bakhode traff hverdagen meg. Skjønte ikke bæret da alarmen gikk i morges, snudde ræva til og sov videre i håp om at den skulle stilne. Da den for andre gang kimte langt inn i øregangen spratt eg opp, mynten hadde falt ned, og eg var livredd for å komme for seint. Løp ned og gjorde meg klar i en fei, før eg løp ut døra barfot i slippers. Oy, de skoa blir feil på lageret! Snubla inn igjen, fikk på sokker og vernesko, og satsa på at nå var eg klar.
Mange på jobben har nok ferie enda, det var rimelig skralt på parkeringen. Greit, eg hadde null planer om å stresse uansett, og loffa inn til stemplingsuret. Derfra via den kjente og kjære kaffeautomaten, før eg ankom avdelingen min og ble møtt med et par smilende «Hei!». Da var vi i gang. Logga på pc’en og fant raskt igjen krakken eg har brukt til avlastning de siste åra, nettopp pga disse smertene eg trodde kom av crohns. Er jo derfor eg ikke sjekka det før nå.
Vel vel, det var godt å være tilbake, stå opp tidlig, få inn rutina igjen og føle meg litt nyttig. Tror det er viktig for de aller fleste, nettopp det å føle seg nyttig, det å kunne bidra til samfunnet. Selv hadde eg nok fått flere diagnoser om eg ikke hadde hatt jobben å gå til. Sånn egentlig burde eg ikke jobbe før eg får sålene, men eg fikser ikke å gro fast i sofaen hjemme, da drar eg heller på jobb og prøver litt forsiktig. Krysser bare fingrene for at eg holder ut uka!
Etter jobb havna eg på sofaen, men det var vel verdt det, absolutt! Har vært ute på trappa mellom regnbygene, det lille vi får av sol nå skal fanken ikke gå meg hus forbi! Doc har vært effektiv mellom bygene, han har nemlig sørga for at vi kan fricampe mer, med splitter nye solceller på bobilen. Litt sånn altmuligmann han der, flink er han, det skal han ha! Og i kveld har svigers vært innom på skravling og latter, og jaggu hadde de med hjemmebakst også. Men nå trengs all søvn eg kan få før morgendagen!
