Av en eller annen mystisk grunn kom eg meg opp fra senga i vetig tid i morges, usikker på hva som jagde meg ut av den gode søvnen, men greit fornøyd av at eg kunne stemple inn litt til timebanken før jobb. Er alltid litt gåen i grekeren på en mandag, selv uten at helga inneholdt alkohol, men det gikk nå sånn ellers helt ok på jobb. Om det skal være noe å si på arbeidsdagen må det være at ertesuppe ikke er det smarteste å ha med til lunsj, uten å utdype det videre.
Etter jobb ville eg bare fort hjem, gadd ikke handle engang. Greit eg var sliten, men det var været som lokka meg hjem til terrassen. Da eg parkerte sto Doc og hogga ved som den stramme mannen bare han er, med krum rygg, litt haltende og bare én fungerende arm. Jepp, han er voksen gutt med fibro, nekter å gi seg på tap så lenge det er noe å gjøre, samme hvor vondt han måtte ha. Er noe sjarmerende og fascinerende med sliten gubbe som bare står på og gir gass!
Selv gikk eg løs på middagen, den etterlengta klippfisken skulle settes til livs, komplimentert av poteter, baconterninger, kålrabistappe og pinnefett. Har du ikke smakt det har du gått glipp av noe himmelsk! Etter mat ville vi ta en pust i bakken, eg måtte bare rydde opp først. Planen var å dra frem noen hagemøbler fra vinterens mørke, og Doc gikk velvillig i gang med prosjektet.
De gode lenestolene i rotting kom raskt frem, og eg bare klør i fingrene etter å klikke hjem DENNE til seine sommerkvelder her! Men da eg tok et kjapt overblikk konkluderte eg med at stolene var på ingen måte sittbare før vask! Ikke bare var det museskit, men også noe som ligna musepels. Her måtte hageslangen frem. Da eg var ferdig å spyle stolene kraftig tenkte eg at de tørker på ti min i sola, men tror du ikke sola da hadde rukket å lure seg bak himmelens eneste skye? Det ble fem min på trappa med en is før vi gikk inn, men nå er terrassen i alle fall klar for vår og sommer!
