Trist skjebne

Mye vondt å se langs gatene i Norge også. I dag sto jeg parkert på en bensinstasjon i Oslo, og tok lunsjen min bestående av et par fristene pølser i brød, med mye godt tilbehør samt godt drikke og litt varm kakao i koppen.

Det var ikke bare meg som syntes det var en grei plass å ta lunsjen på. Vi sto vel en tre fire stykker på rad og gaflet i oss god mat og drikke. Sånn sitter vi da i våre egne tanker og nyter, da får jeg plutselig øye på en ungt gutt komme gående med en bærepose med tomflasker, med sine møkkete gamle klær roter han rundt i søpledunkene.

Jeg følger litt med på de som står parkert rundt meg. Ser en som rister på hode og smiler, og noen andre som bare sitter med sitt uten å ta noen notis av det overhode. Jeg ble sittende å følge litt med på han for å se om han kom nærmere, for jeg hadde noen tomflasker liggende i bilen jeg tenkte han kunne få. Kjente jeg ble mere og mere trist av å se han rote rundt i søpledunkene.

Han kom bort til den søplekassa som sto rett foran meg, og begynte å rote oppi dem uten en gang å ta notis av at jeg sto der. Jeg rasket sammen tomflaskene mine og var på vei for å gå ut til han med, men i det jeg tittet opp fikk jeg se han fisket opp en halvspist bauguet for å spise. Det var akkurat som noen slo meg i brystet, jeg ble så trist å tenke på at han skulle spise den mens jeg satt å spiste varm god mat.

Jeg kastet meg ut av bilen å vinket han bort til meg, men han virket litt skeptisk, var sikkert vandt til å få kjeft. Jeg spurte han om han var sulten, noe han nikket ja til. Så fant jeg frem en hundrelapp til han, og sa han kunne få den til å kjøpe seg noe mat. Han tok litt forsiktig i mot den, men med ett av de største smilene jeg har sett. Han fikk selvsagt flaskene også. Han takket og bukket og ruslet sakte å forsiktig inn på en butikk. Jeg satte meg inn i bilen og fortsatte min lunsj, og tenkte at jeg har det utrolig godt som kan spise meg mett hver eneste dag.

I det jeg skulle kjøre videre fikk vi øye på hverandre igjen, han med en handle pose i ene hånde og med den andre hånda gå han meg tommelen opp. Jeg for min del hilste tilbake med en liten tanke om at jeg kanskje hadde gjort dagen hans et bitte lite hakk bedre. Håper i det minste han har en varm plass å sove.
– Doc