I morgen har vi faktisk et litt snodig jubileum! Det er snodig fordi vi da endra litt på bloggen vår. Vi starta en blogg i 2014 som da het forenterednecks.blogg.no, der vi skreiv om hva Forente Rednecks Norge dreiv med. Det var jo stort sett treff blant Rednecks med live musikk, matlaging, vi besøkte andre rednecks, og vi hadde generelt en del moro å skrive om.
Jubileet vi har i morgen er ikke for den bloggen, det er fordi da gikk vi over til denne bloggen, docogdask. Grunnen er at det ble litt mer innlegg om meg og Doc, og hverdagen vår. Det ble liksom litt for lite Forente Rednecks, så vi valgte å heller fortsette med vår egen blogg om oss.
Men ingen grunn til bekymringer, vi skriver jo fortsatt om Forente Rednecks og det vi driver med der også. Det blir mange treff og sammenkomster med den gjengen i sommer, så det kan være lurt å følge den siden på fb. Link nederst i innlegget.
Tilbake til jubileet vårt. Ja vi har altså blogget i fire år, men i morgen er det ett år siden første innlegg kom ut på docogdask bloggen! Vi feirer med en real bygdefest med Hilljacks på scenen i kveld! La oss ta en skål for bloggen, og ikke minst tar vi en skål for alle dere som følger oss og liker det vi driver med, det er dere lesere som er drivkraften til bloggen vår. En stor takk rettes til dere!
På TV fremstilles det å være redneck som bare rein moro, alt er bare lek og fest hver dag hele livet. Sånn er ikke virkeligheten. Vi har det riktig nok moro ofte, og det er fordi vi er gode på å følge rådet til Per Fugelli, vi gir litt faen. Det handler ofte om prioriteringer, og vi prioriterer livskvalitet både for oss og andre.
Da vi gifta oss valgte vi å ta bryllupsreisen i USA, og det ble en roadtrip i sørstatene i tre uker. Her møtte vi jo enormt mange forskjellige folk, vi ble kjent med en del mennesker, og fikk venner for livet. Denne turen valgte vi å ta på vår egen måte nettopp fordi vi ville se virkeligheten, baksida av medaljen, sannheten. Vi var også innom typiske perfekte turiststeder, så vi så kontrasten mellom Hilton hotell, gettoen, og de hardeste redneck strøkene.
Første hotellet vi lå på i Tennessee var litt lugubert, folk så rart på oss, som om vi var rikinger eller noe sånt. Ene gangen vi sto ute og røyka, kom det to biler fra hver sin vei. De stoppa like over veien, han som kom ut av ene bilen hadde et maskingevær på hofta. Han fra andre bilen hadde med noe som han leverte til førstemann. Da fikk vi jo bekrefta at alt ikke bare er fryd og gammen, vi fikk kasta over oss baksida av medaljen første dag på turen, da vi hadde booka hotell midt i verste getto. På fjerde plass av verdens mest kriminelle strøk.
I løpet av disse tre ukene møtte vi indianere, afrikanere, asiatere, irer og ellers folk fra flere verdensdeler, som selv identifiserte seg som Rednecks. I flere av statene vi besøkte handla det ikke om opprinnelse, der var folk fra bygda Rednecks. Enten de bodde i små hus, eller eide svære flotte rancher. Det som definerer en redneck der er om man klarer å holde seg på beina med det man har å leve av, og det å jobbe hardt uansett hvor mye eller lite man har igjen for det. Amerikanske Rednecks jobber, enten det er i kassa på Walmart, eller som eier av en ranch med kveg og olje.
Men det er ikke alle på bygda i sørstatene som gidder å stå på for ei levelig inntekt. Dem som ikke gidder å bidra i samfunnet, dem som bare drikker og røyker bønner, dem som ender opp med å bo i trailerparks fordi dem har surra bort alt. De blir kalla trailertrash av Rednecks i USA. Forskjellen er altså at Rednecks er bygdefolk som står på og gjør noe med livet sitt, mens trailertrash er regelrett giddalause og driter i alt. (Bare for å poengtere, det gjelder ikke syke, veteraner, eller folk med skader, bare dem som ikke gidder)
Ja det var mye vi fikk se og lære på denne turen, og da vi kom hjem var vi helt sikre på at vi faktisk er Rednecks selv. Vi kjente oss igjen i de fleste andre Rednecks vi møtte, og vi jobber selv hardt for å kunne ha det moro og leve slik vi vil. Og vi jobber hardt for å få hagefesten til å gå rundt, slik at vi kan gi overskuddet til noen andre som virkelig trenger bittelitt moro, som lysglimt i hverdagen fra Superselma.
I dag er vi jaggu godt slitne hele gjengen. Kålroten fikk eg skrelt i går, så pappa kunne lage kålrotstappe til pinnekjøttet. Det var mye mat, og flere av oss tok flere porsjoner. Hvor vidt det var lurt eller ikke, vites vel bare av magene våre, som endte med å stå på spreng hele veien rundt bordet.
Det var egentlig helt greit at vi hadde bestemt oss på forhånd om å droppe dessert, tror ikke noen av oss hadde hatt plass til noe eventuell riskrem eller multekrem likevel. Vi fikk klare oss med flytende dessert, der var det jo nok å velge i. Og etter hvert dukka det opp tre skåler med smågodt og en bolle med chips, vi led ikke akkurat noe nød.
Litt utpå kvelden skulle Doc og Tom Arne bare en liten tur bort på skolen, der var det nemlig 25 årslag, og sikkert litt mer liv for gutta enn stua vår kunne tilby. Men da Doc ringte meg og lurte på hvor i alle dager eg hadde blitt av, skjønte eg at en liten tur ville vare litt lenger. Eg satt jo igjen med resten av gjestene våre, og hadde ikke gått noe sted. Omsider klarte de siste i 25 årslaget å følge Doc hjem, etter sola hadde stått opp, han kom ikke lenger enn til sofaen. På det tidspunktet fikk han ikke med seg den knekte antikke stolen, som lå i deler på kjøkkenbenken. Den hadde bare gitt etter for alderdom i løpet av kvelden.
Man blir sliten dagen derpå, men likevel ble det frokost i saloon, med egg og bacon og capri sonne. Velstand på bygda. Vi har fått rydda unna det meste nå, og Doc har sovet noen timer i ettermiddag. Heidi og Tom Arne tok med Amigo og reiste hjem i sta, og vi ble enige om at Amigo og Tassen må ha playdate igjen.
Så kom svigers innom med hjemmelaga påskesnadder, og vi ble sittende å prate ei stund, mine foreldre, svigers og meg. Da kom vi innom tema påskedans med Hilljacks, og der har eg og Doc gått på en smell! Dansen som vi hele tida har trodd var påskeafta, er faktisk på onsdag, rekker Doc å bli kvitt fyllesyken til dess?
Nå kom forresten Jim Stirling innom for en prat, vi har jo noen planer som han hjelper oss litt med. Jim er jo en redneck med skikkelig oppfinnerteft, så vi har fått noen gode tips. Det er mange ideer og tanker i sving nå, og en del av dette kan dere muligens se i løpet av sommeren, men ingen ting røpes nå. Ta gjerne en tur innom STIRLING STATION i påsken, det er åpent torsdag, fredag, søndag og mandag, se mer på Facebook siden HER
Påske er ikke påske uten pinnekjøtt, og vanligvis har familien til Dask pinnekjøtt påskeaften. De siste årene har ikke alltid dette skjedd, men vi gråter ikke på nesa av den grunn, for etter at Dask gjorde østlending av seg har foreldra måttet dra bobilen over fjellet noen ganger. Da blir gjerne dagene forskjøvet begge veier.
Denne påsken har vi bestemt oss for å ta pinnekjøttet i dag, fordi selve påskehelga er vi på rednecksamling med Hilljacks. Så i dag skulle vi bare en aldri så liten tur på butikken for å handle inn kålrot og poteter til pinnekjøttet, og endte opp med ei t-skjorte til meg og to bukser til Doc på SparKjøp. Det ble også noe smågodt på polet, ja selv om vi var på bolaget i går.
Etter at vi endelig fikk handla kålrot og poteter, gikk turen innom Oslo Caravan, kan være vanskelig å kjøre forbi den butikken når vi er fire campingentusiaster i bilen ja. Selv om drømmebobilen fortsatt må stå ei stund i påvente av en fremtidig lottogevinst, ble det lagt igjen noen kroner til annet smått her. Doc måtte ha noe velduftende utstyr til portapottien vår.
Omsider fikk vi da pinnekjøttet på kok, og poteter er skrelt. Gjesterommet er også redd opp, så det står klart til Heidi og Tom Arne som kommer en tur, og selvsagt Amigo som får være med på besøk til Tassen. Og bobilen til mamma og pappa er planta i hagen (som vanlig). Om eg bare husker å skrelle denne kålrota og få den på kok, så tenker eg dette kan bli en artig helaften med gode folk.
Håret mitt er naturlig hombre fordi det gjerne går litt tid mellom hver ettervekstbehandling
Råsa alarm! Selv om vi ikke har fremstilt oss som veldig fiksert på utseende, har Dask faktisk fått en del spørsmål om håret. Mange har opp gjennom åra sett hvor pissegult hår eg får hver gang eg bleiker eller striper det, dermed får eg spørsmål om hvorfor ikke håret mitt blir pissegult lenger.
Vel, eg legger meg nå flat for dere, eg bruker faktisk produkter for å få håret fint av og til. Papegøye-looken kler meg ikke så bra, så derfor må eg bruke sølvsjampo. Har prøvd ganske mange, og dessverre overgår ofte prisen effekten. Av noen kan man få utslett fordi det faktisk er ganske sterke kjemikalier, noen må gjerne sitte i over ti min for å virke. Hvem gidder stå i ti min og vente for å få bort gulskjær? Ikke eg.
Min favoritt, som virker på to-tre min, som ikke tar huden, og som ikke koster skjorta, er derfor Fudge Clean Blonde. For best resultat anbefaler eg både sjampo og conditioner, da får man i tillegg silkemykt hår, og man slipper vaske håret i øl for å få det fint.
Disse to flaskene med (nesten ekte) sølv kjøper eg på Lyko, for der er dem desidert billigst, og det er rask og gratis frakt. Det får faktisk ikke blitt enklere å holde håret fint, så hvis du har lyst hår kan eg absolutt anbefale disse til både cowboys og cowgirls. Bli kvitt pissegult hår en gang for alle, det matcher ikke cowboyhatt!
Hva skjer med Norge om dagen da? Nei eg tenker ikke på politikk, ei heller hatet i de mange kommentarfelt rundtom. Nei, eg tenker på veinett og trafikk. Våren titter frem, temperaturen stiger både i luft og bak ratt, bilister våkner til live, og det blir verre å ferdes på norske veier.
Skal man ligge i fartsgrensa på E6 må man over i venstrefeltet, for det er fortsatt noen i høyrefeltet som er livredd for at brøytekanten skal ta dem. Men dette byr på utfordringer, for her er det så mye telehiv at sidespeilene gjør et byks ca hver tiende meter. Det rister så fælt at colaflaska hopper ut av koppholderen sin, og man bommer på vinduet med sigaretten.
På Vestlandet klager folk støtt på at veiene på Østlandet er så mye bedre, men er dem egentlig det? Utenom E6 er alle veier lik, og med så mye telehiv er faktisk ettfeltsveien på Radøy mye finere å kjøre. Skulle tro at et veivesen, som har halvparten av årets arbeidsdager i kuldegrader, kunne klare å komme opp med bedre løsninger på veibygging enn dette. Men nei.
Mange av de som har lagt i en slags dvale i evig 60 sone i fem mnd, begynner nå å kvikne til. Bar asfalt gjør at dem ikke lenger er livredde for sine dyre overklassebiler. Presser seg frem over alt og tror dem er uovervinnelige. Må ikke tro dem slipper deg inn fra et akselerasjonsfelt, med mindre du ligger langt over fartsgrensa. Det er også denne kategorien som kjører helt frem før dem bytter felt når det ene feltet er sperra, ja disse folkene som sørger for at køen er litt lenger og treigere enn den trenger være. Og på disse bilene er som oftest blinklys ekstrautstyr, bare for å gjøre de ekstra irriterende.
Da er det veldig greit å ha en gammel bil, som ikke er laga av eggeskall, som tåler samme bruken året rundt. En gammel Jeep som kompenserer for alle EL bilene i bygda, som graver seg frem både i gjørme og i snø. Som er så skitten at overklassebilene flykter når eg legger meg ut på E6. Da er det greit å slippe å være redd for bilen, sånn at eg kan presse meg gjennom alle egoistene på dårlige veier!
I går sendte Doc meg SMS mens eg var på jobb, fordi vi tydeligvis straks er tom for dasspapir. Det er jo helt normalt, ja både at vi er tom for dasspapir og at han sender meg handleliste før eg reiser hjem. Vanligvis stikker eg innom butikken på veien, men i går gadd eg ikke, var sulten og orka ikke handle. Da Doc har vond i bringa (les hvorfor HER) hadde ikke han gidda å lage mat, så han gikk for første gang på fire år med på å spise Grandiosa! Ja han tar noen sterke smurfedrops for smerten, mulig det gjør han litt likegyldig.
Og etterpå skreiv vi ei lita handleliste så eg skulle ta med på butikken. Den så slik ut:
Røyk
Paracet
Ost
Melk
Fløte
Salami
Da eg parkerte på Neskollen oppdaga eg at eg faktisk hadde på meg Crocs, Hm, hvordan havna dem på føttene mine? Drit og, tenkte eg. Tråla gjennom butikken i lett jogg mens eg leita etter alt på lista. Det skulle ikke være lett, men kom da til kassen til slutt. Der sto eg pinameg uten lommebok! Beklagde og sa eg skulle svippe hjem for å hente den, men da eg satt meg i bilen lå den plutselig der.
Inne ved kassen igjen var eg da klar til å betale varene, men hadde en snodig følelse av å ha glemt noe. Ja selvsagt, Paracet har dem jo i kassen, fikk det med og skulle til å dra kortet andre gang. Åh pokker, måtte jo ha sigaretter også! Med kortet klar for tredje gang, løfta eg blikket, som om noe sa meg at eg måtte se forbi kassen. Der sto det! Dasspapiret eg egentlig skulle på butikken for i går!
Flaks! Kom hjem med alt på handlelista, OG dasspapir, pluss noe annet snadder i tillegg da. Får da være måte på hvor strukturert man skal være på handling, selv om man gjerne skulle tro det var eg som gikk på painkillers…
På kveldens episode av Norske Rednecks får dere se hagefesten til Doc og Dask! Det dere har i vente her er hønebingo, bilknusing, linedance, amcars og ikke minst Hilljacks på scenen, pluss mye annen moro! Denne episoden kan være lur å få med seg, for svaret i denne konkurransen er der. Alle ukas episoder er også lagt ut på Dplay for den som ikke har TV.
Årets hagefest ble utsolgt alt åtte mnd før festen skal være, 21.-23. juni 2018, men vi har holdt av noen billetter som du nå kan vinne! Det vi har planlagt for årets fest er Hilljacks, Steff Nevers og Kirsten Daugaard, samt flere overraskelser fra scenen. Hønebingoen gjentas selvsagt, og vi kjører på med høneribbing på tid i tillegg. Linedance?rne kommer selvsagt også tilbake i år. Det er flere planer underveis, som ikke kan røpes enda. Overskuddet går selvsagt til Superselma.
Så; er du en av dem som kunne tenke deg å komme på sommerens hagefest, men ikke har billetter? Vi trekker ut en vinner som får to billetter for hele helga, og det eneste du må gjøre er
Doc kom seg omsider til hektene i går, og han klarte å kjøre hjem fra Fluberg, noe eg var lykkelig over da vogna har sommerhjul. Bruddet hans er et av de øverste ribbeina under venstre armen, så han sliter med å løfte og bære ting.
Vel hjemme måtte eg da bidra litt ekstra siden han hadde store smerter, så eg bar inn fra vogna det vi trengte av mat og toalettsaker. Og en sekk ved fikk eg i hus, så han bare kunne fyre opp og og slappe av. Ja litt snill må eg da være, siden eg trodde han bare overdrev i går morges.
Så kom det store dilemmaet, hvem skulle få æren av å tømme den nye flotte, svindyre, portapottien? Vi ble enige om at et samarbeid var på sin plass. Han fikk lirka den fra badet til døra, så skulle eg bære den inn derifra.
Eg sto utafor vogna med en fot på hver side av trappa, for å slippe å bøye meg for langt ned. Tok et godt og sikkert tak i portapottien, løfta den, og tok et steg mot huset. Men det ble med det ene steget, for campingtrappa hadde vikla seg rundt foten min så det hele endte i et svalestup der eg landa oppå både dassen og trappa.
Blå fra kneet til rista på venstre bein, måtte eg se slaget tapt. Etter noe banning og skriking måtte vi bære dassen sammen inn, haltende og klynkende begge to. Nå står den på badet klar til å tømmes, med knekt lokk, men den fryser i allefall ikke der da.
Dagen i går var egentlig helt perfekt, utenom at det var litt kaldt i vogna da. Det kan du jo lese mer om //HER//. Vi starta med egg og bacon til frokost før vi gikk ned på isen, der skulle vi prøve fiskelykken. Der var det allerede mange folk, og det kom stadig flere.
Doc og Rype lagde seg hvert sitt hull og satte igang med pilkinga, mens Anne og eg satt ei stund ved bålpanna. Vi fikk servert vafler med syltetøy og brunost, og seinere var det pølsegrilling til alle på isen. Anne hadde fått egen slede å sitte i, for hun har brekt av et bein. Været var strålende, påskefølelsen kom sigende.
Terje hadde samla inn diverse dilldall til gevinster, for det er jo litt konkurranse når en gjeng sitter og pilker sammen sånn. Men han slapp å kåre noe vinner da, ikke en kjeft som fikk fisk. Det var ingen stemningsdemper, for alle kosa seg ute i sola. Det som var av spiselige gevinster ble delt broderlig, og resten ligger igjen til seinere anledninger.
Ut på dagen gikk vi opp igjen på gården til Terje og Line, der vi ble sittende i sola med countrymusikk og godt i glasset. Alt som gikk an å ake på ble testa, det var som å være barn igjen. Når sola gikk ned flytta vi oss inn i snøhula og fortsatte festen der. Humøret på alle var skyhøyt, vi hadde det utrolig moro og koselig.
I dag våkna eg først av at eg måtte løpe på do, men da eg klatra over Doc ble det skriking. Han hadde vondt. Ja for stemningen i går var jo så bra at Doc ble svimmel. Han lå altså i senga og hørtes mest ut som ei fødende grisepurke, der han vred seg i smerte. Det endte med at Line måtte ringe ambulansen, som tok med Doc til legevakta. De kunne konstantere ribbeinsbrudd.
Nå er vi vel hjemme, og vogna har fungert bedre enn forventa. Vi har lært at gassflasker i kompositt ikke funker på vinteren, og at moro kan by på smerter når det er glatt ute. Ellers har helga bare vært en fryd med Wild Hog Rebels og Forente Rednecks Norge!
