Først en liten oppdatering på gårsdagens uheldige forsøk på litt selvpleie, hvilket gikk rett vest med allergisk reaksjon. Eg røska frem denne HER fra skapet på badet, og klinte et tjukt lag over hele trynet. Det kjølte godt, og ikke lenge etter var rødfargen borte. I dag har det vært mye bedre, så ingen grunn til noe inngrep akkurat. (Glemte forresten å poste den videoen, kanskje like greit)
Vel vel, det var oppdateringen, så over til det eg skulle snakke om, nemlig hvor mørkeredd eg er! Ja, for eg er faktisk ei stor pyse. I går da Doc dro på utredning skulle han bli til i dag, hvilket betydde at eg og Tassen var aleine hjemme. Normalt sett byr ikke dette på store utfordringen, men nå som det blir så tidlig mørkt uten noe snø til å lyse opp, er det litt dritt.
I går var det mye vind, noe Tassen naturlig nok reagerer på. Hver gang ei grein eller noe slo litt mot veggen var han på, med bjeffing, uling, gauling, knurring og det som verre var. Eg sto jo i sofaen hver gang, man kan jo aldri vite om han plutselig har en reell grunn, det vet nok ikke Tassen selv engang.
Da vi skulle ut og gå hadde eg i utgangspunktet planlagt en lengre tur, både Tass og mor trenger litt bevegelse. Eg kledde meg godt, og satte båndet på Tassen, og vi var fit for fight. I det eg tok i dørhåndtaket slo det meg, hva om Tassen faktisk hadde bjeffa på noe?
Vi lista oss ut, gikk forsiktig men målbevisst mot veien i det vi hørte en ekkel metallisk lyd. Litt redd for å snu meg fortsatte vi, men lyden var der igjen. Den kom med jevne mellomrom og hadde en rolig rytme. Nei nå tror ikke eg på spøkelser eller Krampus og sånt, men eg likte bare ikke denne lyden, og skjønte ikke hva det kunne være. Da vi satte opp farten, kom den lyden fortere og fortere, og hårene reiste seg på ryggen.
Tassen som også er mørkeredd synes det var like ekkelt. Han gikk rolig med krumma rygg, og så seg konstant rundt. Det gjorde ikke akkurat saken bedre for meg, for da tenker man selvsagt at bikkjer «merker sånt» mye bedre enn oss, så her måtte det være noe!
Først da vi endelig hadde klart å karre oss bort til ei gatelykt turte eg å snu meg. Brått fikk eg se hva som hadde lagd den lyden, og eg ble så lattermild at det var like før det kom en teskje i trusa! Herregud, er det mulig å være så bøttefjern? Det var jo bare vindmølla på saloon vår, det var vind ute, så den gikk rundt! Tror faktisk Tassen og eg følte oss like dumme da, men turen kunne i det minste starte!
