Nå er vi der igjen at en kvinnelig komiker får pes i media. Mange mener det er bare fordi hun er kvinne, mens selv tenker eg at mange av dagens komikere faktisk bare ikke er så morsomme. Humoren har tatt en merkelig vending hvor det på ingen måte skal være uskyldig lenger. Det skal helst være mest mulig skriking og de groveste glosene man kommer på, og etter hva eg har sett selv er det faktisk mest kvinner som velger den veien.
Tassen ler av alt uansett han!
Vet ikke om det var Sigrid Bonde Tusvik som starta denne trenden med å la seg melke på TV, eller show om mensen hvor backdrop’en viste video av mensenblod som fossa, men mange har i alle fall latt seg inspirere av henne. Martha Leivestad og Marlene Stavrum har mange gode punch lines, noen gode vitser, men det er også mye skriking av de mest vulgære glosene de kommer på. Eg har ingen ting i mot de, bare ler litt mindre av deres humor. Ser litt på standup i NRK TV, og hørt på podden deres.
NRK TV har mye artig fra denne scenen!
Skal det være sånn at kvinner som får høre at de ikke er morsomme med en gang kan innta offerrollen og trekke kvinnehat-kortet? Da kunne jo nesten eg dratt det kortet, for hver gang eg prøver å være vittig får eg mer hjerter enn latter. Eg kan også nevne menn med denne nye typen humor, Henrik Fladseth for eksempel. Han også har gode poenger og er morsom innimellom, men for min smak blir det for mye skriking og gloser fra barneskolen. Men eg hater ikke menn av den grunn.
For å avslutte dette på en måte som ikke indikerer kvinnehat her, så kan eg nevne noen av de aller beste komikere eg selv vet om. Vi har dronninga selv Hege Schøyen, Cess, Pernille Sørensen, Christine Hope, Sandra Spjelkavik, Else Kåss, Henriette Stenstrup, Maria Stavang, Linn Skåber, +++. Så ja, damer kan fint være morsomme. Alle blir ikke mislikt fordi noen få er mindre morsom eller prøver for hardt. Tenker humor må falle naturlig, da er den best.
Intet nytt denne morgenen, fortsatt trøtt, godt med kaffe, og i greit driv på jobben. Det mange høyst sannsynlig har rukket å få med seg hittil er at undertegnede har crohns, hvilket er en tarmsykdom hvor man gjerne tilbringer mer tid på dass enn hva som er vanlig. Og når man må på dass er det fullstendig nytteløst å vente, man har bare tid og vei. For mye info? Det hører med til hva eg nå skal fortelle, ei stinkende flause for å si det beint ut.
Med crohns får man mye tid på den hvite hingst!
Det hadde ikke gått lange tida før eg kjente romstering fra buken, og visste at nå var det bare å gå målretta mot den hvite hingst, ingen tid å miste. Første dass var opptatt, andre også. Lettere bekymra løp eg opp i garderoben, bare for å oppdage at også der var det opptatt. I full panikk trava eg rundt som ei hodeløs høne i jaget på en ledig dass, og da eg endelig fant en var det «no holding back»!
Fikk vrengt av buksa i all hast, satte meg godt tilrette på ramma, og lot det stå til. Og der gikk brannalarmen på hele bygget! Faen! Det var for seint å snu nå, har faktisk ikke noe valg akkurat der. Ingen kan styre crohns, men den kan styre mye. Hørte noe roping i gangen mens eg satt der, ble litt engstelig, men kunne til slutt gjøre meg ferdig, vaske hender (ja selvsagt, ikke engang brannalarmen kommer før det) og trave ut til møtepunktet.
Absolutt alle var der, eg var aller sist ut. Noen blikk fortalte meg at folk visste nøyaktig hvorfor eg kom langt etter, og det må eg ærlig innrømme var litt pinlig. For å rett og slett eie det og slippe å være flau ropte eg til ene lederen «Du måtte ha brannøvelse mens eg satt på dass ja?», og latteren tilbake ufarliggjorde faktisk det hele. Men eg lurer jo litt da, hvorfor er verdens mest vanlige ting, som alle gjør, så forbanna flaut og tabu egentlig?
Noe mindre tungt å stå opp i dag, men det er ikke akkurat sånn at eg spretter opp mens eg gauler «å for en nydelig morgen» av den grunn. Nei, morgener er for spesielt interesserte. Hadde det ikke vært for kaffeautomaten på jobb hadde eg muligens gått i søvne til 12. Det går for så vidt greit med litt pauser innimellom. Har taska fylt med vannflaske og painkillers, så den delen er bankers. De smertene eg får i løpet av arbeidsdagen er ikke så hakkende gale, er sikkert bare er en innkjøringsfase etter å ha vært borte.
Smaker så godt at det lukter reker i hele huset!
Det skal eg ta på strak arm! Så får eg heller nyte sofa og godstol hjemme. Men først måtte eg handle litt i dag da, for nå er vi begge så matlei at eg i går endte med å varme noen rester eg fant i fryseren. Det er flust med kjøtt der, og poteter i diverse fancy former, men det frista ikke i dag, så eg kjøpte reker! Jepp vi spiste reker til middag vi, og det lukter i hele huset. Sommermat deluxe, men selv om vi er i oktober kunne vi være ute i kjole og T-skjorte, og naboen dreiv å slo plenen. Herlig!
Kvelden er farlig nær!
Morgen og kveld er riktig nok blitt kaldt nå, men er liksom ikke kaldt nok til tjukk jakke, så eg har fiska frem fra et ukjent hjørne en vest eg har fått på jobb. Har aldri skjønt konseptet vest da man gjerne fryser fortere på armene enn på magen. Men etter å ha testa dette i dag kunne eg egenhendig konstatere at det funker. Ikke bare varmer de godt over skuldre og nakke, men kan også være meget praktisk med lommer utenpå vinterkjolene mine!
Dette må være tidenes plagg, tenkte eg i det eg fikk åpenbaringen, og begynte å leite på nett. Fant raskt DENNE, og lurer nå på om eg skal slå til, var jo steike fin også da. Eneste eg vet vest ikke passer til må være den slafsete kosekjolen min fra sparkjøp, så ut som eg hadde rømt fra en eller annen institusjon. Vel vel, nå er den bytta ut med morgenkåpe for kveldens anledning, nemlig å legge meg, så får eg sove på et eventuelt kjøp. Natta folks!
Du hendelse så tunge de øyelokka var i morges! Greit de er litt tunge til vanlig, ja, men dette var heavy. Eg hadde ikke tid til å synes synd på meg selv, måtte bare kaste meg rundt og avgårde. Hakka litt salat med skinke og egg i går for å ha med, så eg ikke skulle sulte. Nå skulle «a mor» på jobb, for nå er eg lei av å gå hjemme. Tipper Doc også er lei av at vi går oppå hverandre her og krangler om fjernkontrollen.
Deiger meg i godstolen med god samvittighet!
Med lite søvn, full kaffekopp, og null utstyr stilte eg på jobb i god tid. Eg har vært borte ei stund, og da har utstyret mitt selvsagt blitt lånt bort til en annen avdeling. Da eg fant dette var det bare å sette i gang. Det gikk over forventet, og eg var i god driv, kunne til og med bidra litt med flere ting. Dette gikk så bra at eg ble sulten, og fiska så salaten opp fra sekken min. Det skulle bli godt nå – trodde eg. Dressingen som alt var dynka i var langt på overtid så alt smakte surt.
Skit la gå, tenkte eg, mens eg kasta hele boksen før eg fortsatte å jobbe. Nå begynte hofter og knær å knirke, og det ulma en smerte som ikke var helt god. Er som fenriken i Kompani Lauritzen sier, er ikke farlig å ha vondt. Men kan det likevel være det? Nja, ikke livstruende, men smerte er, som kjent, et tegn på at noe ikke stemmer. Om man da baurer på kan det bli varig, og det er jo jækla kjedelig da. Likevel var det en seier i dag, for eg er nå oppe i 60% hvilket er rette veien!
Etter jobb dro eg rett hjem til godstolen og la beina rett ut på en krakk, med strikketøyet strategisk plassert i fanget. Doc skulle egentlig handle, så eg slapp dra innom butikken, men da han kom hjem hadde han glemt det. Vi fant noe vomfyll i fryseren, ingen av oss lider noe hungersnød akkurat da, så handling ble utsatt til morgendagen. Godt var det, for resten av dagen ble tilbrakt i denne nevnte godstolen med både strikketøy og kryssord. Eg hadde brukt meg opp, men det var likevel en god følelse!
Det har vært ei rolig, men produktiv helg her på prærien, og ganske så behagelig. Egentlig skulle vi vært på fest med venner og god mat, men sånn som helsa mi har vært lenge nå ville eg prioritere å bli bra igjen fremfor en todagers med sterk kost og sterkt i glass. Litt dritt å gå glipp av en skikkelig fest selvsagt, men det hadde også vært kjedelig å risikere å bli skikkelig dårlig igjen nå som eg begynner å komme meg.
Vel blåst, helga, vel blåst!
Mat har stort sett gått greit, men er fortsatt noen ting som brenner i bringa. Og angående smertene så er det også litt bedre, faktisk så bra at eg kunne gjøre litt nytte for meg. Og det er noe eg liker, å være nyttig, for eg gidder ikke bare eksistere. Etter frokost i går stakk Doc ut, så eg fikk fred til å gjøre litt inne. Endte vel på tre maskiner med klær før eg vaska badet. Godt fornøyd, men turte ikke sette meg ned i frykt for å dette helt i do.
New Zealand! Kjøper helst norsk, men kom over knalltilbud på Holdbart!
Det var tid for middag, hvilket i går ble noe luksus. Hjortegryte. Eller luksus og luksus, da eg åpna pakken lukta det fisk. Kjøpte hjorten på Holdbart, og sjekka derfor pakken. Godt innafor datoen, men hjorten var fra New Zealand. Jaggu, må være derfor den lukta fisk, tenkte eg og heiv den på steikepanna. Det ble altså Toro Jegergryte med hjort og kantareller, og tilbehøret var stappe med poteter og gulrøtter fra Karmøy. Vakkert godt, og uten fiskesmak!
Dagen i dag starta på høykarbo, ostesmørbrød stekt i masse smør! Doc forsvant ut igjen, han har vaska bobil og lagt om dekk, satt inn vaktmesteren og hagemøblene, pluss mye mer, effektiv i helga han! Selv fikk eg og au pair’n litt kvalitetstid, den støvsugde og vaska mens eg lagde en video på TikTok. Greit fordelt. Dagens middag ble noe så enkelt og godt som pølser i lomper, og siden har vi sittet i stua. Doc med fjernkontrollen, og undertegnede med spøtet. Minker på genseren nå da!
Ble oppriktig skremt i dag, fikk en ordentlig støkk, for å si det sånn. Men la oss ta det fra start. Vi deler mye på some (sosiale media) og blogg, og det fine der er at vi velger selv hva vi vil dele. Det kan være alt fra hverdagen vår til knalltilbud som DETTE. Vi deler litt sånn etter dagsformen, og hva vi faktisk driver med, og ikke minst; vi er ekte og ærlige. I det siste har formen min vært ganske så rævva, og dermed har det selvsagt blitt delt om dette.
I den anledning har veldig mange villet hjelpe med både tips og råd, hvilket i bunn og grunn er hyggelig. Noen går til og med litt lenger og spør og graver litt mer, når eg da ikke vil utlevere det som er personlig, så er det som oftest greit, og folk forstår. Vi alle bør vel ha skjønt nå at man ikke utgir personlig info på some? Hvem som helst kan lett utgi seg for å være andre, så når eg da blir bedt om å sende det mest personlige vi har, mitt person nr, da stopper samtalen med at eg takker nei til hjelp.
Måtte faktisk ut og ha frisk luft!
Det som skremte meg så mye i dag var at en person eg bare har snakka såvidt med på snap, uten å gi noe vesentlig info, plutselig ringte meg! Vedkommende har søkt meg opp på sin jobb, funnet all personlig info om meg, samt tlf nr! Hva i alle dager? Uansett hvor godt ment dette er, så har vedkommende invadert mitt privatliv kraftig, og det er sjukt skremmende å oppleve hvor lett det er å finne ALT om meg ut fra some! Tror neppe det er lov å gjøre sånt der vedkommende jobber!
Det var ordentlig ekkelt, og eg ble så satt ut at eg ikke visste hva eg skulle svare. Vedkommende oppfatta meg nok utakknemlig, men hvordan skal man egentlig reagere på sånt? Herregud altså. Som sagt, hvem som helst kan utgi seg for å være en annen person på some, så nå begynner eg faktisk å revurdere alle mine some. Må eg gjøre alt privat og slutte med bloggen eller? Greit at folk vil være hyggelig og behjelpelig, men det finnes da grenser!
Kan vel starte med at i går var første gang på flere uker at eg klarte å få ned et helt måltid uten å få vondt i bringa, så det var jo litt moro. Rakk bare ikke skrive om det her i går fordi eg følte for å adressere noen dårlige holdninger. I dag sto eg til og med opp med litt mindre smerter, så eg er tydeligvis på bedringens vei. Følte for å feire litt, fortjener eg ikke det nå? Doc var helt enig, så eg har faktisk klikka hjem DENNE kjolen nå! Lekker?
En god dag i dag gitt!
Vet du hvor digg det er å faktisk klare å reise seg helt opp og rette ut rygg og bein? Nå vet eg det, Gud så deilig når smertene avtar! Eg har også klart å gå litt lenger i dag, og ved hjelp av mange pauser fikk eg endelig brukt eplene fra hagen til familien min. Det er faktisk stor stas for meg nå! Eplene har lagt siden vi var på Vestlandet, så nå måtte de brukes. Det ble noen sjukt gode eplemuffins om eg får si det selv! Og her er oppskrift om du også vil lage, men bare så det er sagt, de finnes ikke sunne!
Deig: 150 g margarin
3 dl sukker
3-4 egg (alt etter størrelse)
3,5 dl hvetemel
1 ts bakepulver
0,5 ts vaniljesukker
Fyll:
3-4 epler (alt etter størrelse)
Sukker og kanel
Bland først sukker og margarin godt, ha så i ett og ett egg og bland godt. Til sist har du i mel, bakepulver og vaniljesukker og blander til du har en mellomting av røre og deig. Pisk den gjerne litt ekstra luftig. Fordel røra i muffinsformer, men bare fyll de ca 1/3 opp da de hever mye i ovn.
Er jo snop vettu, vi har snart spist de opp!
Skrell eplene og del de i båter (uten kjernen selvsagt). Ha litt sukker og kanel i en bolle (prøv deg frem med mengden) og vende eplebåtene i dette. Deretter dytter du eplebitene litt ned i røra i formene, hvor mange du vil ha i hver er opp til deg, men eg har to båter i hver. Ha gjerne bittelitt sukker og kanel oppå til slutt også, det er jo ikke diettmat vi lager!
Dette steikes i forvarma ovn på 175 grader i 20-30 min, og følg litt med, når de begynner å ta farge er de ferdige. La de hvile ei lita stund før du serverer, godt med vaniljeis eller krem på!
Eg går rett på sak. Hun som kommenterte på mandagens innlegg har ikke skjønt noen ting dessverre, for nå kom det en kommentar på gårsdagens innlegg. Hun ser ikke svaret i kommentarfeltet på bloggen, så eg får svare her i stedet. Legger ved hele kommentaren hennes i sin helhet før eg svarer.
«Nå var vel ikke budskapet her at du kunne tenke deg frisk fra Crohns. Det går mer på det at man får en bedre hverdag om man klarer å være positivt innstilt, unngå negativt stress, og ha en fin rytme på dagene. Det var jo du selv som skrev at du følte deg bedre når du hadde fri og var på tur i bobilen. Hvorfor tror du det er slik? Tankesettet kan ha noe med dette å gjøre. Du kan, selv om du kanskje ikke er klar over det, forbinde jobb med noe negativt, noe kjedelig, og noe som du bare står alene om, siden mannen din ikke jobber. Er du sykemeldt så får du friheten til å være med mannen, dere drar på tur, og du trenger ikke være påskrudd i samme grad. Her kan man kanskje tro det finnes forbedringer, ikke bare for deg, men for mange. Det jeg også prøvde å påpeke er at man som kronisk syk ikke må bruke dette som en forklaring på alle mulige andre plager. Sjansen for at du hadde dette som så diffust omtales som Long Covid er liten. Men det passer inn, ikke sant? Det er mange mennesker som gjør dette, Googler seg frem til en diagnose, og tilpasser symptomene i etterkant. Vi har generelt blitt en gjeng sytepaver, og hver en minste plage skal resultere i sykemelding. Dette koster samfunnet ekstreme summer. Et mindre brannsår, en småvondt rygg, hofte, kne osv er ikke en direkte grunn til å være hjemme. En kan på de alle fleste arbeidsplasser få tilpasset oppgavene for en mindre periode. Det er på tide å ta seg sammen, stramme seg opp, og komme seg ut døra. Ikke direkte myntet på deg, men for folk flest.
Og som en sidenote, jeg har selv Crohns, og har hatt det i over 30 år. Så joda, jeg har gått langt i de samma skoa som deg, om det rettferdiggjør meningene noe.»
La oss ta det bit for bit. Ifølge tankesettet hennes ser eg på jobben som noe kjedelig, og ser på sykemelding som en mulighet til å være med Doc og kunne reise. Feil! Eg elsker jobben min, gjør hva som helst for å beholde den. Vi reiser hovedsakelig i helgene, men på seinsommeren var vi riktig nok på Vestlandet noen ukedager pga flere dødsfall og alvorlig sykdom i nære relasjoner. En sånn tung periode setter også fart på sykdommen.
Long covid var innbilning og eg har googla meg frem til både det og smertene nå. Feil! Det var flere leget som påviste dette, eg sleit med pusten i tre mnd etter korona, og da eg endelig ble frisk fikk eg korona igjen fordi medisinene mine tar fra meg immunforsvaret. Eg bruker heller ikke crohns som påskudd for hver minste lille ting, ikke googler eg sykdommer heller, det er Ahus og Aleris som forteller meg at utfordringene mine har forbindelse med crohns. Dessuten driver eg å trener på noe så enkelt som å gå 200 m om gangen nå, fordi hofter og knær ikke virker som de skal.
Eg er sytepave som sykemelder meg for småting og brannsår. Feil! Eg er vanligvis en veldig positiv og optimistisk person som går på jobb så sant eg klarer å komme meg dit på egenhånd. Har prøvd mange ganger å jobbe de siste mnd, men har måttet kapitulere fordi eg ikke får det til og får ikke lov av fastlegen. Dessuten er det ikke lov å jobbe der under sterke smertestillende. Og ang tilrettelegging, jepp eg har fått tilrettelegging de siste fem åra, men når ikke engang det funker blir det vanskelig. Det er like dyrt at eg er på jobb og gjør null som at eg er hjemme. Dessuten koster det samfunnet så sjukt mye mer om eg bare gir opp og søker trygd når eg faktisk klarer å jobbe mesteparten av året.
Greit, du har også crohns. Men da burde du også vite at det finnes like mange grader av crohns som det finnes mennesker som har det. Det blir som å si at en amputert finger er det samme som å ha amputert både armene og beina. Alle er ikke like heldig som deg, så nei, det rettferdiggjør virkelig ikke meningene dine. Sånne dårlige holdninger gjør en bare usikker og gir en frykt for å tørre å vise seg ute i et godt øyeblikk. Så her må du bare rulle godt inn, for du ser mer ut som et nettroll.
Eg er positiv og optimistisk, gjør hva eg kan for å holde på en jobb som eg trives godt i, og er god på å late som eg er frisk enda eg ikke har hatt en smertefri dag på sju år. Godt vant til å overse de vanlige smertene. Saken er at mange med autoimmune sykdommer har perioder hvor man er i skikkelig rævva form, og når man da har gått sånn over lengre tid er det faktisk lov å bli frustrert. Dessuten, du sier du har lest bloggen i flere år, da regner eg med du har sett hvor hardt eg prøver også?
Dagen starta meget likt som gårsdagen, eg sleit med å grave meg ut fra dyna. Nede satt en Tass og skreik at han måtte drite, så eg hadde ikke annet valg enn å stå opp, gape over to Paracet, og loffe morgenruta så bikkja fikk gjort fra seg. Tilbake i sofaen fikk eg i meg noen crabsticks og litt grøntfôr, så dagens næring var sikra. Ble sittende og glane på noen Disneyfilmer fordi eg ikke klarte gjøre annet, mens eg egentlig helst skulle tatt på meg DENNE og løpt i skogen!
Bare meg som ligger her og leker syk…
Da eg sjekka bloggen i dag hadde det kommet inn en del kommentarer. De fleste hyggelig og koselig, men det var én som fanga oppmerksomheten min litt mer. Det var en person som «i beste mening» mente eg kunne tenke meg frisk, og at eg er for mye sykemeldt. Det er vanskelig å ta sånt i beste mening når det ligger så mye slagg under, så eg bestemte meg for å først svare, og deretter dele på snap nettopp fordi det er mange som dømmer fordi de er kunnskapsløse om sykdom.
Jada, eg er mer sykemeldt enn friske folk, men eg er også mye mer på jobb enn om eg hadde vært trygda. Og angående det å tenke seg frisk, kan man tenke bort betennelse? Kan man tenke bort magasjau? Kan man tenke bort smerter? Og kan man i så fall tenke på seg et amputert bein? Da vil eg gjerne lære hvordan! Nei, eg tar det ikke tungt personlig, men eg vil at folk slutter å tro at vi leker syk. Det finnes nemlig ikke noe moro å ha det sånn.
En liten ting til. Når du er syk, enten om det er en vanlig sesongsykdom, folkesykdom eller kronisk sykdom. Hvem hører du på da? Et kommentarfelt på Facebook? Noen fjernt bekjente? Naboen? De aller fleste hører på legen sin, og gjerne i samråd med egne erfaringer. Kanskje tillegg kan man til nød høre på andre som har erfaring med samme sykdom. Jepp, der er en av grunnene til at eg ikke vil ha «tips og råd» her og der, spesielt ikke når det rådet er å tenke meg frisk! Sånn, da er den saken utav min verden for denne gang.
Som mange sikkert har skjønt kom eg meg ikke på jobb i dag. De intense smertene som kommer og går, flytter på seg og blir, de er i hele kroppen, både i muskler, bein og marg. Er som å ha tannverk i hele kroppen. Eg har ikke kjent det sånn før, og matlysten er laber, får vondt av å spise. Helt merkelig og ubeskrivelig. Tar eg to Paracet roer det seg en times tid før det er tilbake, og tar eg Paralgin forte sovner eg, og våkner noen timer seinere med vondt igjen.
Venter tlf fra fastlegen, og skal ringe Ahus i morgen, for dette gidder eg ikke. Folk som tror sånne sjukdommer bare er tull og at vi faker det hadde ikke holdt ut én time selv! Nå var liksom føttene endelig på bedring så eg kunne jobbe igjen, og da klikker resten av kroppen. Man må bare elske crohns, en ordentlig sjarmerende kronisk sykdom som viser seg opp i tide og utide. Nå har den bare vært utidig i det siste.
Tok et bilde fra snap, for eg gidder ikke ta nytt nå.
Det vil si, noe eg finner merkelig; at når vi drar bort med bobil eller på hytta, da blir eg raskt mye bedre. Men så kommer vi hjem, og det går maks to timer før eg må ha smertestillende igjen. Eg har like lavt stressnivå uansett hvor eg er, så det har null med saken å gjøre, men noe må det være her hjemme som slår ut på crohnsen.
Uansett har eg stort sett lagt på sofaen iført DENNE utover ettermiddagen. Tassen har selvsagt fått turene sine i dag da, og vaktmesteren har eg restarta to ganger. Fikk ei byge over meg etter noen Paraceter i sta, og begynte å tømme en kommode, men det ble to skuffer før kroppen selv skuffa meg. Så her er det intet mer å gjøre enn å holde sofaen, og det gjør eg med stil! Nå er eg sur på dette skroget!
