Etter gårsdagens hekkeløp i trappa ble det ikke godt å sitte i bilen i dag, var som å sitte med halve ræva i ei skrutvinge, og Måbødalen gjorde ikke saken noe bedre. For hver venstresving dreide tvinga en halv runde. Det er ikke til å stikke under en stol at det var merkelig å kjenne blodomløpet da eg reiste meg for å lufte Tassen, og eg lo litt for meg selv der eg gikk og vrikka for å få følelsen tilbake i sittamentet.
På vidda var det helt nydelig i dag, ingen skodde eller sky var å se. Det som derimot var både å se og å kjenne var det fordømt ruglete isdekke i veien. Var jo strødd godt, så ingen fare, det bare humpa så eg kjente pulsen banke i høyre rompeball. Bedre ble det ikke av at vi havna bak noen bilister som var så redd at vi sikkert brukte en halvtime ekstra på dette isdekke med støy og hump.
Først da vi passerte Geilo ble det litt mer bar asfalt. Det var en drøm for både sjåfør, passasjer og Tass. Nå hadde isdekke rista laus blæra til Tassen, og han maste om pissepause. Dermed stoppa vi på Ål, hvor Doc skulle kjøpe pølser og snus mens eg lufta Tassen. Tassen fikk tømt tanken, baken fikk blodomløp, og Doc glemte snusen. Eg løp inn og ordna med snus, så kunne vi fortsette.
Da eg omsider klarte å finne tilbake til den gode stillingen for blåræva mi, satte Doc i et brøl så eg letta fra passasjersete og det kjentes som skinka eksploderte! Er nå pokker at han alltid skal drive med denne skremminga, men han skal jaggu få igjen når han finner en god stilling for vondtene sine! Vel hjemme i 19.30 tida til 12 grader inne, siden har vi bare slappa av og fyrt. Og ræva? Den er blåere og vondere enn i går!
