Du vet den følelsen når en katt eller en liten hund har lagt seg godt tilrette på fanget ditt for å sove, og så kan du ikke flytte på deg, for du har ikke hjerte til å vekke de. Nøyaktig sånn var det med Doc i natt. Det hender han slenger en fot eller arm over meg i søvne, og denne gangen var det ene beinet.
Selv om eg lå så vondt at koronaen like gjerne bare kunne tatt meg, så lot eg det beinet ligge over knærne mine. Ikke bare det at han var så langt inn i drømmeland at han sikkert satt og prata med Elvis på Sun Studio, men han snorka. Du vet hva det betyr? At han overdøva øresusen min, og eg måtte benytte meg av sjansen til å få meg litt etterlengta søvn.
Naturligvis våkna eg med vondt i begge knærne i dag, men ikke verre enn at eg kom meg tåelig stødig ned trappa og på badet. Etter morgenstellet raska eg med meg en boks med suppa mi, noen grønnsaker og vannflaska, og satte kursen mot jobb. Grønnsakene gikk unna i nipausen, mens suppa skulle eg få slite med. Den er ikke vind, og den gikk ned, men tanken på at dette er maten min den neste uka gjorde det ikke enkelt.
Samme da eg kom hjem, eg varma en tallerken med suppe, og var klar for middag. Nå stoppa det helt opp her, eg fikk det ikke ned. Det ble til at eg heller knaska noen grønnsaker igjen, men var fortsatt sulten. Etter å ha kjent sultfølelsen siden lunsj i går sprakk eg til slutt med havregrøt og bær, og du hendelse så godt det var å bli ordentlig mett! Nei, den suppa til Rikshospitalet krever nok en sterkere viljestyrke enn min, så da går eg over til neste diett på lista!
