Nå har vi kommet greit ut på lørdagskvelden, og Doc har enda ikke gjort noe forsøk på å skremme eller lure meg. Det er akkurat da det er skummelt å senke skuldrene, så her må eg være på vakt. Er ikke paranoid lenger, men har i bakhode at det kan komme noe uventa fra han. Ja, selv om vi alle tre (ja Tassen også) er kraftig sliten etter den lange turen vi gikk i sta.
Det var turen sin det vettu. Doc spurte om vi skulle gå opp til stupet, som er en liten topp litt over hytta. Er grei stigning og en fin tur sånn egentlig. Eg takka ja til tur, og vi kledde oss godt. Er jo på fjellet, så tok på meg denne HER. Tassen klarte ikke styre sin begeistring da han skjønte at det ble langtur, hoppa og bjeffa, og var helt tullerusk.
Vi starta turen med å klatre over et gjerde for å slippe å gå omvei, og alt da skjønner man at den planlagte turen kanskje blir i tyngste laget. Man skal vel egentlig ikke ta snarveier i fjellet? Og det gikk ikke lange tida før Doc ymta frempå at han hadde ei alternativ rute.
Da vi kom bort til stigningen stoppa vi litt. Doc så oppover stien, så på meg, og ga meg bare et lurt smil før han vandra videre i retningen uten økning. Eg som akkurat hadde gjespa for fjortende gang på turen var veldig glad for å droppe topptur i dag, det er jo enklere å gå bortover enn oppover.
Det ble en helt grei tur på nesten 3 km i ulendt terreng og frisk luft, og da vi kom tilbake til hytta datt vi helt ut alle tre. Tassen har lagt på stedet hvil i hele ettermiddag, Doc ligger på sofaen, og undertegnede sitter i godstolen. Og ikke minst, vi har restituert godt med både ostepop, chips, sjokolade og seigmenn!
