I det siste har vi sett på de berømte sosiale media at folk lovpriser høsten. De vakre fargene, den koselige mørketida, fyr i peisen, osv. I utgangspunktet er det jo vel og bra at noen faktisk liker dette, og i bunn og grunn har vi selv lært at man skal prøve å se det positive i alt. Vel… Det er her det stopper seg litt for oss. Det vil si, da eg bodde på Vestlandet hadde eg utrolig nok ikke så mye i mot høsten, det er i seinere tid denne misnøyen har utvikla seg.
Når man bor med en som begynner å grue seg alt i april, og bruker vårparten til å regne ut hvor mange mnd det er til jordene igjen blir brune, da skal det ikke mange årene til før man risikerer å bli bittelitt påvirka. Nå, etter godt og vel seks år under samme tak som Doc, har også eg lært å virkelig hate høsten. Det bør vel være greit å skylde bittelitt på gubben da?
Disse fine fargene som folk snakker så gjevt om, de har ikke eg sett. Det er fifty shades of brunt, hvor skalaen starter i spygrønt og ender med det som kommer ut bak på Tassen etter han har fått tak i en pose Skittles. Alle de rødbrune og oransjeaktige nyansene i mellom minner mest om oppkastet etter en hard kveld på Granka. Det hele er ca like vakkert som en mislykka hemoroideoperasjon.
Så har vi mørketida da, hvor alt er mørkt, surt og kaldt, og man er like tettpakka i klær som en treåring i ny litt for stor parkdress. Og likevel fryser man fordi høsttrekken gjennomborer absolutt alt, da blir fyr i peisen mest et nødvendig onde.
Etter en vår og sommer med så mange og strenge restriksjoner, og flere avlyste utenlandsreiser, så blir det vanskelig å se noe positivt i dette her. Det må i så fall bli jaktsesongen og viltkjøtt, men her blir eg mer forundret. Har sett flere jegere, i full mundur i real tree camo med oransje detaljer, sittende henslengt på panseret på bilen de har parkert i veikanten med tenninga på. Kanskje de ikke er så glad i høstvær og høstnatur de heller? Vi er bare glad de skaffer god mat, uansett hvordan!
