Doc & Dask

Nå har det seg sånn at eg har gått 50% sykemeldt siden januar. Fikk beskjed av spesialister og leger at kroppen min ikke måtte utsettes for stress eller belastende aktivitet, samtidig som eg var meget sliten. Vel egentlig fikk eg beskjed om å ikke jobbe i hele tatt, men hvem gidder å gå hjemme i et halvt år da? Jo mange, men ikke eg. Så eg har jobba halve dager. 

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

(I full jobb både på jobb og hjemme, har ikke tid til å være syk nå likevel)

Nå skulle eg sånn i teorien øke litt på jobben, så eg skulle ned i 20% sykemelding. Det er jo for så vidt greit det, men nå er eg lei av mas fra nav, og det å måtte ringe lege og fornye hele tida. Dessuten var det jo trøbbel med tlf på legekontoret på mandag, så eg ga f**n og jobba fullt. Kjenner det er tungt og slitsomt nå, men eg er i gang igjen med livet, regner med eg raskt venner meg til fulle dager igjen. 

Men oppi alt dette begynner man litt å tenke. Folk som er sliten, som er syk, som ikke bør belaste kroppen for mye, som meg, vi orker ikke ta opp noe kamp mot nav, vi går heller på jobb. For det er faktisk enklere å jobbe 37,5 timer i uka enn å nå gjennom hos nav. Nå skal det vel nevnes at eg vil jo selv jobbe, eg vil fungere, eg vil bidra. 

Men hva med alle som har klart å nå gjennom hos nav, og fått det dem har rett på? Må si eg misunner en del av dem, for det må jaggu være sterke tøffe mennesker, kan ikke ha lagt mye på latsiden da. Og så lurer en jo kanskje da på om noen av disse menneskene, ikke misforstå meg nå, eg snakker ikke om alle, bare noen, kanskje kunne klart å gå på jobb all den tiden dem har brukt på å kjempe mot nav. Det finnes jo så mange forskjellige yrker, at en skulle tro det var noe som kunne passe, eller tilpasses om ikke annet, til de fleste. 

Dette er ikke å dømme, det er bare rein nysgjerrighet og undring over hvordan forskjellige mennesker med sine ting å slite med, får hverdagene til å fungere enten på jobb eller på nav. Mange klarer gjerne å jobbe deltid, og det er jo veldig bra. Men eg kjenner også flere som har gitt opp nav og heller går i full jobb, som eg nå gjør. Man hører jo også om de som har kjempet gjerne daglig i mange år på å få attføring, og da lurer eg på om det kanskje hadde vært bedre for noen av disse menneskene å heller jobbe, for det tar i alle fall mindre på psyken enn hva nav gjør. 

Kom gjerne med tilbakemeldinger om hvordan du har det med din situasjon. Eg dømmer ikke, eg vil bare lære.

​

(Med full jobb har eg faktisk overskudd til å ha det moro i helgene, istedet for å sitte å ergre meg over nav)

Er visst ikke bare vanlige leger vi må besøke, og nei det var faktisk ikke Doc som var hos veterinær i går. Ikke meg heller for den del, eller det vil si, vi måtte jo være med da. Denne gangen var det Tassen sin tur, han skulle ha sin årlige kontroll. En hund får jo ikke sagt fra når det er noe, da er det lurt å følge opp litt selv. Dessuten har surrehuene av noen foreldre Tassen har sett feil i helseboka, trodde sist sprøyte var satt for litt over et år siden, men det var jaggu da neste sprøyte skulle vært satt. 

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Bilturen bort gikk jo greit, noe av det kjekkeste Tassen vet er å kjøre bil. Sier vi «bil» og åpner ytterdøra, løper han ut og sirkler rundt bilene våre helt til vi åpner bildøra. Vi må jo hjelpe han inn i buret da, for bilene våre er nok litt i høyeste laget for han. På veien sitter han og titter ut av buret, og følger nøye med, og så fort vi parkerer kommer det noen bjeff. Han må jo ut og markere nye steder. 

På parkeringa til dyreklinikken fikk nok Tassen høy puls, han løfta ikke blikket ett sekund, og nesa gikk som en marekatt på speed. Her lukta det mye godt, har nok vært mange damer der gitt! Men vi måtte jo inn, og det var det like mye lukter, men litt rart egentlig, nesten skummelt. Og i det øyeblikket det kom en annen hund ut av et rom der, satte Tassen fart på nebbet, han bjeffa og logra med hele kroppen. Ville så gjerne hilse på og leke litt, men den andre hunden var nok ikke like ivrig. Vi fikk gå inn på et annet rom så Tassen kunne stresse ned litt. 

Veterinæren kunne endelig undersøke Tassen, bare litt over ett år forsinka ifølge helseboka. Titta på tenner, inni ørene, klørne, og kjente på hele kroppen. Ja han sjekka Tassen ganske nøye før han kunne konstatere to ting, det meste var generelt meget bra, men Tassen er feit. Jaha ja, bikkja vår må på slankekur. Men igjen, så har vel ikke mor og far vondt av lengre turer selv, så det skal gå bra. Men nå er det helt totalforbud mot å gi Tassen noe annet enn hans faste hundemat, og hundegodbiter. Niks mer smake på alt vi spiser, null mer fett og saus, og absolutt ikke noe snacks, før bikkja har gått ned to kg. 

Så var det vaksine da. Doc fikk æren av å holde Tassen, for eg måtte holde for ørene sånn i tilfelle. Bikkjeskrik er faktisk mye verre enn barnegråt! Doc fikk beskjed om å klø Tassen skikkelig bak ørene, så satte veterinæren vaksina lynraskt. Og Tassen? Han merka det ikke engang, ikke en lyd, ikke en rykning. Det er tøff hund det! Etterpå fikk vi med en pille som Tassen skal ta om noen dager, den holder flåtten unna i ca tre mnd. Kunne ikke få den med en gang da, for han kunne få reaksjoner av å ta vaksine og flåttpille samme dag. 

Vi kan altså trygt konstatere at Tassen aka Quality Dude av Ostretunet er en meget tøff liten lubben hund, en skikkelig kvalitetsdude som nå er «fit for fight» til sommeren.

Nå er det jo tross alt noen uker siden sist, så det var vel på tide med en liten visitt igjen, bare at nå var det ikke noe alvorlig heldigvis. Doc har slitt ei stund med smerter som kommer og går i ryggen, og hver gang han klager ber eg han dra til legen. Men tror du han gjør det? Nei mannfolk er jo så stor og tøff, dem går ikke til noe lege med mindre influensa overfaller dem med opp mot 38 grader. Så det å få Doc til å ta den enkle tlf til legen sin, det har eg jobba hardt for å oppnå. 

I går sendte han en mld fra jobben, proppa med selvmedlidenhet, i håp om å få litt sympati fra meg. Det kunne han egentlig bare glemme, kom ikke her og søk medlidenhet etter at eg har bedt deg gjøre noe med det en åtte ti ganger. Dessuten, dess lenger du venter med lege, dess lenger kan du jo risikere å bli sykemeldt seinere. Men mann er mann. Det endte med at eg måtte sende en litt småstreng mld tilbake, om hvordan eg skulle frakte han til legevakta seinere om ikke han ringte legen. 

Etter ei stund kom det et noe nervøst «he he» tilbake, ja eg kunne føle det var nervøst, for da hadde jaggu gutten ringt legen. Problemet nå var at det var litt for seint på dag til å få time, og tirsdagene (ja altså i dag) er ikke legen på kontoret. Men alt da skjønte Doc at det ikke var god nok unnskyldning, for etter en liten blund (felles blund ja, sovner den ene, så slokner den andre også) på sofaen ringte han legevakta og fikk time. 

Han reiste med halen mellom beina bort på nye legevakta på Jessheim, og var nesten like raskt tilbake. Medisinene han hadde med hjem, var bevis for at han faktisk hadde vært innom. Det hadde ikke vært venting, og legene var effektive og dyktige, så nå kan det være Doc ikke vegrer seg for å ringe neste gang det er noe. 

Etter noen kraftige painkillers, og noen episoder med Kongsvikklinikken på TV, kunne vi med god samvittighet ta kveld. Doc fikk sovet greit i natt, men så mye som han romsterte rundt med den dobbeldyna, fikk jo ikke eg sove noe særlig. Det var ikke rolig ett sekund, og eg ga tidlig opp dyna. Heldigvis at det var over 30 grader på soverommet nå, så slapp eg frostskader. Det gjenstår det bare å se hvordan det går med ryggen hans og humøret mitt utover dagen.

Som mange har fått med seg har eg Morbus Crohns, en fordøyelsessykdom som går ut over hele kroppen rett og slett. Den angriper hele fordøyelsessystemet, fra munn til fisering, for å si det rett ut. Det gjør at kroppen ikke tar opp næring slik som den skal, så det går ut over muskler og ledd, samt at man blir sliten og generelt dårlig. Og ja så klart, de hyppige og plutselige dobesøkene. 

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

For noen uker siden fikk eg endelig starte på behandling, og fikk en haug med alskens rare medisiner. Den ene, Imurel, er faktisk en mild form for cellegift, så den gjorde meg utrolig sliten til å begynne med. De andre medisinene eg fikk skulle veie opp for de negative virkningene til Imurel, og det er jo en del, men det ser ut til å funke. 

(Det obligatoriske sole-beina-bilde, bare at eg er på jobb)

Så, når man er i en testperiode med denne type medisiner, er det mange forhåndsregler å ta. Ikke spise sterk eller syrlig mat, i alle fall ikke chili eller citrusfrukter. I tillegg må man holde seg unna sterk sol. Hm, dette hørtes jo ut til å ta knekken på sånne som meg, som elsker å sitte i sola og spise kjøleskapskald appelsin, og generelt sett sterk mat. 

Eg bestemte meg tidlig for at dette ikke skulle knekke meg, og fant etterhvert en løsning på det meste. I sola trenger eg ikke farge, eg trenger bare sola, så da kjørte vi på med solfaktor 50+, noe som ser ut til å funke. Og av frukt og bær spiser eg mer variert nå, alle typer melon funker i varmen, og jordbær med fløte eller vaniljekesam er også en hit. Man lærer å finne løsninger om man er villig til det, og eg som elsker livet gir pokker ikke opp. 

Men men, eg ble uansett forespeila at medisinene kanskje ikke virka før om noen mnd, og så da for meg en tøff sommer. Det som forbløffer er at medisinene alt har begynt å virke! Eg kjenner ikke smerter i muskler og ledd lenger, eg har fått en tilnærma normal dorutine, og eneste ubehaget eg nå har, er et par timers kvalme og tretthet etter medisinene er inntatt. Eg er rett og slett i kjempeform, har ikke hatt det så bra på flere år. Det gjelder nå å holde på toppformen, ta det litt piano en liten stund, da blir det så bra så. 

Selv tror eg faktisk det kan ha noe med viljen å gjøre, hadde eg lagt meg ned og bare kjent på smertene hele tida, hadde det nok ikke gått så fort. Men eg nekter å være syk, eg vil leve livet, eg kjemper for å leve normalt, og det lønner seg!