Doc & Dask

Camping / Reise21.05.2018

HJEMME MED BRENT ØYE…

Så fort Doc våkna i går morges, var det bare å få av plasterlappen på øyet, han måtte jo sjekke synet etter lørdagens uhell. Om du ikke har fått med deg hva som skjedde kan du lese det HER. Synet virka, og etter en dusj kvikna han da til litt etter litt. Det var jo heldigvis ikke innpå øyet, men på kanten på nedre øyelokk. Hevelsen og det at smertene fortsatt var der, var jo ikke å få gjort så mye med. Brannsår svir, det vet Doc nok om etter at brunøyet en gang ble brent, mer om det HER.

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

Vi takka for oss, ønska mamma og pappa god tur til vest, og satte selv kursen nordover. Er jo noen timer fra Kristiansand til Kløfta, og med en ekstra fridag ville vi campe halvveis. Vogna hang jo alt på, så det skulle ikke være noe problem. Det finnes mange flotte campingplasser langs kysten fra sør til øst, men kronene må også være mange på de fleste stedene her.

Med nye stoler i bursdagsgave til Doc fra Dask sin familie i vest

Etter å ha søkt og googla ei stund, fant vi en idyllisk holme utenfor Sandefjord, Granholmen camping. Her var det skikkelig fint, med både strender og pub, strøm til vogna og et helt greit sanitæranlegg. Og prisen? Helt i vår gate. Vi testa ikke puben, for vi trengte hvile nå, var faktisk i seng rundt kl 21. Du vet du er tidlig i seng når du ligger våken og hører på alle barna som er ute og leker. Det var egentlig helt greit.

I dag var vi så tidlig oppe at vi var hjemme før verste trafikken starta, og nå er vogna alt rydda. Svigers har kommet med Tassen, og eneste som gjenstår er å få den hersens potetbakeren av bilen. Er god å bruke, men tung å flytte på. Så skal eg prøve å få Doc til å sitte stille 4 sekunder, for øyet bør vel smøres snart.

«Potebakeren» veier litt, så eg får ikke hjulpet

Tassen fant fort skyggen i dag

16 kommentarer

Festligheter20.05.2018

PÅ LEGEVAKTA I KRISTIANSAND…

Da er det endelig mulig å si noe uten å røpe seg her, grunnen til at innlegg uteble i går var at vi skulle på overraskelsesfest i Kristiansand. Så natt til i går lå vi på camping i Grimstad, for der skulle vi kjøpe bursdagsgave til Dag, og der kunne vi gjemme oss så ikke han oppdaga noe. Vi hadde jo med potetbakeren også, hadde han sett oss med den på planet og campingvogn hadde han vel skjønt tegninga.

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Ferden starta derfra tidlig, og vi måtte stoppe på en rasteplass og vente på klarsignal fra Barbro på at Dag ikke var hjemme. Da hun ringte kunne vi trygt kjøre videre, for Dag var blitt lurt bort til noen kompiser. Vi kom frem til Ålefjær i 13-14 tida, og det var alt noen gjester der, så Doc fikk god hjelp til å gjøre klar denne potetbakeren, og ja, det gikk jo hull på noen fingre og armer, men poteter skulle det bli uansett.

Da Dag kom tilbake med kameratene, var jo hagen full av feststemte folk. Vet ikke helt om Dag egentlig ble sint, overraska eller glad, for det ansiktsuttrykket var totalt ubeskrivelig! Han satt lenge i bilen før han turde å komme ut og hilse på. Skjønte ikke hvem sin bobil som sto der, for mamma og pappa har kjøpt ny, og han huska jo ikke at eg og Doc hadde bytta vogn. Stakkar gutt da, ikke rart han var forvirra. Barbro har jo brukt åtte mnd på å planlegge dette, og det ble suksess.

Omsider fikk da Dag seg en dusj og ei øl, men var fortsatt litt stille da. Doc kunne da dra frem gaven fra oss og mamma og pappa. Beerpong utstyr først da. Men så fikk Barbro en frosk hun kunne kysse, og Dag fikk svart hårfarge så han kunne bli en høy og mørk prins. Kan være han også trenger litt mer hår da. Men men, en litt mer seriøs gave hadde vi også med, for alle gårdstun trenger jo ei bålpanne, så det fikk han også.

Potetene begynte å bli klare, og med mye tilbehør ble gjengen stille. Er ikke det et godt tegn med stillhet når folk spiser? Virka i alle fall som potetene falt i smak, så det var verdt slitet med å modifisere bakeren til fraktvenlig utgave.

Etter maten ble det mer liv i folk, og alle storkosa seg, ja noen mer enn andre, men alle i godt humør. Noen uhell ble det jo så klart da, for plenen var noe ulent. For noen var det vanskelig å gå rett der, og stoler velta vel egentlig en etter en pga bratt plen. Ja vi sier det sånn. Dag, Doc og en til skulle teste hvor mye en stol tåler, fordi dem er kjøpt på Biltema hvor Dags mor jobber. Uten å si for mye, den tålte ikke tre voksne mannfolk.

Etter mørkets frembrudd trakk vi inn i bua, og der ble det mer dansing. Helt til eg og Doc snudde oss mot hverandre samtidig sånn at han uheldigvis kubba røyken min med øye sitt. Da var det bare å få drosje til legevakten, og Marianne tok ansvar og ble med oss. Det var greit for meg, som satt med klump i magen av frykt for å ha gjort gubben min blind. På legevakten ble det sang og stemning på venterommet, men vi var heldige og slapp inn før alle de ca 15 andre som satt der. Dem ville vel få oss ut igjen fort. Vel, Doc var ikke blind, han hadde fått et brannsår på nedre øyelokk, og kunne reise opp igjen. Men det som var fascinerende på legevakta; Legen het Ole Petter, og øyelegen het Helene! Coincidence?

Og den fantastiske tryninga til Doc inne hos legen da, fikk jaggu tatt bildeserie av det!

20 kommentarer

Camping / Reise18.05.2018

EN ANNERLEDES NASJONALDAG

Som mange sikkert har fått med seg, har vi nå hatt to fantastiske dager i Sumpen nå. Eneste offisielle redneck 17.mai feiring gikk helt knirkefritt, og det var mye folk med. Sola skinte begge dagene, og alle var i strålende humør. Vi reiste ned like etter jobben på onsdag, med vogna pakka med god mat og drikkevarer som magen min tåler. Fikk parkert veldig greit, og holdt av plass til en ekstra bobil, for muttern og fattern kom litt seinere.

Onsdagen gikk jo sin gang. Flere griller sto fremme, og bålpannene ble tent opp når sola gikk ned. Hønekokeren var fylt opp av brannvesenet. Kirsten holdt liv i oss fra scenen, så det ble dansing og moro til litt ut på kvelden. Og vi hadde besøk av to artige trøndere som trylla og showa innimellom, det var tøft. Doc fikk et stilig barskap av dem to, en stubbe med plass til ei Jack oppi. Ut i de sene nattetimer satt vi i saloon for litt kvalitetsjuging, men på denne tida ble gjengen tynna ut fordi folk begynte å bli trøtte.

Selveste 17.mai kom endelig, og vi hadde egg og bacon til frokost. Satt ei stund og slappa av før vi fikk beskjed om å gå i tog, da fant muttern frem bunadene våre. Det finnes ikke noe kleskoder i Sumpen, vi ville ha på bunader fordi det sikkert aldri har vært bunad i Sumpen før. Toget ble leda av ene trønderen på gitar, og Doc med flagget. Musikken i toget varierte fra nasjonalsangen til Sukiyaki, vi fikk høre begynnelsen på mange sanger, og noen prøvde å synge med. Toget starta ved den nye hengebroa, alle måtte over den og tilbake, før ferden fortsatte bak der syklinga vanligvis foregår under OL. Vi stoppa der borte for gruppebilde, og vandra tilbake til sceneområde.

Det gikk ikke lange tida før bunadene gikk av da, med steikende sol og mat på gang, var det greit med shorts igjen. Vi satt en hel gjeng ved vogna vår og bobilen til muttern og fattern når vi spiste, og etterpå kom det enda flere bort etterhvert. De to trønderne spilte musikk for oss og trylla litt, er jo aldri feil med litt show og tøys da. Det var rett og slett helt nydelig, med det været og masse glade mennesker, og noe moro i glasset.

Ut på ettermiddagen var Kirsten tilbake på scenen, og det ble igjen dansing. Doc fikk tak i en gitar og ble med på showet, gikk rundt både fremfor og på scenen og lata som han kunne spille. I pausen til Kirsten var trønderne tilbake med trylling og triks, og Doc måtte opp på scenen. Han trakk et kort og måtte ved hjelp av håndvisp spre tankene ut til publikum, så skulle vi gjette kortet. Jaggu ble det riktig, og uttrykket til Doc var priceless! Men det Doc og Frode gjorde skremte jo hele gjengen, dem la en røykgranat under scenen når Kirsten sang. Alle trodde anlegget hadde tatt fyr, så musikken stoppa, men spøken ble likevel godt mottatt etterpå.

Litt seinere samla vi oss ved bålpanna og fortsatte festen med litt lavere musikk. Flere av oss gikk etterhvert tomme for drikke, med det var null problem, for dem som hadde mer delte villig. Er jo viktig at alle som fortsatt var våken skulle ha det like moro.

Dagen i dag har vært helt grei egentlig, bare litt kjedelig å si adjø og reise fra Sumpen. Men nå satte vi kursen på jakt etter en campingplass, for hjem gidder vi ikke reise i dag. Skal bli godt med en dusj og litt avslapping nå kjenner eg.

10 kommentarer

På bygda / DIY16.05.2018

KLAR FOR REDNECK 17.MAI FEIRING!

I går starta eg på alle disse fantastiske medisinene mot crohns, hvilket betyr at huden min ikke må eksponeres for sol. Det er ikke det at eg blir brent eller noe sånt, det er bare det at det kan være farlig på flere måter. Doc var da grei og kjøpte solkrem med sterkeste solfaktor til meg, faktor 50, sånn at eg fortsatt kan nyte finværet, og vi var utendørs i hele går.

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Den potetbakeren fikk vi forresten testa da, og det funka meget. Bakt potet med kryddersmør, mais, skinke, ost og dressing ble dermed middagen. Helt nydelig! Ellers kom Smeen innom og hjalp til med å sveise støtter på potetbakeren, sånn at toppen står stødig på bunnen. Doc dreiv og slipte ned der det skulle sveises, og lur som han alltid er, holdt han platene med foten når han slipte. I crocks! Gikk nesten gjennom der gitt, men han var heldig, så alle tærne er fortsatt intakt. Smeen fikk omsider gjort ferdig jobben, jada, han er flink, skal få litt skryt da.

Smeen jobba mens Doc så på…

Vogna er forresten pakka og klar, dosetten er fylt med medisiner ut helga, og vi er selv så godt som klare for langhelg. Ferden går til Sumpen med Forente Rednecks Norge, der har vi tradisjon med en uformell og avslappende 17. maifeiring. Eneste offisielle redneck grunnlovsfeiring, med litt aktiviteter, hønekoker med påhengsmotor for bobler, og live musikk. Regner med en del folk her.

Bilde tatt av Forente Rednecks: Anne Lise og Hans prøvesitter benken laga av ei gammel såmaskin.

En annen bivirkning med de nye medisinene er at eg blir veldig sliten og tung i kroppen, og veldig sosial og selskapssyk. Da passer det ypperlig å plassere meg i en campingstol i Sumpen noen dager, sammen med bare gode og hyggelige mennesker. Det blir kvalitetsjuging og løsing av verdensproblemer på høyt nivå, og kanskje eg til og med tøffer meg til å gå over den nye hengebrua der?

Hvordan skal du feire 17.mai?

8 kommentarer

På bygda / DIY15.05.2018

HVORDAN KRYMPE EN POTETBAKER!

Da vi var på camping på Kvam (og Hilljacks på Vinstra) for noen uker siden, fikk faktisk Doc en stor flott potetbaker. Siden det da var snø og gjørme fikk vi ikke denne med oss da, men Sonja og Bård driver og farter forbi der i tide og utide. Dem fikk potetbakeren på henger og tok den med ned en dag, derfor kjørte vi bort til dem for å hente denne i går da. Men det skulle by på problemer.

Da Doc så på denne på Kvam, så den ikke så stor ut, den sto jo godt nedi grusen, og hele var ikke synlig i den boden. Når vi skulle hente den hos Sonja og Bård var den mye større, og vi kunne drite i å få denne på planet på Forden. Det endre med at Sonja og Bård kjørte den hjem til oss, og hjalp oss å få den av hengeren. Skal det være så vanskelig å frakte den, må noe gjøres, for vi har jo faktisk tenkt å ha den med oss av og til.

Dermed starta prosjekt modifisering av potetbaker. Den måtte krympes for å lette utfordring med frakt. Første tanken var å dele den på midten, da ville det fortsatt være nok skuffer til poteter, og god plass til brenneren under. Doc satte i gang med vinkelsliperen, fikk skjært opp bak og litt på sida før første problem oppsto. Ledningsbrudd i vinkelsliperen. Da var det å demontere og legge opp ny ledning, men det fiksa jo Doc fort. Så var det å fortsette.

Største utfordring var vel at det var doble vegger for å isolere, så her måtte det også skjæres fra innsida. Er ikke bare bare det når det er trangt som fy, og glørne spruter. Det som kunne gått ille var om skiva kom i klem i bakeren, for da hadde ikke Doc hatt store plassen å gjemme seg på. Vi støtta derfor opp med planker under kuttet, sånn at det ville sprike mer etter mer Doc skjærte, og klemfaren var da minsket.

Da bakeren omsider var delt, måtte vi få lagd en bunn, altså noe med hjul. Ferden gikk til den mindre pålitelige, men likevel godt brukte butikken, Biltema. Her var det flere muligheter, men valget falt på ei tralle som skulle tåle 150 kg. Så jo stødig og fin ut, så den fikk bli med hjem. Da vi kom hjem hadde Nina og Jonny dukka opp, dem sto og venta på oss. Det passa jo fint, for da kunne Jonny hjelpe Doc, så hadde eg selskap også.

Denne tralla som skulle tåle 150 kg tålte ikke det nei, hjula sprika og plata bøyde seg. Da prøvde vi å bruke ene skuffa fra den avskjærte delen som bunn, men siden det også funka dårlig, måtte den ideen også forkastes. Da kom det plutselig en lys ide, og det bør vel nevnes at det var Nina som glimta til med løsningen. Gutta kunne jo bare kappe selve bunnen av den andre delen og sette den på, for der var det jo alt stødige hjul på.

Dem satte i gang med det, og etter mye om og men, fikk dem løs bunnen. Den øvre delen vi skulle beholde kunne da settes rett på denne bunnen, og vips, så hadde vi komplett potetbaker i mindre format. Her var det jo til og med feste for brenneren, så da slapp jo Doc noe mer modifisering.

I dag har Doc satt på ny gasslange, og eg har handla inn poteter og tilbehør. Så nå ligger potetene og godgjør seg, mens vi spiser jordbær og fløte.

9 kommentarer

Typisk Doc&Dask14.05.2018

DASK KJØRTE FRA LENSMANN!!

Det eg nå skal fortelle skjedde en tidlig morgen våren 2004, ja ganske nøyaktig 14 år siden, eg hadde hatt lappen i underkant av ett år og eide selvsagt veien. Bilen min var en hvit Volvo 240 GLE 87 mod, med B23k motor, så den gikk jo greit nok. Bilen hadde mamma og pappa skaffa meg imot at eg fikk meg jobb og betalte den ned igjen.

På denne tida gikk eg siste året på videregående, nærmere bestemt allmennfaglig påbygging, 3PÅ. Da eg alltid har vært et B-menneske rakk eg jo sjelden skolebussen, så lønn og stipend gikk ofte med til drivstoff. Bilen brukte jo 1,2 liter på mila, og det på fin kjøring, så budsjettet var stramt. Likevel ble det da til at eg tok «goførtien» til skolen nesten hver dag. Det gikk jo stort sett greit det, og av og til hadde eg passasjerer som også hadde mistet bussen. Eg bodde på Radøy, og skolen var på Austrheim, ca 15 minutters kjøring. Volvoen rakk å bli godt kjent på veiene her, alle visste hvem som kjørte hvit 240 som mangla ei pyntelist.

Så var det en morgen eg var litt ekstra seint ute, og la meg bittelitt over grensa. Havna jo selvsagt fort bak ei sinke som lå i 70 i 80 sona, men kom liksom ikke forbi. Bilen fremfor kjente eg for så vidt igjen, det var jo gamle sivilbilen til lensmannen i bygda. Visste jo at den nylig var solgt, det var sånt som ungdommen fikk med seg raskt. Da var det jo ingen fare.

Da eg nærma meg brua fra Radøy til Austrheim gjorde eg meg klar, for midt oppå brua der er det nemlig god sikt langt fremover. Det var klart. Eg gira ned og brente forbi den nylig solgte sivilbilen, og ga gass videre. Kunne jo ikke komme for seint til skolen! Noen km lenger frem, det var da eg oppdaga det i bakspeilet. Føreren av den andre bilen var pokker meg lensmannen, og han klarte nesten å henge på volvoen.

Lite skjønte eg, og trodde det med bilsalget bare var et rykte satt ut for å ta flere på veien, og bremsa dermed ned i tillatt hastighet. Da eg kom til krysset ved skolen, sto kollegaen av lensmannen, med blålys og det hele og vinka meg inn. Der sto eg med halen mellom beina, mens alle skolebussene, lærerne og elever ellers passerte med store øyner.

Fikk beskjed om å komme innom lensmannskontoret i storefri, sånn at det ikke skulle gå ut over skoletiden. Og det gjorde eg. Når lensmann sitt kallenavn er Buford T. Justice, da kødder du ikke det til mer enn ytterst nødvendig. Der fikk eg skryt for at volvoen gikk så bra, og selv om han lå i 140 og eg dro fra, skreiv han at eg hadde kjørt i 90 så eg ikke skulle få prikk. Eg måtte bare huske å hilse fattern, og ta det pent i russetida. Eg fikk jo selvsagt navnet Speedy Gonzales på russehatten, og lensmannen signerte russebuksa mi. Og den sivilbilen? Joda, den var solgt den, lensmannen hadde nemlig kjøpt den selv!

Så folkens; kjør pent, du vet aldri hvem du ypper med!

18 kommentarer

På bygda / DIY13.05.2018

KLAR FOR BRYLLUPSDAG

I går kveld kom vi hjem i noen lunde vettug tid, og edru ikke minst. Det var faktisk deilig å våkne i dag uten av drøvvelen kjentes ut som en tung sandsekk, men eg var likevel like sliten som om eg skulle ha vært tre dager på grisefylla. Vi spiste riktig nok mye gris i går da, både ribbe og villsvinlår, noe som smakte helt fantastisk. Og vi var jo ute i hele går, til langt på kveld.

I dag har eg derfor måttet tilbringe litt kvalitetstid med sofaen, er slitsomt å være sliten. Men ut på ettermiddagen kvikna eg jo til litt, og da Doc skulle drive litt uti hagen i finværet, ble eg frista til å være med. Måtte stålsette meg skikkelig om eg skulle bidra, så eg mota meg opp med en sigarett før eg tilbydde meg å rydde saloon til sommeren. Doc har foresten fått sykkelstativ på vogna nå, så denne sommeren blir det vel ingen bønn uansett.

I vinter ble det en del spontane fester her, så saloon så jo ikke ut. Vin, øl, cognac, whiskey, cider og det som verre var. Bordet var helt fullt med gammel moro, og i andre kroken like så. Verktøy, høyttalere, hansker, åpen boks med ananas, en sokk, ja det er mye rart som dukker opp her. Og heldige som vi er, det var jaggu noen uåpnet øl også. Men alt det som var åpna var jo ikke tomt heller, det fylte nesten ei sånn svær tinnbøtte. 50 lapp til den som drikker det!

Nå er saloon omsider rydda, vaska ned, og gulv er kosta. Vi har også fått tak i fire gamle saloonstoler til, så nå er det plass til flere, både utenfor og inne. Det ser med en gang mye triveligere ut, og det er igjen klart for seine sommerkvelder. Tro om ikke bryllupsdagen vår også vil bli feira i saloon? Det er jo under to uker til, men nå er det i allefall klart!

Før

Etter

Et nydelig vær til hagearbeid

Er du klar for sommeren nå da?

12 kommentarer

På bygda / DIY12.05.2018

DUGNAD MED FORENTE REDNECKS

Etter den mislykka gastroskopien i går fant vi ut at det er lurt å ta ei rolig helg. Vi er begge nødt til å ta litt hensyn til helsa nå, det har blitt veldig mye på oss ei stund. Kan være greit å ta bitte litt vare på oss selv en periode om vi skal vare ei stund til, håper de fleste skjønner det. Problemet denne helga er bare det at vi er invitert på flere forskjellige ting.

Marius og Siv har samla 50 årslag i helga, og sånn i tilfelle vi ikke skulle rekke å ta turen i helga, stakk vi innom torsdagen og slo av en prat. Vi er også invitert i bursdag til forloveren til Doc, Johnny, denne helga. Vi tok en liten tur bort i går ettermiddag for å hilse på og gratulere. Der var vi ei stund før vi faktisk kjørte hjem selv.

Ellers er vi invitert på dugnad i Sumpen, og der har vi nå valgt å tilbringe denne lørdagen. Vi tar det som dagstur, kjørte ned, og skal kjøre hjem i kveld. Planen her er å få klargjort til Norges eneste 17.mai feiring på redneck vis, en tradisjon som nå har vært en del år. Dette er jo ett av årets høydepunkter, og da er det viktig å få alt klart.

Nå har vi fått tømt bålpannene og lempa ved, og utedusjen er klar. Hans har servert nydelig ribbe som har lagt 5-6 timer på UDS, og nå ligger Rype sitt villsvinlår der noen timer. Det er en god gjeng med driftige folk her, så det er jo klart man må ha litt mat innimellom øktene.

Nå lages det hengebru over sumpelva her, og det er jo litt interessant da. Noen kan falle i elva! Om du følger med på snap, kan det være det skjer ting der. Ellers er det jo litt andre ting igjen å gjøre her, men vi koser oss uansett vi, er jo et flott fellesskap i Forente Rednecks Norge.

Bildedryss fra dugnaden

For mer galskap, følg snappen!

8 kommentarer

Helse11.05.2018

STRYK I GASTROSKOPI

Ser jo spedalsk ut etter prøver og kanyle.

Nå var endelig dagen kommet, at eg skulle på en sånn en trivelig gastroskopi igjen. Fikk oppmøtetid 8.30 først på laben, måtte tappes for noen glass blod. Dette skulle vise seg å være en utfordring, og alle vi spurte var like forvirra. Tre avdelinger seinere fikk vi endelig forklart hvor laben var, og prøvene kunne tas.

Etterpå var det å ta turen opp i 4. etasje på fordøyelse, der eg fikk kanyle i armen, og blodtrykk og puls ble målt. Blodtrykket var innafor normalen, mens pulsen var litt høy. Ikke rart det så pissenervøs eg var. Men det skulle vise seg å bli mye venting, og narkose var ikke mulig i dag. Det førte til nervøse angstanfall hvor eg nesten besvimte. Vet jo at gastroskopi ikke er farlig, men etter sist gang ble eg så traumatisert fordi dødsangsten tok meg. Det var uten beroligende, og en hardhendt og brå lege. Da blir man automatisk litt ekstra bekymra.

En til som var lei av å vente.

Min panikk hadde ikke tid til å vente, så eg masa meg til å bli lagt inn som hastesak. Ble trilla ned i 2. etasje igjen og fikk flere doser med morojuice rett i armen, men det til ingen nytte. Redselen var ikke til å stoppe. Beroligende og bedøvelse stoppa ikke angsten og panikken min, det gjorde bare at eg ikke klarte å sprelle så mye. Ja selv med så mye rart i armen at eg ikke husker selve seansen. Dem fikk altså ikke noe slange ned i meg i dag, og narkose er så omfattende at det dropper vi i første omgang. Det heldige for meg er at vi starter opp med medisin likevel, fire typer sådan. Da blir det en tur på apoteket nå, så får vi se om formen kommer seg etterhvert.

Det er nok av blodprøver og kanyle

når man blør gjennom bomull og genser..

–

Og så klarte eg jaggu å filme meg selv med all den morojuicen innabords!

17 kommentarer

Typisk Doc&Dask10.05.2018

DET SLÅR IKKE FEIL!

Morgenen i dag starta som en hvilken som helst vanlig fridag, på flere måter. Doc var først utav senga og tok en rusletur med Tassen, så han fikk gjort sitt. Av og til misunner eg bikkja som bare kan gjøre sitt hvor som helst ute. Omsider kom bikkja opp i senga og vekka meg, for det er viktig å holde flokken samla.

På kjøkkenbenken sto Doc og klargjorde bacon, så smaksløkene mine holdt på å drukne i vann. Nå var det lenge siden egg og bacon her gitt. Men midt i forberedelsene gjorde tankene til Doc et byks, han fikk plutselig for seg at han skulle ha kokt egg i stedet. Da var eg rask å tilbydde meg å lage egen frokost, for eg var innstilt på egg og bacon.

Frokosten ble god den, selv om eg måtte lage min egen, mens Doc slafsa i seg ei skive med kokt egg og kaviar. Vel fordøyd gikk vi ut og fortsatte ryddinga fra i går, denne gang i garasjen. Vi har fått tømt litt, sortert litt, og kasta litt. Og bikkja får litt kos innimellom takene, ja han er selvsagt ute med oss.

Men så, eg skulle bare ta en kjapp røyk før eg fortsatte basketaket, det var da det skjedde. Crohnsmagen min var ferdig å fordøye frokosten alt, og eg måtte løpe på do. Rakk det med god margin denne gang, slang skinka på ramma og gjorde det som var påkrevd der. Men mens eg da sitter der og kjemper med mitt, banker det forsiktig på døra. Eg kunne ikke annet enn å fortsette med mitt.

Andre gang det banka på, noe mer intenst, skjønte eg det var alvor. Doc som ikke har galleblære hadde fordøyd egget sitt like fort, og nå var det krise. Det slår ikke feil, hver morgen, samme rutine. Vi har jo bare en do, da var det egentlig bare å knipe igjen og slippe neste mann til.

Imens han da sitter der i begges skitlukt og ferdigstiller sitt arbeid, kjenner eg at det igjen presser på. Fikk ikke gjort meg ferdig. Tenker på dassen i vogna, men den er faktisk tømt for en gangs skyld. Nei eg måtte pent vente. Da han endelig var ferdig, kunne eg løpe inn og fortsette der eg slapp.

Så nå er morgenrutina vel overstått for denne gang. Bare synd ingen av oss skal på jobb før mandag, for nå blir det mange morgener med hamring på dassdøra her. Men først av alt, nå kan garasjeryddinga fortsette!

16 kommentarer

Sammen kan vi klare alt