Så var endelig denne karantenen over! Det vil si, siden testen viste negativ sist uke, og at eg nå er symptomfri foruten et forsvinnende forkjølelsessår, er eg fri. Det skulle bli en sann fryd å se mennesker igjen! Joda vi hadde besøk av forloverne våre i går, vi satt med god avstand rundt bålet i hagen, og kosa oss med kakao og pølser i beste smittevernsånd.
Dagen i dag starta helt greit, bortsett fra at eg ikke hadde tenkt på å starte Forden litt før eg skulle kjøre. Den var naturligvis frossen utvendig og fryseboks innvendig, men eg hadde godt med både klær og tålmodighet. Omsider fremme på jobb ble eg møtt av de hyggelige morgenfriske kollegene mine, og en av de hadde til og med kjøpt snacks til hele gjengen fordi han snart tar sin oppsparte ferie. Alt bra så langt.
Joda dette gikk så greit at eg drista meg til en tur innom senteret på vei hjem. Måtte innom apoteket siden eg gikk tom for Somac i karantenen. Kjente fort at tålmodigheten var i ferd med å ebbe ut av frynsete bilister som hadde det alt annet enn travelt, men da eg til slutt entra apoteket var det så folketomt at eg kom til med en gang. Eg fortsatte dermed inn på en annen butikk for å kjøpe meg noen billige produkter til forfengeligheten min, blant annet denne ansiktsmaska HER som nå er på tilbud.
Her gikk det trått. Noen gikk sakte, mens andre gikk rett på meg. En hadde tatt ordet «munnbind» bokstavlig og hadde det bare over munn så nesa fikk logre i fri luft. Det var nok ikke så mange, men de som tok lite hensyn ble lagt mest merke til. Eg fikk kjøpt det eg skulle ha, og tusla videre mot matbutikken. Her var folk mer nøye, men likevel en del som dreit i både antibac og avstand.
Eg ble mer og mer irritert, og det siste lille eg hadde av tålmodighet var nå på hell da eg stilte meg i kassakø. Var ikke lange køen, men den sto uansett helt stille fordi de dreiv med alt annet enn betaling fremfor meg. Så da en annen kasse åpna var eg lynende rask bort, smilte pent uten å tenke over at smilet var godt skjult bak et munnbind, og begynte å legge varene på. Etter en meget hyggelig, men vel så kort samtale med kassadama kunne eg sette meg i bilen med litt bedre humør.
Også her skulle det vise seg å være frynsete sjåfører med vansker for å beherske både kryss og rundkjøringer, og nå ble tålmodigheten min til temperament. Det kom gloser eg selv ikke visste eg hadde, mens eg satt i Forden og nærmest savna karantenen. Da eg endelig kom hjem hadde Doc lagd en nydelig pizza, men da eg satte tenna i den satte eg like greit tenna kraftig i tunga, og hele middagen smakte bare blod. Ok, det siste var min egen feil, men nå liker eg Tassen mye mer enn mennesker, inkludert meg selv!
(Sånn avslutningsvis så var kanskje folk litt flinkere enn eg har fremstilt de her, og eg kan ha lagt litt vel mye vekt på de få som ga blaffen)
