Tilbake i sykemeldinga fikk eg ei god natts søvn, og kunne stå opp da eg selv følte for det, altså så langt ut på morgenkvisten at kvisten knakk. Krøp ikke frem fra dyna før klokka hadde bikka halv ti, men da var det bare å lure meg pent ned i dusjen og deretter få på noen filler før gjestene fikk ferten av meg. Frokosten bestod hovedsakelig av eggerøre, hvilket gjorde nytten før bilen måtte pakkes.
Trenger egentlig ikke allverden med klær, for vi skal bare slappe av, kanskje prøve å gå litt i naturen på mykt underlag, leie båt og fiske, og ellers sitte helt stille. Tok med DENNE til stillesittingen, kommer nok vel med! Nå er det utelukkende rekreasjon som er målet, Doc stiller opp som kokk og hjelpepleier, mens mamma og pappa gir den barnslige omsorgen alle «syke barn» lengter etter.
Er pent dette berget i nord da!
Noen stopp har det blitt på veien, ingen har det travelt, annet enn Tassen når han må drite da. På Kløfta måtte vi ha diesel, på Roa trengte vi brus og kjøresnacks, i Vestrumsbygda måtte Tassen på do, og på Fagernes hadde vi ærend. Eg kom på at det første på huskelista var glemt, en varm jakke, hvilket eg fant raskt, men Doc som skulle ha regnjakke kom ut med fiskesluker i stedet.
Ellers bonkra vi kjøleskapet før vi tuta avgårde. Nå var planen å stoppe rundt neset før tunnelen, men der var hele plassen gjort om så det ikke var koselig lenger. Nå var vi så sultne at det var nummeret før vi ble gretne, så vi feis opp tunnelen i full fart og stoppa ikke før vi fant en brukande plass å steike fire burgere. Etter inntatt mat var ikke sjåførene kjørbare, der ble det nemlig hver sin Cognac til dessert, og fruene skåla med en liten Tia før vi tok kvelden. Morgendagen har nye eventyr på lur, så nå er det natta fra Villa Lykkehjul.
Karmøy leverer! Da vi sto opp sveiva Doc i gang smørbrødjernet, og frokosten kunne fortæres. Tassen var som vanlig tidlig på an i bobilen, og Doc måtte bare rusle med han. Her er nesten hele familien og flere hunder, så Tassen har vært travelt opptatt med å kurtisere damer i dag, dog uten hell der. Foruten litt vind, som nærmest er påkrevd her uti havgapet, har vi hatt et nydelig vær, og vært ute nesten i hele dag.
Ferkingstadstranda
På formiddagen gikk vi en lang tur over ei nydelig strand hvor det ble lek og skattejakt, og deretter videre bort til Fishermans memorial i Ferkingstad. Her var det minnesmerke for falne sjømenn i område fra 1902 til 1999. Vi gikk i klynger og så nok mest ut som typiske turister der vi rusla lugnt avgårde. Tror nok flere av bikkjene ble sliten på turen, et godt tegn på at vi trengte det både to- og firbeinte, ja. Med frisk rødfarge i kinna, og passe svett kom vi oss tilbake til gården hvor vi fikk servert pølser og dessert.
Fishermans memorial på Ferkingstad
Utover ettermiddagen ble det litt lek og spill ute i hagen, både for små og store, før en ny tur lokka. Nå skulle vi titte på Dueglåpa. Det er ei smal kløft i berget hvor vi kunne se på solnedgangen. Ordentlig flott sted, selv om vi sikkert var en time for tidlig ute. Her ble det naturligvis noen strabaser da det var meget ulendt terreng med steiner i alle størrelser, og glatte partier. Uten de store uhellene kom vi oss ned i fjæra og fikk ei fantastisk utsikt som kunne målbinde selv meg.
Tilbake på gården fikk vi servert gryterett med godt tilbehør, så nå sitter gjengen mett og god og skravler om alt mellom himmel og jord. De minste la seg for ei god stund siden, er nok sliten av så mye frisk sjøluft. Og jaggu begynner vi andre også å kjenne på det. Har vært en veldig fin dag med familien, og eg håper på flere lignende dager i fremtida. Nå skal eg for andre gang i dag prøve å kamme ut noen floker etter all vinden her.
Ukas andre dag starta noe bedre enn mandagen, men det er vel ikke uvanlig. Finnes der noen voksne vettuge folk som liker mandag? Vel, det bør vel sies at eg forsov meg litt, men kom til gjengjeld kjappere i gang på jobb i dag. Lunsjen, som bestod av salat med blant annet bogskinke, kinakål og Thousand Island dressing, var forrykende frisk og god.
Synes faktisk dette bilde ble litt kult
Verre var det da eg kom hjem. Doc, som forøvrig var utålmodig, hadde frest noen ostepølser til en rask middag, for han ville ut å felle trær. Selv om eg visste den kom etter at eg slapp billig unna med fysiotimen i går, så var eg lite forberedt. Var vel egentlig mer klar for å ligge som en glassmanet på sofaen.
Det var bare å kaste seg rundt og bli med, er jo gratis trim og gratis varme!
Vel vel, her var det ingen «kjære mor», nå skulle det jobbes! Eg måtte dra fritidsklærne opp fra skittentøyskørja, for det at klærne var skitten var nemlig en litt for syltynn unnskyldning da de likevel skulle svettes i og skitnes til mer. Påkledd og klar, med vannflaska under armen, og en fleecejakke over armen, kunne eg sette meg i bilen hvor Doc og Tassen venta.
Greit å drive ute i dette været! (Og ja, dette bilde ble også kult)
Myten at veden varmer flere ganger kan vi nok bekrefte, neste års ved har alt varma ganske så mye her, og den skal varme mer når vi kapper og stabler den. Det skulle ikke mye til før svetten rant. Doc hogde og eg tok kvisten, altså som vanlig, og sola sto og varma i tillegg. Det var en bra dag å felle trær tross min fraværende energi, så kan eg ligge på sofaen og gomle sjokolade med litt bedre samvittighet resten av kvelden!
Et strålende vær i dag, og med frisk energi fra gårsdagens sosiale samvær var det på tide å gjøre noe fornuftig her. Men først måtte vi ha frokost. Mens Doc varma opp en blodklubb tok eg resten av brød-i-kø fra fredagen, satte den på svak varme i ovnen og glante litt på TV i mellomtida. Da Doc en time seinere spurte om eg var klar for felle trær kom eg brått på smørbrødet som hadde lagt i ovnen over en time.
Friskt og godt vær å jobbe i!
Etter å ha knaska i meg halvsvidd kavring med skinke og persillesmør var også eg klar, og ferden bar over jorde til en nabo. Det var ikke så kaldt i dag, -8 viste det i Subaruen, hvilket er perfekt til å felle trær. Og med denne genseren HER trenger eg ikke jakke heller!
Doc med motorsaga pent ramma inn av kvist, tømmer og sola
Etterhvert som trærne falt som fluer for Doc, gikk eg over med øks og tok kvisten, og du kan trygt si vi ble svett begge to. At veden varmer flere ganger er ingen myte. Men da vi var så dum å forsøkte oss på en ørliten pause ble vi straffa med kald ræv og frost på hele kroppen, så det var bare å kaste oss rundt og fortsette. Enda så tungt som det begynte å bli, både å hogge og rydde kvisten, turte eg ikke ta flere pauser, var livredd for å bli kald igjen.
Pust i bakken ble kald i baken
Største utfordringen ble uansett for oss begge nesa. Doc dro stokkene sammen i hauger med tømmerkloa, mens eg rydda resten av småkvisten. Da vi begge gikk mye bøyd fikk nesene fritt spillerom, og flimmerhårene hadde ikke nubbesjanse til å holde igjen noen ting. Heldigvis hadde vi med en dassrull, for det må vi alltid ha med våre uforutsigbare mager, så vi kunne snyte oss underveis.
Prosjektleder følger «nøye» med!
Ti trær tok vi i dag, og det har til sammen blitt 20 trær i år, så det begynner jo å bli bra. Det blir nok til at vi tar noen flere trær, og siden skal alt dette kløyves og stables i låven. Blir nok en grei mengde til neste vinter dette, og vi har fått kjørt både muskler og kondis underveis. Og utrolig nok ingen skader i dag!
Er jo litt idyll å få mulighet til å hogge egen ved i sånne omgivelser!
Da eg våkna i dag kjentes det ut som om halsen min holdt på å vrenge seg totalt, og drøvelen var ikke til å finne igjen baki der. Trodde nesten både manneflonsa og min siste time hadde kommet, men det var bare til eg kom på hva vi spiste i går.
Siden vi hadde glemt å kjøpe snacks før helga måtte vi virkelig grave i skuffene på kjøkkenet, og det eneste vi kunne finne var kokepopkorn og sjokolademousse. Mens eg lagde mousse sto Doc for popkornet, det vil si, eg trodde han gjorde det, men han glemte det akkurat lenge nok til at det ble litt brent. Svismaken overdøyva han naturlig nok med mye salt, og vi begge spiste til kjeften ble nummen. Der har vi grunnen til vrengt strupe i morges.
Gutta dro meg med på tur!
Etter mye, da snakker vi mengder, med Pepsi max begynte svelget å normalisere seg, og ikke lenge etter sto Doc og Tassen å trippa. De hadde planlagt at i skulle gå tur i skauen, og da er det bare å tre på seg store mengder ull og bli med.
Det var egentlig ikke så verst å gå tur i skauen, ikke tungt, men vi ble litt svett. Og foruten at vi glemte snytepapir var det vel bare positivt å melde fra turen, alle tre hadde godt av det etter denne karantenen.
Som seg hør og bør i naturskjønne omgivelser, en ordentlig bloggerpositur på en svær mosegrodd stamme!
Formen har bare vært stigende hele dagen, og det ser ut til at eg kanskje er helt frisk i morgen, det hadde vært gull! Nå koser Doc oss med et glass vin, det var i alle fall han sa til Barbro og Dag i sta, selv om eg og koser oss med vin. Mulig den der ble litt intern, men nå skal kvelden bare nytes med Fatman, en sjuk julefilm hvor en unge har bestilt leiemorder på nissen.
Regner med alle har sine rutiner om morgenen, det har i alle fall vi her. Vanligvis står Doc opp først, og hva han gjør før han drar på jobb vites ikke, for da er undertegnede fortsatt i koma med tlf slumrende for tredje gang. På fjerde vekking begynner eg å kvikne til, og på femte får eg panikk, da er eg egentlig litt seint ute.
Morgenstund med hvitt gull i grunn
Så er det bare å ta en kattevask med en vaskeduk, og få på klærne. Gjerne litt deodorant innimellom der. Videre er det tid for litt medisin som slukes i samråd med duggfrisk Pepsi max, mens Tassen spiser frokost, og til sist en kjapp tur så Tassen får både markere turløypa og legge ei bombe eller to.
Alt dette tar sjelden mer enn 20 min, så er eg klar for å rulle avgårde mot jobb. Men i dag tok det noe lenger tid, fordi både Tassen og eg ble riktig så fascinert på vår morgentur. Altså vi snakker Disneyopplevelse på høyt nivå her.
Båndet til Tassen henger ute på veggen her, han har blitt så lydig at han vanligvis står stille på plenen til vi har fått det på han. Da eg åpna døra i dag frøs han rett og slett på trappa! Eg fikk fort øye på hvorfor, det sto et ekorn ved vannskåla hans på trappa. Ja, Tassen har vannskåler over alt, skal ikke lide noe nød her!
Før Tassen fikk summa seg løp ekornet over plenen og opp i et tre, hvor det satt et ekorn til. Det var jo Snipp og Snapp som var ute og lekte, skikkelig søte, og ikke så veldig redde. Fikk båndet på Tassen, og vi begynte vår vandring, som er forbi det treet. Snipp og Snapp fulgte nøye med mens de hoppa rundt og tøysa i treet.
Den greina er fire meter over asfalten!
Da vi passerte treet snudde eg meg for å se på de, og helt tilfeldig fikk eg da se at Snipp glapp taket på ei grein. Snapp satt igjen med redsel i blikket og veiva med framlabbene, så ut som han prøvde å få tak i kompisen, men det var for seint. Snipp falt rundt fire meter rett i asfalten med et skikkelig klask, landa like ved Tassen så han skvatt og hoppa en halvmeter, før han igjen ble stiv av skrekk.
Kjente det stakk i magen og vurderte å sjekke tilstanden, men da spratt Snipp opp, og var raskt oppe i treet med Snapp igjen. Det hadde gått helt fint med han, og Tassen så på meg med store øyne «Hva skjedde egentlig nå muttern, og hva var egentlig det». Vi rusla videre så Tassen fikk gått på do, og da vi kom tilbake var både Snipp og Snapp borte vekk. Håper vi får se de igjen, for de var jo litt artige og veldig fine.
Snipp Snapp snute, så var både ekornene, Tassen, og eg i rute!
God kveld i stugu! Har dere en fin lillelørdag? Her ligger vi som to surdeiger som elter utover i sofaen, for noen dager er det faktisk helt greit å holde seg i vater. Vel vel, nå har Norge (og verden for den saks skyld) vært mer eller mindre stengt i snart åtte uker, og de aller fleste har vel klart å omstille seg i denne nye tilværelsen.
Enormt mange har blitt flinke til å utnytte norsk natur, i hele vår har folk gått mann av huse i skauen. Folk som ikke har annet enn dress og joggis, har nå skaffa seg de flotteste fjellskoene og turbuksene for å rusle rundt i nærmeste skau. Stengte kaffebarer og treningssentre har skremt folket ut på tur.
Joda, er nok på tide å bytte ut vinterskoene nå som det er 15 grader om dagene
Dette er jo egentlig bare toppers, det norske folk har begynt å bruke naturen! Selv er vi mye ute, både går og kjører i skauen vi. Har jo ATV. Men vi har ikke handla så mye nytt av den grunn, vi har brukt gamle vintersko og utslitte joggebukser fra Europris.
Skikkelig fine!
Nå som det har blitt så tørt og fint ute måtte vi likevel ha oss nye sko. Vi hadde hørt om skoen Loe fra Icebug, den skulle være god til både asfalt og tørre stier. I går kom de i posten, og vi har så vidt fått prøvd de litt. De var skikkelig gode, og ikke minst så fine at de til og med kan brukes på fest!
Overdelen er skinn, så den tilpasser seg foten fort, og et stort pluss er at deler av skoen er blant annet laget av plast. At vi elsker gjenbruk er vel ingen hemmelighet? Dette er faktisk et røverkjøp, og med koden DOCOGDASK20 får du hele 20% rabatt på de frem til 15.juni! Klikk HER om du bare vil lese mer om skoene, eller om du vil skaffe deg et par. De kommer i fire farger, og er både til dame og herre. Vi kan love deg at du ikke angrer!
Nå har det blitt litt mye sofaligging her, og vi er vel kanskje ikke de eneste som gror fast i sofaen nå. Er jo godt da, og nå kan vi jo være stolt av at vi har fått sittegrop, vi er endelig med på en dugnad vi liker. Eneste negative må være at det har begynt å skje ting med både badevekta og helsa.
Ingen har vel dødd av frisk luft og natur, eller?
Før helga avtalte vi at denne helga skulle vi gå tur. Det er flere fine turløyper baki skauen her som vi har gått før, og bestemte oss for en av de. Er bittelitt stigning, og to-tre km ville passe greit etter noen uker på ræva. Det skulle vi takle helt fint.
Tassen var i alle fall ivrig, han var først i bilen, klar som en hund! Vi kjørte bak til der stien starter, men så raskt at her var det mye folk. Det så ut som ei halv bygd hadde mista bilene sine både på og rundt den lille parkeringa, aldri sett så mye biler der før.
Bilen fikk bli med litt videre på vår søken etter et sted med mindre mennesker. Og jaggu traff vi på neste forsøk. Parkerte, fikk bånd på Tassen, og begynte å rusle. Ja med lomma full av driteposer.
Doc og Tassen sjekka ruta
Akkurat her har vi bare gått den ene stien, og den er ikke så lang, så vi ville prøve en annen. Gikk ca 500 m før eg kom på at pulsklokka lå på lading hjemme, da er jo nesten turen forgjeves, men Endomondo erstatter i nøden. Et godt stykke inn i skauen var det en lysning hvor fire stier møttes, og vi bestemte oss for å gå til Røverskansen fordi den var passe lang. Sto bare 1,2 km på pilen, det var jo topp.
Herfra var det mye stigning, bratte bakker, og med en bekk midt i stien. Selv om man kanskje ikke skulle tro det er Doc i ufattelig mye bedre form enn meg, og synet av han begynte raskt å svinne hen oppover mellom trær og kratt. Eg strevde, kava og sleit for å ta han igjen, noe eg brått skulle få angre på.
Midt oppe i bakken ble eg omfavna av en fremmed svimmelhet, og begynte å hyperventilere. Beina begynte å svikte under meg, og hjerte gikk totalt bananas. Det banka både fort, hardt, ujevnt og vondt, og eg hadde ikke annet valg enn å sette meg ned. Vet faktisk ikke hvor lang tid det gikk før det roa seg, men sikkert ikke mer enn noen minutter.
Da fikk eg se at Doc og Tassen hadde stoppa for å vente på meg. Doc spurte om det gikk bra, og eg ville prøve litt til. Eg nekter faktisk å være i så mye dårligere form enn Doc, så vi fortsatte. Det hadde jo gått over, og var ikke farlig, bare meget ubehagelig.
Her var det jaggu ei bok, så Doc signerte for oss begge
Turen videre gikk bedre, og vi kom snart til et nytt kryss. Her sto det at det var 600 m til denne Røverskansen, men da eg sjekka Endomondo viste det seg at vi alt hadde gått en km, og at det første skiltet tydeligvis var feil. Vi fortsatte likevel i uvisshet om hvor langt det faktisk var.
Etter 500 m var vi fremme, bare en lang og bratt bakke fra målet. Her tok eg ingen sjanser, og ble heller stående mens Doc gikk opp. Det gikk ikke lange tida før han kom ned igjen, så siste pilen viste da riktig avstand.
Turen tilbake gikk smertefritt, null problem. Vi møtte en annen turgåer med en staselig flott puddel, så vi slo av en liten prat. Virkelig hyggelig å prate med andre mennesker, og ja, vi hadde tre-fire meters avstand.
Vel hjemme måtte både gubben, dragen, og vaktbikkja dusje, ja hver for seg, før sofaen igjen ble inntatt. Endomondo viste 6,6 km, og når vi plusser på de 500 m før vi slo den på, passerte vi 7 km i går. Tenker at etter hjerteoperasjonen vil denne turløypa gå som en lek, og er litt stolt over at eg ikke ga opp da helsa prøvde å slå meg ut.
Dette gamle dieselfatet inspirerte den ikke-eksisterende fotografen i meg…
Da er vi midt i uka igjen, og foruten om at kollega klarte å skrive helt feil årstall (2030) så eg ble redd eg hadde gått glipp av mitt eget 40 årslag, har det vel egentlig ikke skjedd så mye spennende. Det går over all forventning med leieboeren, vi bytter søsterlig på sofakroken, og ellers merker vi knapt hverandre. Ja bortsett fra når Doc prøvde å skremme henne, men røpte seg med en promp da. Velkommen til vår hverdag!
Det positive med denne leieboeren er jo at eg faktisk får litt motivasjon til trim. Hun lever i den oppfatningen av at det er lurt å holde seg i form, noe eg ikke har vært så flink til. Da kan det jo være greit å få et realt spark bak, så eg kommer i gang med denne vektreduksjonen. Den har eg for så vidt vært i startfasen av nå i halvannet år. I dag bestemte leieboeren oss dermed for å gå tur, eg måtte bare kle på meg og dilte lydig etter.
Litt mørkeredd og klar med maglite i tilfelle elg eller ulv! (Forresten sjukt bra kamera på nye iPhone)
Vi starta med friskt mot. På med stilongs, lue, skjerf, hansker og selvsagt high visibility jakker. Det skulle ikke være noe problem selv om det var mørkt, men samtidig var det akkurat dette mørket som ble største utfordringen. Er jo ikke gatelys over alt på bygda, og med et rikt dyreliv her var det greit å ha ei «dadda» (slang for storesøster) med. Vi har vært på tur i tussmørke før vi, men det er en helt annen historie som kanskje får et eget innlegg en annen dag.
Vi bestemte oss for å gå den vanlige skauruta mi, det er jo for det meste åpne jorder rundt. Det første stykket langs veien er det noen gatelys, men det ble brått mørkt etter siste lyset. Videre bortover oppdaga vi at det ikke var så mørkt likevel, det var nesten fullmåne, noe som ga oss mer mot. Fortsatte ut på traktorveien uten noen problemer. Da vi nærma oss skauen begynte Tassen å være noe, han huka seg ned og så mot skauen, men etter å ha speida med DENNE lommelykta gikk vi litt til.
Etterhvert som vi gikk langs denne skauen ble Tassen bare verre, han oppførte seg som om det var noe veldig interessant der. Da fant vi ut at vi hadde gått langt nok. Leieboeren som var någet skuffa over å ikke ha sett noe av dette dyrelivet, begynte å lokke på alle måtene hun trodde man lokka vilt, mens eg holdt på å pisse i buksa i frykt for at en elg plutselig skulle dukke opp. Så vi satte opp tempoet, og før vi visste ordet av det var vi endelig hjemme, uten verken elg eller ulv. Med vel to km gange og høy puls, kan vel dette trygt regnes som godkjent mosjon.
God kveld igjen godtfolk! Hatt ei fin helg? Vi har tatt det rolig – igjen, for sjuende helg på rad (så trenger ikke noen si at helsa vår er dårlig på grunn av livsstil). Vi er nemlig gode på å kose oss i hverandres selskap, og eg har fått sett det meste av Skal vi danse. Men denne helga har vi også gjort helt andre ting enn å bare ligge på sofaen, vi har gjort koselige ting og spist mye god mat.
Siden flere har spurt om oppskriften på maten i går skal dere få den her. Ribba lå i 6-7 timer på rist på 120 grader, og de siste fire minuttene med grillfunksjon. Doc lagde coleslaw med hodekål, eple og gulrøtter, i så tynne strimler som mulig. Det blandes med majones, Creme Fresh, salt/pepper og noen dråper sitronsaft. Ribba kan rives opp som pulled pork, ha den og coleslaw i lefse, så har du en meget god fullverdig middag. Etter middagen i går unna vi oss ett glass Morgan og cola ute i jacuzzien.
Fint sted i skauen bak her, mange flere bilder på insta!
I dag har vi hatt oss en tur ut i skauen. Eg hadde pølser, ketchup og brus i sekken, og Doc hadde med ved. Det er en fin bålplass i skauen bak her, vi har vært der flere ganger tidligere. Eneste haka er at det går stier i alle tenkelige retninger, altså lett å gå seg vill. Selv om det ikke er store skauen har faktisk Doc klart å gå seg vill der før, ja uten tlf så klart. Da blir det jo ikke til at eg stoler på retningssansen hans akkurat. Vi fant nå omsider denne bålplassen, selv om vi etterhvert skjønte at vi hadde gått en omvei. Jaja trim er trim.
Doc fyrte opp bål, og eg la på pølser, det ble riktig så koselig. Vi ble der en liten stund mens vi spiste og titta oss rundt, ja vi hadde jo sjokolade til dessert. Det var først da vi starta på hjemturen at utfordringene oppstod. Siden vi hadde gått en omvei til bålplassen, skulle Doc finne den korteste veien tilbake. Den fant han jo ikke med det første, så vi ble gående og vandre rundt på måfå ei stund. Eg fulgte lydig etter, selv om eg visste godt om denne noe fraværende retningssansen. Etter langt om lenge og lenger enn langt, fant vi jaggu stien som førte til bilen.
Ribbe og coleslaw i vaffel
Vi kom oss altså hjem i god tid før middag. Den var det eg som sto for i dag, og eg ville teste ut et, for oss, nytt fenomen; middagsvafler. Lagde vafler på vanlig måte med oppskrift fra barneskolen, og hadde rester fra gårsdagens ribbe i. Det var faktisk godt, utrolig nok. Alt i alt ble det nok ei vellykka fin helg. Ligger forresten flere bilder i siste post på insta.
