Da er vi midt i uka igjen, og foruten om at kollega klarte å skrive helt feil årstall (2030) så eg ble redd eg hadde gått glipp av mitt eget 40 årslag, har det vel egentlig ikke skjedd så mye spennende. Det går over all forventning med leieboeren, vi bytter søsterlig på sofakroken, og ellers merker vi knapt hverandre. Ja bortsett fra når Doc prøvde å skremme henne, men røpte seg med en promp da. Velkommen til vår hverdag!
Det positive med denne leieboeren er jo at eg faktisk får litt motivasjon til trim. Hun lever i den oppfatningen av at det er lurt å holde seg i form, noe eg ikke har vært så flink til. Da kan det jo være greit å få et realt spark bak, så eg kommer i gang med denne vektreduksjonen. Den har eg for så vidt vært i startfasen av nå i halvannet år. I dag bestemte leieboeren oss dermed for å gå tur, eg måtte bare kle på meg og dilte lydig etter.
Vi starta med friskt mot. På med stilongs, lue, skjerf, hansker og selvsagt high visibility jakker. Det skulle ikke være noe problem selv om det var mørkt, men samtidig var det akkurat dette mørket som ble største utfordringen. Er jo ikke gatelys over alt på bygda, og med et rikt dyreliv her var det greit å ha ei «dadda» (slang for storesøster) med. Vi har vært på tur i tussmørke før vi, men det er en helt annen historie som kanskje får et eget innlegg en annen dag.
Vi bestemte oss for å gå den vanlige skauruta mi, det er jo for det meste åpne jorder rundt. Det første stykket langs veien er det noen gatelys, men det ble brått mørkt etter siste lyset. Videre bortover oppdaga vi at det ikke var så mørkt likevel, det var nesten fullmåne, noe som ga oss mer mot. Fortsatte ut på traktorveien uten noen problemer. Da vi nærma oss skauen begynte Tassen å være noe, han huka seg ned og så mot skauen, men etter å ha speida med DENNE lommelykta gikk vi litt til.
Etterhvert som vi gikk langs denne skauen ble Tassen bare verre, han oppførte seg som om det var noe veldig interessant der. Da fant vi ut at vi hadde gått langt nok. Leieboeren som var någet skuffa over å ikke ha sett noe av dette dyrelivet, begynte å lokke på alle måtene hun trodde man lokka vilt, mens eg holdt på å pisse i buksa i frykt for at en elg plutselig skulle dukke opp. Så vi satte opp tempoet, og før vi visste ordet av det var vi endelig hjemme, uten verken elg eller ulv. Med vel to km gange og høy puls, kan vel dette trygt regnes som godkjent mosjon.
