I dag skulle vi gjøre noe annet enn å bare slite sofaen hjemme, noe vi har gleda oss til! Nå har vi vært så flinke i 10 mnd, vært så mye hjemme med hverandre og gått på veggen, og det er like før vi kverker hverandre. Torsdag bestemte vi oss for å invitere noen på dobbeldate. Nå måtte vi se noen venner!
Linda og Petter bor i nærheten og er bare helt toppers mennesker med bare god energi, og de takka ja til å bli med. Vi er jo helt ute av trening på å være sosiale, så vi visste jo ikke om vi skulle pynte oss, hva vi skulle ha på oss, om noe i hele tatt var passelig. Da vi skulle gjøre oss klar gikk selvsagt strømmen, bare for å toppe stressnivået. Panikken reiv i bringa, blåtimen var farlig nær, her var det bare å sette i gang. Eg løp i dusjen, rakk akkurat å vaske meg før det ble mørkt på badet.
Planen var å sminke meg, så i et skitsinne skremte eg Doc ut i garasjen for å finne ei arbeidslykt, hvilket ikke gjorde store nytten likevel. Det fikk holde med vipper og bryn. Verre var det med håret, som nå var innsausa i volumskum, uten strøm til hårføneren. Eg visste råd, bøyde meg fremfor peisen og rista håret tørt. Jaggu funka det også, var bare å dra børsten gjennom og la det stå til. Samtidig var eg svært misunnelig på Doc, som bare skulle bytte klær og pusse tenner. Det er i slike situasjoner eg skulle ønska eg var mann.
Vel vel, vi kom oss avgårde, møtte Linda og Petter på Egon på Jessheim. Det ble full skravling med en gang, mye å ta igjen vettu, vi har jo ikke sett hverandre siden i sommer! Dette var så trivelig at eg tok ei cider til maten, men da eg skulle bestille Irish Coffie til dessert slo pandemien meg rett i fleisen. Det er ikke lov i denne kommunen å servere brennevin, men servitøren kunne jobben sin, var løsningsorientert, og med et serviceinnstilt smil foreslo han en kaffe med dobbel baileys. Da var kvelden redda!
Vi ble sittende i tre timer å prate, med mat og dessert, fikk oss en god etterlengta energiboost av å være sosial. Det var neimen ikke dumt å ta en middag med venner på restaurant, så det kan absolutt anbefales. Og da vi kom hjem var strømmen tilbake, alle lys og TV sto på, og Tassen var over seg av lykke av å få hjem menneskene sine. Han skulle bare visst at vi hadde vært med menneskene til kjæresten hans!
