Da har endelig stemninga landa litt etter helgas baking og alt det medfølger. Ble jo helt klart en aldri så liten rengjøringsprosess av både mel, smelta margarin, og krem. Doc løy ikke mye da han forklarte i går hvordan det så ut, men smilte like bredt da han fikk bolle med krem. Anser det som flaks at min innsats på kjøkkenet i det minste smakte bra.
Mandag betyr jo å stå opp før fuglene fiser, og dra til inntektskildene våre, hvor vi gjør vår innsats for samfunnet i åtte timer. Men resten av dagen var i utgangspunktet ingenting planlagt, annet enn pølser i lomper, så vi satt nå her som to slaver i transe fremfor titteboksen da eg brått kom på at eg måtte ut og kjøre. Eg skulle til fysioterapeut og få has på disse hoftene, og kom i samme øyeblikk på at eg ikke hadde dusja siden lørdag. Joda, en pandemi påvirker mer enn en aner.
Selv om både fysioterapeuten og undertegnede bruker munnbind kunne det være greit å skåne henne for det verste, så eg måtte løpe gjennom en lunka stråle mens eg røska med meg sjampo og såpe på veien. Doc løp ut og starta Forden for meg, så det var virkelig teamwork for å få meg ut av huset i dag.
Eg som trodde eg kom for seint til timen kl 19, kom dermed for tidlig til timen som egentlig var 19.10. Det var jo beleilig. Etter mange nye, og ikke minst tunge øvelser, kunne eg dra hjem, dog noe mer svett enn før eg dusja i sta. Men det positive var at eg i dag klarte (i motsetning til sist) å holde igjen flatulensen! Er jo ingen hemmelighet at crohns gjør meg litt ekstra luftig på kveldstid, så kanskje det var derfor Doc var ivrig på å få meg på dør?
