Nei nå står ikke verden til påske! Det er bare surr i dette huset her, skulle tro det bare bodde pensjonister her. Menneskene mine har voffert meg glemt bursdagen min i dag, dette går ikke! Eg har til og med halvrund dag, er hele fem år, blitt stor gutt og greier. De sier eg har blitt voksen og mye roligere, men det skal vi bli tre om.
Eg har sittet i hele dag med store forventninger til hva som kunne vente meg da menneskene mine skulle komme hjem fra jobb, har vært ekstra snill og ikke gnagd på noen ting. Til og med lagt musestille så eg ikke skulle røyte ned hele huset, men likevel var det ingen gave å se når de kom hjem.
Bestemor og dadda (dadda betyr storesøster der eg kommer fra) kom også på besøk, de hadde i det minste med boller som eg fikk smake etter å ha mast meg hes. Men ingen stor feiring da heller. Etter de dro videre bytta eg litt på å ligge og furte i gangen og å sitte oppå menneskene mine og mase, da var eg passe oppgitt over at ikke mennesker forstår bjeffing, pesing og piping.
Men da hunnmennesket dreiv og glante i skjermen sin utbrøt hun plutselig til hanmennesket; «Tassen har jaggu bursdag i dag!» Endelig skjønte de det! Hunnmennesket satte til og med i gang med å lage kake til meg, og eg ble hoppende glad. Så glad at eg ikke kunne styre rompa og halen, eg gikk mellom beina på mennesket og logra med hele kroppen så hun mista litt ost, og eg kunne sluke en gratis smaksprøve. Glemte bare å smake på den.
Hunnmennesket knuste litt tørrfôr, blanda i masse ost, vann og godbiter, og i mens klarte ikke eg å styre meg, så eg fikk litt kjeft da eg prøvde å komme meg opp på kjøkkenbenken. Måtte sitte pent og vente. Mennesket varma det så osten smelta, og hun kunne forme det til ei kake. Eg hadde sååå lyst å smake, enda så mye som eg maste måtte eg pent vente. Vet ikke disse menneskene mine at vi pelsbarn ikke forstår dette med tålmodighet?
Endelig etter alt for lang tid peikte menneskene på plassen min, da spratt eg på plass i ett stort hopp. Ja eg kan være lydig når eg vet det vanker godis. Menneskene satte ned fatet mitt, og det eneste eg måtte gjøre nå var å sitte veldig pent til de ga klarsignal. «Versegod!» Og før menneskene hadde satt seg hadde eg fått i meg hele kaka, gjett om den var god da, ost er jo livretten min!
