Sammen kan vi klare alt

Ute på Spotify

Hør låten vår

Kommer til å bli ødelagt!

Nå er det en mnd siden leieboeren flytta inn, og siden det har hun masa så og si daglig om vi kan dra på trening. Vi har jo gått litt turer innimellom, men det er tydeligvis ikke nok. Med det studie hun tar er det en fordel å holde seg litt i form, men at det skulle gå ut over meg hadde ikke eg tatt med i beregninga. Da hun spurte om å få bo her ei stund, lovde hun at vi knapt nok kom til å merke at hun er her, men det har eg da jaggu fått merka i dag.

Ja det finnes camo tights!

Nå skal det nevnes at Doc har ordna adgangskort hos Nes Styrkeidrettslag, hvilket eg kom i skade for å nevne til leieboeren. Siden har hun mast, og i går ga eg etter og gikk med på å trene i dag. Fysioterapeuten har jo gitt meg noen øvelser for ryggen, og badevekta knekker vel snart hvis eg ikke tar grep. Etter jobb var det derfor bare å kaste seg rundt, løpe opp og ned for å finne noe treningstøy eg ikke har vokst fra. Camo tights er jo helt perfekt, det kamuflerer alt av cellulitter. Finner ikke igjen min på nettet, men HER er en lignende tights. Funker forresten like godt på sofa som på gym.

Vel fremme tenkte vi å starte med romaskin og tredemølle som oppvarming, men oppe hvor dette står var det Zumba (eller hva det heter). Vi ville ikke forstyrre midt i timen, og valgte derfor oppvarming på noen spinningsykler i stedet. Vi begge hater sykling, så det ble ikke lenger enn at vi akkurat ble svett. Så var det videre på alle disse fancy apparatene da, og ikke minst manualene. Eg fikk trent alle muskelgruppene i rygg og skulder, som planlagt, og leieboeren fikk trent det hun skulle trene. Men på dette treningssenteret er det et helt genialt apparat, et apparat som gir deg rumpa til Funkygine!

Klart vi måtte teste det! Eg var først på, og kjente fort at dette funka. Kjente det både i mage, korsrygg, rumpe og lår, og så for meg ei lekker sprettrumpe litt frem i tid. Ble bare avbrutt av latterbrølet til leieboeren da hun fikk øye på meg, det så tydeligvis ikke like bra ut som det føltes. Hun lo og tok flere bilder mens eg holdt på, og da det var hennes tur skjønte eg fort hva hun lo av. Det så virkelig ikke bra ut!

Fantastisk apparat! Mindre fantastisk utøver…

Vel hjemme var vi så stolt og fornøyde med dagens innsats, så vi avslutta like greit dagen med hamburger. Det hadde vi jo fortjent nå, selv om vi kanskje heller burde spise selleri og brokkoli. Vi slår uansett alle som ikke har trent i dag, og det er mer enn godt nok! Så får vi se hvor støl vi er i morgen!

Og helt på tampen, et bilde som egentlig ikke burde komme på blogg….

Vi glemte alkoholen i helga!

Sist helg var jo Doc på firmatur til Praha, og leieboeren hadde solgt en bil og kjøpt en annen. Derfor hadde eg og leieboeren planlagt en liten feiring, vi kjøpte oss hver vår Breezer og masse godteri som vi skulle kose oss med. Vi fikk også besøk av familie fra ville Vestlandet, så det ble både taco og hjemmelaga pizza disse dagene. Mye godt og god stemning altså.

Vi skulle jo ha de Breezerene til maten fredagen, men eg gikk mer eller mindre å venta på tlf fra Doc. Han ble jo innlagt torsdagen, og eg var jo litt urolig. Heldigvis ble han skrevet ut fredagen, men han var ikke akkurat i toppform. Selv om det ikke var en dritt eg kunne gjøre med saken, hadde eg bare ikke lyst på noe rusbrus da. Rart med det, hvordan litt bekymring kan styre en.

Lørdagen skulle vi prøve igjen med kald Breezer til maten, men det var liksom bedre med Pepsi max. Så skulle vi ha de til snacks og film, men leieboeren sovna og eg glemte det. Hadde jo kald og frisk Pepsi max til sjokoladen, så disse Breezerene ble stående igjen i kjøleskapet enda lenger.

Njuter lillelørdag!

Nei, vi har nok ikke noen karriere som alkoholikere når vi glemmer rusbrusen flere dager. Satt i sta og funderte på om eg har blitt gammel og gretten, når eg ikke gidder kose meg med rusbrus i helga uten at det er fest. Da slo tanken meg, det er jo lillelørdag i dag! Kanskje vi kan nyte de i kveld? Jepp, og sånn blir det! Doc har gått ut i jacuzzien, så nå sitter eg og leieboeren i sofaen og nyter hver vår Breezer fullt ut midt i uka. Skål for lillelørdag!

Blotta meg for skoleelever…!

Har du noengang kjent på en form for vinterdepresjon? Det blir vel egentlig feil å kalle det depresjon når man bare ikke liker vinteren, for en depresjon går så mye dypere. Heldigvis har eg aldri opplevd depresjon før, men eg må ærlig si at det føles som denne vinteren har vart i tre år snart, i alle fall etter i morges. Vanligvis er det Doc som starter alt i mai med å grue seg til vinteren, og fortsetter gjerne med å poengtere at det er dritt med vinter helt til mars. Men i dag har eg nok tatt igjen med klagingen her.

Fasongløs morgenkåpe fra wish, med potemerker fra Tassen…

Det at vi ikke har hatt så mye snø er ikke det verste, hallo liksom, eg er oppvokst i havgapet på Vestlandet, hvor det sjelden rekker å komme 10 cm før det smelter. Og i dag kom det ca 2,7 cm snø her da, og det har bikka -11 på termometeret. Nå som det så ut til å gå mot vår var det et slag i trynet. Joda, eg vet veldig godt at det fortsatt kan dale ned mengder av frosset regn helt til mai, men akkurat nå heia eg litt på denne globale oppvarminga for å slippe å måtte starte bilen en halvtime før avreise.

Eg som ikke får øyner før eg virkelig må, løper vanligvis ut i morgenkåpa før eg går på badet. Nå er morgenkåpa mi fra wish, ergo litt for liten og tåler dårlig å bli vaska. Dermed henger den ikke så godt på kroppen.

Virkelig vakkert syn når sant skal sies, dette er mitt «starte bil om vinteren» antrekk

I dag var eg ute og starta bilen ca 07.20, samtidig som skolebussen kjører forbi. Eg løp ut, fikk starta bilen, og da eg snudde meg for å løpe inn igjen, kom denne bussen selvsagt kjørende. Tror du ikke morgenkåpa blåste opp så eg blottla meg for elevene på bussen da?!? Heldigvis var den knytt i livet, så det var bare ei godt utvaska truse som kom til syne. Det var pinlig nok både for meg og alle skoleelevene som sikkert fikk dette med seg. Hørte latter fra nærmeste busstopp, men om det var av meg vites ikke. Eg skal i alle fall kjøpe meg den morgenkåpa HER, til den prisen bør den virkelig tåle et lite vindkast!

Nei takke meg til sommeren!

Eg vet om ei jente

Eg vet om ei jente på 6 år som var redd hun var tjukk fordi ei anna jente i barnehagen hadde så mye slankere hals. Hun begynte å spise mindre en periode, og likte plutselig ikke noe mat for en kort periode.

Eg vet om ei jente på 7 år som ble mobba fordi hun gikk med boots. Jenta brydde seg ikke så mye, for venninna hadde også boots. De hadde jo alt gått i boots i nesten to år.

Jente 4 år med briller

Eg vet om ei jente på 8 år som ble erta fordi hun hadde briller, men hun kunne ikke slutte å bruke briller for da ville hun ikke se noe. Hun har brukt briller siden hun var 4 år.

Eg vet om ei jente på 10 år som ble mobba fordi hun likte countrymusikk, det var jo bare gamlinger som hørte på det.

Eg vet om ei jente på 13 som gikk fra å være «brilleslange» til å bli «linselus» da hun endelig fikk prøve linser. Det hjalp ikke å bytte ut brillene.

Eg vet om ei jente på 14 år som har blitt erta for klesstilen og musikksmaken, det var for harry. Mange hadde noe å si på at hun ikke fulgte moten, hun valgte nemlig Levi’s og boots fremfor MissSixty og Buffalo.

En ting kan eg garantere, INGEN av disse jentene er oppdikta, for alle de ovennevnte er meg. Jenta på 6 år som var misunnelig på den slanke jenta hadde ikke sett på opererte bloggere. Hun reagerte bare av menneskelig natur på at noen var penere, for det er normalt av mennesker er forskjellige, og det er normalt at barn og unge vil bli penere, selv uten bloggere som forteller oss hvordan vi skal være.

Jente 7 år med dongeriskjorte og Levi’s bukse

Da eg gikk i boots i første klasse hadde eg alt gått i boots i to år, og eg likte det, eg synes det var tøft. Da eg var 7 år skjønte jo ikke eg poenget med å kle meg i noe annet bare fordi noen andre synes det var tøft. Når de andre elevene skjønte at eg ga blanke prøvde de en ny taktikk, da ble eg brilleslange. Dette var nok litt sårt, for briller var jo ikke et valg eg hadde, det var noe eg måtte ha.

Da eg var 10 år ble igjen noe nytt forsøkt, da var det musikksmaken min som skulle få gjennomgå. Da ga eg litt opp på en måte, eg tenkte det kunne være det samme. I en musikktime hvor vi skulle få spille våre favorittlåter fyrte eg på Carlene Carter for hele klassen, og de fleste skjønte fort at eg dreit i hva de sa.

Så kom tida da eg begynte på ungdomsskolen. Nå mente optiker at eg var gammel nok til å få prøve linser, og eg var hoppende glad, for da kunne ikke noen kalle meg brilleslange lenger! Vel, når eg stolt gikk på bussen til skolen den første morgenen med linser, da var det et dass som ropte «linselus» så hele bussen hørte det. Selv om linsene klødde litt, og stort sett bare var knotete å bruke, valgte eg å fortsette å gå med de i to år på trass, før eg gikk tilbake til briller.

I en alder av 14 år hadde eg altså blitt hakka på for det meste, men det var aldri mer en 4-5 personer som var opptatt av hva eg kledde meg i eller hørte på. Men nå begynte det altså igjen. Eg hadde fått ei MissSixty bukse av muttern til en bursdag eller jul eller noe sånt, og tenkte eg skulle teste dette motegreiene. Da var det ei som ropte ut (samme dass som kalla meg linselus tidligere), ja hun passa på å rope så eg skulle høre det; «Har dere sett den nye stygge buksa til MissSixty eller, den hadde eg aldri vist meg i blant folk!». Ja det var akkurat den buksa eg hadde.

Litt oppgitt valgte eg å gå tilbake til min favoritt Levi’s, og da det igjen var gale, da spurte eg muttern om eg kunne få litt mer westernklær. Eg hadde bestemt meg, eg var harry, men eg skulle eie det! Det endte med at eg arva et par boots av ene søstra mi og fikk ei beltespenne med traktor av fattern. Kledde meg opp i dette, Levi’s og rutete skjorte, og gikk rakrygga på skolen dagen etter. Når noen sa eg var harry ga eg de tommelen opp, eg var i det minste harry med stil! Etter det var det bare hun ene som fortsatte, hun skjønte dessverre ikke at hun bare dreit seg ut, men det skjønte eg.

Eg har alltid vært ei «farmers daughter“. Mine første boots fra eg var 5 år.

Saken er den at på denne tida fantes det ikke bloggere som fortalte hva vi skulle gå i. Eg var heller ikke noe «fattig» i klesveien, for eg ble til og med kalla bortskjemt når eg kom i Adidasklær i gymmen. Mobbere finner dessverre bare nye veier etterhvert som tidene forandrer seg, og det blir for dumt å skylde på alle andre hele tida.

Eg kan takke hele familien min for at eg ikke lot det gå inn på meg. De lærte meg å alltid være den eg selv var trygg på å være, og gjorde meg sterk nok til å ikke la noe gå inn på meg. Å stå for den eg eg. Eg selv har aldri sett på dette som mobbing, det var bare noen som prøvde å erte meg.

Fra torturkammer til sofa – Doc er hjemme!

Da har onkel reisene Doc landet trygt og godt i sofaen hjemme, etter en heidundrende tur med jobben til Praha. Som mange sikkert har fått med seg så ble ikke starten på denna turen helt som ønsket, med matforgiftning og magekramper fra en annen verden, som endte på ett sykehus i Praha.

Artig på bryggeriet

Kom meg jo ut derfra og vart i såpass form, at jeg kunne bli med på omvisning på et bryggeri, og så på en guida tur i buss. Der var det en guide som snakket så fort og på en eller annet eventyrengelsk uforståelig språk for de fleste. Selvsagt kjørte vi forbi detta sykehuset som tydeligvis var byens eldste sykehus, og som guiden sa en plass man burde holde seg langt unna. Selvsagt fikk de fleste på bussen med seg det, hvilket endte med latter.

Veldig artig på bryggeri

Etter litt mat og masse godt øl på et meget flott bryggeri, så kom formen seg, og hele reise følge på ca 80 stk havnet på en utrolig flott middelalderrestaurant med show og meget god stemning. Kvelden gikk meget bra uten flere ubehagelige magekramper og sykehusopphold. Så i kveld blir det nok TV og sofa liv med litt sjokolade på si.

– Doc

Her er noen bilder fra byen og middelalderrestauranten:

Han som lagde denne klokka fikk øynene stukket ut så han ikke kunne lage fler…
Torturkammere, de var visst veldig opptatt av endetarmen i middelalderen her…
Selve restauranten
Til og med noe for damene!

Eg må si det var godt å få hjem Doc nå, selv om det viste seg å ikke være noe alvorlig. Pulsen har jo vært litt høyere denne helga enn den vanligvis er når Doc er på tur, men nå har roen virkelig senka seg her. Vi har fått i oss mat, og Doc har sovna på sofaen. Det er igjen klart for ei ny og frisk uke!

Sånn går det med Doc nå

Hei igjen godtfolk! Ja det var litt tøft å få beskjeden torsdagskvelden, når kollegene til Doc sendte melding og ba meg ringe. Eg fikk info om at Doc hadde blitt henta av ambulansen, og eg forklarte at lignende faktisk har hendt før. Man kan vel si at eg og kollegaen til Doc klarte å berolige hverandre. Fikk nr til sjefen hans, som var med Doc til sykehuset, og ringte så henne. Det var veldig betryggende å vite at hun var med han.

Etter ei natt på sykehuset i Praha ble Doc skrevet ut så fort smertene avtok. Han har ringt meg noen ganger både i går og i dag, og vi kan trygt si at formen hans er bedre. Han har fått vært med på en del av samlingene og utfluktene jobben hans har, og han har visst fått i seg mye god mat. Meg eg vurderer å kjøpe disse HER til han for sikkerhets skyld, haha!


Det hele gikk vel egentlig som det pleier på tur. Doc er uheldig på ett eller annet vis, havner på legevakt eller sykehus, og overlever likevel alt og alle! Det gikk altså bra denne gangen også, heldigvis, og nå er Doc ute og koser seg og nyter livet i Praha med jobben! Her i huset skal leieboeren servere pizza til meg og familien vår fra ville Vestlandet. Kos dere, senk skuldrene, og nyt resten av denne helga!

 

 

 

Snap / Insta

Doc nær døden i Praha!

Skulle på tur til Praha med jobben, og det skulle jo bli artig det når jeg da aldri har vært der før. Turen starta bra fra Gardermoen, først til Amsterdam for flybytte. Der ble det jaggu mæ tid til en liten matbit bestående av spicy shrimps, som var meget godt, og så bar det inn på ny flymaskin i godt humør videre til Praha. Vi sjekket inn på et flott hotell ca kl 00.00, så da var det bare å legge seg da vi skulle opp litt tidlig på konferanse.

Uflaks gitt

Etter ett par timer på øye, ja da starta helvete med oppkast og rennaræv, så både drøvel og endetarm lå og leka i porselenet. Dette pågikk så godt som hele natta og påfølgende dag. Virka virkelig som jeg hadde kommet til mitt livs ende, men jaggu skulle det bli verre. Ca kl 1700 følte jeg meg såpass at jeg tenkte jeg skulle få med meg middagen. Jeg kravla meg inn i dusjen og stelte meg så godt jeg kunne, og formen var stigende så detta skulle bli bra tenkte jeg. Vi rusla ut fra hotellet i flokk ca 80 stk på vei til en bedre middag, humøret steg og vi ble servert både øl og vin.

Sjukehus i Praha

Da, pokker meg, begynte det å skje ting i denna vesle kroppen. En helt syk krampe tak godt tak rundt alle de tarmene som er i denna kroppen, og klemte så godt til att aua stakk flere cm ut av skallen, huden ble rask papir hvit og svetten spruta. Plutselig lå hele overkroppen utover middags bordet, og det ble en sværa oppstandelse av svensker, finner og en og annen tjekisk servitør. Ja firmaet består av både finner og svensker. Vet ikke helt hvor lenge det sto på, men en tjekisk blålysbil dukket opp. I hui og hast ble jeg fraktet videre til et sykehus tatt rett ut fra en fjernsynsteater fra 60 tallet, der engelsk forsatt er et meget eksotisk språk.

Rett fra 60 tallet

Uansett ble jeg tatt godt vare på der med undersøkelser av alt fra finger opp i kaviarøyet, til full CT og ultralyd undersøkelse. Endte jo selvsagt med innleggelse, og konklusjonen var matforgiftning mest trolig fra de velsmakende rekene i Amsterdam. Er nå tilbake på hotellrommet etter at jeg prøvde med et par timer i konferansesalen. Ligger nå her og satser på å klare å gjennomføre kveldens middag. Skulle så ikke være, får jeg heller skrive mere om det senere. Ønsk meg god bedring, så snakkes vi snart!

– Doc

Je overlever døkk alle!

Leieboeren hadde andre planer…

Siden trening utgikk i går la vi en slagplan om å trene i dag, både leieboeren og eg er jo gira på å komme i gang med litt mosjon. Vi måtte komme i gang i dag, for i kveld kommer det vestlendinger på besøk, og de skal være her til søndag. Litt dumt å stikke av i flere timer når familien kommer langveis for å besøke oss. Doc er fortsatt i Praha, så vi kan ikke stille han til disposisjon for underholdning heller.

Dagen i dag starta ikke helt etter planen. Eg kom meg ikke på jobb, kom meg faktisk ikke ut av senga fordi hele kroppen lekte verkebyll. Etterhvert som eg kvikna til, kjørte eg i meg en neve Paraceter, og kom meg omsider på jobb.

Dette skulle jo gå greit, tenkte eg, helt til lunsjtider, da måtte eg innom sjefen og få ny forsyning med Paracet. Joda, eg holdt da ut dagen, selv om eg ikke produserte allverden. Ryggen og venstre legg verkte fortsatt, ja det er ofte litt uforklarlige smertefordelinger på crohnspasienter. Nå skal det nevnes at eg spiser så sjeldent Paracet at eg har fortsatt samme brett som eg kjøpte for to år siden, det skal virkelig være vondt før eg tar painkillers.

På vei hjem fra jobb slo også hodepinen inn, men eg tenkte så enkelt at litt middag og en Paracet til, så skulle det være mulig å få til litt trim. Men da hadde leieboeren plutselig egne planer, hun har nemlig bestemt seg for å bytte bil nå. Dermed gikk først turen til en vaskehall med bilen hun skal selge, og etterpå stakk hun til Oslo for å hente en hun har kjøpt. Da ble det neiggu ikke noe tid til å dra på et treningsstudio.

Husarbeid er også mosjon!

Vel vel, denne tøtta vet nå råd. Eg har rydda kjøkkenet og vaska badet, så fikk eg da litt mosjon via husarbeid. Og så har eg et sånt HER, og med det kan man enkelt trene de fleste muskelgrupper. Så nå som eg venter på at leieboeren skal komme hjem, og på besøk fra ville Vestlandet, kan eg jo faktisk trene litt for meg selv.

Doc rømte da eg kom fra sykehuset!

Den faste rutina med intravenøs medisin skulle igjen i dag utføres, får jo dette hver sjette uke, og det funker helt flott. Uten den blir det mye smerte og lite energi, så eg er overlykkelig over at eg får denne behandlinga. Fikk forresten samtidig prata litt om puls, og bekrefta at pulsklokka mi ikke viser feil, eg har bare veldig høy puls. Det er vel helt greit, da forbrenner eg jo bare mer!

Hver sjette uke

Men men, med en ny dose energi, og med en ekstra vestlending (leieboeren) i hus, kan det se ut som Doc har tatt skrekken her. Han pakka nemlig kofferten og rømte huset i dag! Hadde eg ikke visst bedre hadde eg trodd han hadde fått nok av oss, men saken er at han er på tur til Praha med jobben. Tenker de får en fin tur, og i mens holder eg og leieboeren fortet.

Vi hadde forresten store planer om å trene i dag, Doc har ordna med adgangskort til oss på et treningssenter med alle tenkelige apparater. DENNE og DENNE var helt klar, og etter middag skulle vi kjøre på trening. Høres bra ut så langt? Da kan eg bare ødelegge den tanken med en gang, for noen ganger blir eg veldig sliten etter medisinen. Slapp og trøtt, og da nytter det ikke å trene. Leieboeren var for så vidt enig i at sofaen var ekstra forlokkende i dag. Dermed ble den kjøreturen til treningssenteret noe kortere, og endte i chipshylla på butikken.

Like bra som trening!

Nå har vi alt fått i oss en pose chips og en boks rømme med dip og godt i gang med neste chips, men vi har da trent litt magemuskler hver gang vi har bøyer oss frem mot skålene på bordet. Vi får heller se om det blir noe trim i morgen.

Hva gjør man ikke for avisa?

I går skreiv eg et innlegg om min personlige mening i forbindelse med en sak om Pride i lokalavisa hjemme, hvor eg også reagerte på en del kommentarer angående tema. Det gjør meg faktisk litt trist å se at en del mennesker er så sterkt imot Pridemarkeringer, når det utelukkende handler om retten til å elske den man vil. Så du ikke det innlegget kan du lese det HER.

Ei journalist i lokalavisa likte dette innlegget og ville lage en sak om det, men denne avstanden hjem til lokalavisa byr jo på utfordringer. Intervjuet skjedde via en hyggelig tlf samtale, så det var ingen problem. Det var verre med bilde til saken, det måtte eg nemlig fikse selv og sende på Mail. Nå er jo ikke vi så altfor flink å ta bilder her, men eg hadde alliert meg litt med leieboeren. Da eg kom hjem fra jobb skulle vi bare spise middag, og så skulle eg ta en kjapp dusj for å unngå å stille i avisa med fett hår og arbeidstøy.

Joda, middagen gikk raskt unna, og eg var på vei i dusjen. Leieboeren fikk da plutselig tlf, så hun måtte løpe ut døra, for så å bli borte noen timer. Greit. Eg gikk i dusjen og fikk da stelt meg litt. Prøvde meg på selvutløser, men da eneste rom i huset med brukbar belysning er på kjøkkenet ble det litt snodig bakgrunn. Så prøvde Doc å ta bilde, men han har ikke noe interesse for foto, og det ble et bilde eg ikke var fornøyd med. Dermed testa eg kontoret. Der har vi sånn god gammeldags stående lampe med en mindre lampe under, en sånn «arm» man kan justere. Fikk festa tlf i den armen med selvutløser og blits, og etter ca 40 bilder fant eg endelig et hvor eg ikke så syk eller gal ut. Fant da ut at eg burde hatt DENNE, så skulle eg fått det litt bedre til.

Bildet er nå sendt på Mail til avisa, i håp om at det er brukbart, og da ringer leieboeren som er på vei hjem og sier hun kan ta bilde… Må ærlig si eg føler en litt sterkere prestasjonsangst for bilder når det brukes i ei avis, enn når det er til egen blogg. Ja selv om eg kanskje egentlig burde være like nøye på bloggen? Hva som kommer med i avisa får dere se i morgen når eg deler saken, her er i alle fall noen av bildene eg IKKE ble fornøyd med.

Rødsprengt
Rund og sur?
Kjøleskap og fantastisk vinkel

Begin typing your search term above and press enter to search. Press ESC to cancel.

Back To Top