Alarmene mine har en lei tendens til å slumre mye om morgenen, og eg merker ikke engang de tre-fire første rundene. Nå tror eg Doc begynner å bli temmelig lei av det, for irritasjonen i albuen hans er til å føle på, bokstavlig talt. Når eg bråvåkner av albuen i sida har klokka passert alarmen med gode 20 minutter. «Er jo bare å sette alarmen på litt før da» sier folk, nei, da slumrer den bare enda lenger, og Doc blir gretten.
Lot DENNE ta seg av mitt trøtte tryne og hasta avgårde på jobb. Sånn ellers en grei dag, kaffen var helt ok, og eg hadde lurt med meg både smultringer og sjokolade. Eneste eg kommer på som kunne vært noe å si på er at kuttene fra julestjerna svir noe grassalt når eg kommer borti noe, og for guds skyld ikke skrell klementiner med verken papirkutt eller stjernekutt! Dagen gikk fort, og eg kjørte rett hjem.
Ikke snakk om at eg gadd stoppe på veien, siden Doc var ute i det ærend legge om dekk på Subaruen fikk han også i oppdrag å kjøpe batterier til julepynten. Han var likevel hjemme før meg, og hadde gått rett i garasjen. Er stadig fremskritt med Rolls’n, og eg har stor tro på at drømmebilen er i solid stand innen kort tid. Selv dytta eg batteri i alt som kan lyse, og plasserte det strategisk der det passa.
Dagens rett var pinnekjøtt, ja, jula kan jo komme på en hvilken som helst dag, sier de. Kjøkkensjefen var fortsatt i garasjen, så undertegnede fulgte bare hans instrukser. Fyll vann til rista, sett på kok og skru ned når det koker, det lager seg selv, hvor vanskelig kan det være? Tja, lite trengte eg at man måtte etterfylle vann, det lager jo seg selv, ikke sant? Skulle ta tre timer, tok litt over fire eg sto ansvarlig, men Doc klarte å redde det, og kålrabistappen naila eg etter mutterns oppskrift!
