Da er vi i ville vesten! Eller rettere sagt Vestlandet. Men vi er kledd for ville vesten da. Nå er vi på vei til julebord på Zachen, og formen er strålende. Stakkars sjåføren som må høre på denne gjengen, men hun har nok vært ute ei vinternatt før. Formen er bra, så dette blir nok en flott aften!
Husmordelen her må vel være at eg har fjelga meg (pynta meg) for Doc, ja altså, eg har vært hos frisøren. Veronica som eg også har vært på hyttetur med, og ellers gjort mye galskap med oppigjennom årene, er frisør. Dask har dermed fått blondert og klippa sveisen litt. Så nå er det ingen ting som står til hinder for en helaften med venner og familie!
I dag hadde eg jo time på Ahus til medisinering (endelig). Og så langt er det ingen bivirkninger, er veldig optimistisk til dette. Eneste som er litt dumt er at det tok noen timer mer enn det legen forespeila meg i tlf. Men men, nå er eg i gang, og har alt fått time til neste infusjon. Turen hjem gikk treigt, mange var livredde for snøen i grøfta, og gjorde sitt beste for å snegle seg sakte og stilt forbi.
Nå er vi da omsider på vei over til ville Vestlandet, og i skrivende stund er vi midt på Hemsedalsfjellet. Her er det fin vintervei, og flere bilister tror tydeligvis bilen har samme friksjon som ei rattkjelke. Doc kjører, med meg i passasjersete og Tassen i buret baki. Så min jobb nå er å være tålmodig og ikke minst enig med Doc hver gang han er irritert på alle andre bilister, en ordning vi har hver gang vi er over fjellet. Funker jo det da.
Etter nå å ha krangla med Ahus i et år, har de endelig å å gjøre ting bittelitt riktig her nå! Wow! Ja eg har omsider fått en veneflon, som forøvrig verker litt da, og får medisin intravenøst. Det kjennes litt kaldt, og noe ubehag er det jo, men det føles topp å endelig få den medisinen som skal være uten bivirkninger! Ja selvsagt med forsinkelser i dag også, rart at eg skal straffes fordi pasienten før meg er forsinka, burde jo bare tatt meg inn først da..?
Sto opp kl 7 i dag, og fresha meg kjapt og gale. Turen inn var som en dans på roser. Forden er god den, og det så jaggu ut som alle på E6 hadde det travelt i dag. Til og med politibilen lå godt over fartsgrensa, uten å bry seg om at alle andre kjørte like fort. Den meteren de lovde med snø i natt var heldigvis ikke mer enn en cm.
Vel fremme fant eg omsider parkering, og kunne løpe inn. Trakk en kølapp på labben for blodprøver, og siden det var 11 stk før meg kunne eg korte ned ventetida litt på dass. Eg lurer fælt på hva som har skjedd der inne egentlig, en stram fæl eim av parfyme reiv i nesehårene da eg gikk inn! Har folk virkelig med seg parfyme for å overdøve drittlukta si på offentlige toaletter?
Så var det min tur på laben for de obligatoriske blodprøvene, og etterpå videre opp på gastromedisinsk poliklinikk. Der måtte eg som sagt vente ei god stund, men fikk jo da tid til å skrive litt til bloggen. Og joda det var nok tid til å sjekke alle sosiale media flere ganger. Jaggu godt en har brukbar tlf i disse dager, når man gjerne må innom et venterom i ny og ne.
Eg rakk også å spise en utmerket frokost på kiosken her. Men altså, her sitter eg og leser x antall «god morgen» på innboks, men noe god morgen er det ikke nødvendigvis! Eg er tom for snus, og det selges jo så klart ikke på et sykehus. Den var faktisk litt drøy!
Ellers kan eg meddele at dette ble litt mer omfattende enn eg hadde sett for meg. Siden eg har et gen som gjør at eg ikke tåler imurel (vanligste medisin), må eg gå på noe annet i tillegg til IBD infusjon (biologisk medisin). Så nå har eg lært meg å sette sprøyter med cellegift på meg selv, og må gjøre det en gang i uka et halvt år. Men eg slipper de store bivirkningene, og det tar ikke livsgleden på samme måte som imurel, så eg er positiv til dette! Må bare sitte i to timer med nåla i armen…
I dag har eg faktisk fått gjort ganske mye. Siden morgendagen starter på Ahus før fuglene rekker å slippe en fis, og fortsetter med en lang reise, var det greit å få unna litt her. Fikk pakka alt eg trenger å ha med i jula, inkludert kjole, snøreboots og hatt til julebord. Ja vi dresser oss så klart opp i viktorianske penklær til et så flott julebord. Doc får selv pakke alt han trenger. Julegavene står også klare.
Etter det tok eg huset. Nei altså eg tok ikke huset sånn da, men rettere sagt, eg tok husarbeidet, og ja med spylervæske selvsagt. Det er mye kjappere både si og skrive «tok huset», så da sier vi det sånn. Rart hvordan ord og utrykk blir til egentlig. Som om ikke alt dette var nok, lagde eg også middag i dag. Medisterkaker med poteter, blomkål og brun saus. Men nå gjenstår faktisk bare å støvsuge her, noe eg vurderer å overlate til Doc, mens eg går i dusjen og vasker meg selv mens eg først er i gang. Da vil eg tro det meste er klar til morgendagen, og eg krysser fingrene for at det ikke er noe mer tull med Ahus nå.
«Før i tida» da bestemor, eller Superbestemor som hun het i min barndom, hadde hytte, fikk vi låne den etterhvert som vi ble store nok til å ta bittelitt ansvar. Husker spesielt en gang søstera mi Monica skulle få låne den med ei venninne. Eg var så drita sjalu fordi eg og ville på hyttetur, ja selv om hytta bare lå ca 10 min kjøretur hjemmefra. Men eg måtte vente noen år.
Så var det en dag da eg var rundt 14 år kanskje, at bestemor sa eg kunne ta ei venninne med og låne hytta ei helg. Fra den dagen av var eg voksen! Inviterte med meg barndomsvenninne mi, Veronica, og vi var klare for ei hel helg aleine. Vi pakka alt vi mente vi kunne få bruk for, og muttern kjørte oss bort. Hun forklarte nøye alt vi trengte å vite, men vi var nok litt for oppspilt av tanken på å få låne hytta til at vi fikk med oss alt.
Mamma dro, og vi var aleine. Vi hadde jo mobil tlf med nye kontantkort begge to, så dette skulle ikke bli noe problem. Husker ikke alt hva vi fant på, men da vi skulle lage mat fikk gi ikke vann ut av springen. Heldigvis var dette i påskeferien, så det var snø ute. Dermed fikk vi da smelta nok snø til å koke makaroni, og mat ble det, bare noen timer seinere enn planlagt. Men da muttern ringte dagen etter for å høre hvordan det gikk, og eg fortalte dette, lo hun godt av oss. Hun hadde jo fortalt og til og med vist hvor vi skulle slå på vannet.
Med vann litt lettere tilgjengelig kunne neste dag begynne litt bedre. Men det ble med det. Det var jo sol ute, så vi bestemte oss for å ligge oss ut i hagen på soling, i BH og stillongs dratt over knærne. Eg kan ikke huske om det var kaldt, men eg husker vi ikke fikk ligge i fred særlig lenge da vi plutselig ble truffet av flygende småstein. Da vi titta over hekken fikk vi se naboens strutser som faktisk spytta stein på oss, og vi måtte bare løpe inn med halen mellom beina.
Ellers husker eg ikke mye fra denne helga, bortsett fra overdose av godteri, og vi har dessverre ikke bilder av denne turen. Nei det at vi var voksne var nok bare den følelsen vi fikk av å ha ansvar ei helg, tror ikke foreldrene våre mente vi var like voksne. Men uansett et artig minne av vår prøvelse av ansvarlighet!
I dag har eg tillatt meg selv en liten pause, for nå har eg akkurat gått på ferie. Planen var jo å pakke siden vi egentlig skulle kjøre i morra, men sånn ble det ikke likevel. Nei, for eg fikk tlf fra sykehuset i dag, og enda eg presiserte at eg skulle på ferie 20.des, presterte de å sette meg opp på time 21.des. Jepp, så da må ferien utsettes, og pakkingen kan eg gjøre i morra!
Så i dag har eg lagt planene til side, nå skal Dask slappe av, noe flere husmødre av og til gjør. Her har vi inntatt sofaen med popcorn og noe moro på TV, og Tassen er jaggu også med. Det å gi bittelitt faen er faktisk ikke så verst.
Når man spør seg selv hva man ser i en god venn eller ei god venninne, kommer som oftest de samme punktene frem hos de fleste. Vi har selv mange venner, men en god håndfull av skikkelig gode venner. Der gjelder jo disse punktene;
Da eg satt en dag og tenkte litt over disse punktene, så slo det meg at meg og Doc sin aller beste venn faktisk er den samme. Ja det er til og med sånn at vi nesten krangler om denne vennen av og til. Det er nesten så dører blir brutt opp for å få en stund med denne vennen. Når den ene er der, slår det nesten aldri feil, at den andre også vil være der. Vi har begge en trang flere ganger daglig for å møte vennen vår.
Om du ikke alt har skjønt det, snakker eg om dassen. Den dekker faktisk alle punkt vi begge setter pris på hos venner, noe som er en veldig positiv ting da vi begge gjerne bruker litt tid der daglig. Nei ikke samtidig så klart!
Flere av våre andre venner, altså levende mennesker, har også disse punktene, men kan likevel ikke sammenlignes med dassen. Selv om dassen er en viktig brikke i vårt liv, har våre andre venner så mange flere gode kvaliteter. De kan også være ærlige med oss, de kan komme med tilbakemeldinger og prate med oss. Og ikke minst, vi er også disse punktene for vennene våre. Med andre ord, et godt vennskap består av gjensidig respekt, og vi setter vennene våre høyt på prioriteringslista vår.
Men vi vil uansett alltid vende tilbake til dassen nå og da, det er jo tross alt et livslangt vennskap.
Som eg skreiv i går vurderte eg å bare handle på nettet for å slippe å ta turen ut, men i frykt for å ikke få varene før vi reiser på juleferie lot eg være. I dag måtte eg jo uansett ut for å kjøpe Paracet, så da kunne eg jo like greit kjøpe resten av det vi skulle ha.
For å korte ned denne handleturen så mye som mulig sjekka eg først hva de hadde av jakker på senteret her borte, ja det så dere sikkert på snap. Eg sjekka også om de hadde den julegaven eg tenkte å kjøpe, så eg visste at de hadde varene før eg gikk inn. Da tok det jo bare 10 min fra eg gikk inn på senteret til eg var ferdig.
Vel hjemme skulle eg pakke inn julegaven fra senteret, og de eg har bestilt på Doc’s trykk, men da hadde vi så klart ikke gavepapir. Hva gjør vel det når vi er litt kreative? Eg fant en rull med tapet fra vi tapetserte gangen oppe i Cramo, og kunne dermed pakke inn gavene likevel. Noe som hører med til gavepakning er nisselue, bikkja sin med strikk kom godt med her. Føler husmorpoengene har vokst seg opp igjen litt nå!
Alle par har sine ting som gjør de «best», mens vi er faktisk bare best. Man ser jo det er så poppis med par som trener sammen nå, vi er nok ikke helt der. Ikke går vi på opera eller teater, som mange par gjør, heller. Selv om vi har felles interesse på de fleste områder er vi nokså ulike på mange punkt, men det er jo akkurat der vi utfyller hverandre.
Det mange kanskje ikke har fått med seg er at Doc har høyt blodtrykk, ja man kan vel si det sånn at Carl Reverud (Mot i brøstet og Carl & Co) er bare en kattunge i forhold. Og Dask har alltid slitt med lavt blodtrykk, så når presten sa i bryllupet at vi skulle bli «ett», da gikk jo dette naturlig opp i opp.
I tide
Mens Doc alltid er klar minst en time før vi skal noe, kan Dask vente til det er 20 min igjen før dusjen settes på. Uansett om det er jobbmøte, legetime, besøke familie, eller møte en kamerat, er alltid Doc punktlig. Det verste han vet er å komme for seint. Dask prøver jo også å unngå å komme for seint, men er nok en god dose mer bedagelig anlagt. Doc har nå lært å drøye litt, og Dask kommer mye mindre for seint enn før.
A/B menneske
Dask kan fint holde seg våken til langt på natt, men uansett hvor tidlig hun legger seg er hun like forbanna trøtt om morgenen. Mens Doc fint kan sovne midt i en skikkelig god film så fort klokka nærmer seg 23, og han er stort sett alltid først oppe om morgenen. Like blid og glad. Men så våkner gjerne Dask til arme riddere eller egg og bacon, og blir fort like blid.
På kjøkkenet
Doc elsker jo å lage mat, og han er virkelig flink til det også. Altså noe Dask ikke kan skryte på seg, men hun er desto bedre på å spise all den gode maten Doc lager da. Det kan man vel egentlig se på de runde kantene hennes.
På langtur
Når vi skal på tur med campingvogna, på hytta, eller over fjellet til slekt og venner i vest, da er det alltid Doc som kjører. Han er nemlig livredd for å sitte på, det gjelder ikke bare med Dask, men uansett hvem som kjører. Var nok derfor han ikke turte sitte på i Boben i Lillehammer (Sesong 2 Norske rednecks). Heldigvis for Dask at hun synes det er helt topp å sitte på, da kan hun ta bilder og blogge, og rett og slett slappe av.
Tur med bikkja
Her sliter vi litt, vi er nemlig like mørkeredd begge to. Når vi er på hytta lufter vi derfor Tassen sammen, der finnes det ikke annet lys enn lommelykt. Hjemme har vi en fin ordning at en går om morgenen og en går om kvelden, og turene på dagtid bytter vi på.
Likheter
Men ja vi har også mange likheter. Vi liker det enkle livet på bygda, vi liker den gode gamle countrymusikken, og vi begge hadde interesse for viktorianske antrekk lenge før vi møttes. Det å dresse oss opp på en skikkelig bygdefest med god countrymusikk, en tur med campingvogna, ja til og med litt luksus i utlandet av og til, er noe av hva vi liker å finne på sammen. Og begge brenner for Superselma, og den jobben de gjør.
Empati og kjærlighet
På dette punktet kan vi vel si at det er svært få par som har fulgt hverandre like mye på legevakt og sykehus som vi har gjort. Det sier vel litt om samholdet vårt? Joda, vi støtter hverandre så klart ellers også, derfor er vi faktisk bare best.
Nå nærmer vi oss jula mer og mer, bare ei uke igjen. Derfor hadde eg planer om å ta siste julehandelen i dag. Eg trenger en jakke, Doc trenger ei bukse, og siste rest av julegavene. Dette skulle jo bli en kjapp tur innom Romerikssenteret, noe som kan være koselig da det er et lite senter som sjelden er overfylt.
Men det gikk jo ikke etter planen. I stedet ble eg sykemeldt 100% i noen dager, betennelsen i magen er så ustabil at eg bør holde meg langt unna alt som kan virke stressende på kroppen. Så da ser det dessverre ut til å gå nedover med husmorpoengene igjen, men eg stakk inn på nettet og fant eg jakke HER, og bukse til Doc HER, som eg vurderer å bestille. Se på bildene under, hva synes dere? Det er forresten siste sjanse til å bestille for å få det til jul på de nettsidene!
