Her kommer en liten statusrapport fra malerne på Ranchen. Nå har vi gitt oss for i dag, og det med god samvittighet. Sofaen er inntatt, ingen har falt ned fra stigen, og Doc har nå kjørt hjem dattera. Altså hun nærmer seg faktisk 30 år, så det er ikke akkurat barnearbeid (som noen har insinuert). Vi koser oss med melon mens vi oppsummerer dagen.
Godt sliten nå ja
Nå er vi jaggu så og si ferdig med første strøket, og helt gåen i kroppen. Eneste som mangler er litt helt oppe i møne, og øverst over inngangen. Dette venter vi med siden ingen tør gå så høyt i stige, ja noen skikkelige pingler er vi! Å stå i stige er nå en ting, men å skulle slippe taket for å gjøre noe, det er verre! Men til uka får vi leie en lift, og da tar vi det som er i høyden.
I dag har eg faktisk smugdrukket et glass vin, det hjalp litt på motivasjonen, men i morgen skal eg på jobb først. Da vurderer eg seriøst denne HER for å holde ut malinga etterpå!
Vi skal også male vinduskarmer, dør og vindskier, men siden vi søler litt (sikkert mer enn andre) så tar vi det når alt det hvite er ferdig. Da er det lettere å bare gå over med en tynn pensel.
Skreiv jo tidligere at denne uka blir moro fordi vi har bryllupsdag i helga, og at i dag er fridag. Hadde sett for meg at vi i dag skulle kjøre litt ATV og bare kose oss og slappe av, men sånn gikk det visst ikke. Doc hadde andre planer, han har vært og handla inn til noe helt annet.
Da er vi i gang!
Vi bytta jo ut en del råtten panel i fjor, men rakk aldri å beise. I går måtte Doc bytte ut noen få bord til, og da fant han ut det var på tide å fullføre før det ble mer. Han har funnet frem det vi hadde igjen av beis fra tidligere, og kjøpt inn litt mer. Da er det ingen bønn.
Men nå har det seg sånn at ingen av oss har det store overskuddet, og vi begge mer eller mindre hater å male. Et helt hus blir gjerne litt i meste laget på ei langhelg. Snartenkt som Doc er kom han på at dattera hans faktisk liker å male, og da han ringte henne sa hun ja til å hjelpe oss.
Tredje veggen nå, kommer seg!
Nå er vi godt i gang,dattera og eg tar utfordringen på strak arm vi. Det er nydelig malevær, litt overskya, og passe temperatur. I pausen nå kom jo Rype innom en tur, da ble det skravling og juging på terrassen.
Nei, nå får eg gi meg her, vi har et hus å male. Prekas!
Jessda! Kom meg på jobb i dag ja, da er det pokker meg håp. Så får ettermiddagen heller bli på sofaen eller i en hagestol, det får bli opp til været å avgjøre. Nå er det jo meldt om et knakende flott vær både i dag og i morra, så vi får se om ikke det blir noe ordnings på skille etter disse HER. Det som kom i april er jo nesten borte nå, og det kan vi ikke ha noe av. Her skal det syns at også min lysehvite hud kan få farge.
Godt det er både god akselerasjon og gode bremser på denne!
Men, tilbake til i morges. Da eg skulle ut på E6 på Kløfta var det en som ikke helt skjønte hva en akselerasjonsrampe er. På E6 her er det 110 sone, og bilene ligger stort sett mellom 90 og 120 på veien. Da er det farlig å prøve å flette seg inn når bilen fremfor ikke tør å gi mer enn 50-60, så her må det tas ubehagelige sjanser nesten daglig. Men dette var ikke det verste.
Da eg endelig kom meg ut på veien la eg meg i venstre fil, her gikk trafikken i ca 110, så eg fulgte på. Etterhvert som bilene svingte av oppover ble eg nesten aleine i venstre fila, bortsett fra to biler bak. Bare noen få km før eg skulle svinge av så eg to lastebiler i høyre fil, og tenkte eg skulle legge meg over i høyre etter å ha passert de. Men da eg bare hadde noen få meter igjen bak de, kasta den bakerste seg ut, og blinklyset brukte han ikke før han var halvveis over.
Eg måtte stå på bremsa, og bilene bak meg holdt på å kjøre i meg også. Det var bare på hengende håret at dette gikk bra! Den lastebilen hadde kunnet blinke seg ut lenge før om den absolutt ville forbi, så hvorfor i huleste vente til eg nesten var på sida før den bytta felt? Er de sjalu for de ikke kan kjøre i mer enn 90?
Og så tenker man, hva med alle sjåførene som leker med tlf bak rattet? Hva om det ikke var meg, men en idiot med blikket på en tlf som kom kjørende der? Da hadde ikke vedkommende rukket å bremse. For det er ikke gjort på halvmeteren å bremse fra 110 til 90.
Dette er grunnen til at vi har Dashcam i bilene våre, skulle det ikke gå bra neste gang, har vi i det minste en film å vise lensmann. Det er nesten rart det ikke skjer ulykker oftere, og eg tør ikke se på tlf mens eg kjører!
Dette har vært en sånn dag hvor man kjenner at man lever, eller kanskje at man lever litt mindre? Tja hva skal man si? Kroppen var i ustand i dag tidlig. Vel, eg kom meg ut av senga og i dusjen, men da eg skulle kle på meg stokka alt seg. Etter å ha brukt 30 min på å få på meg en sokk ga eg opp, og hårbørsten veide minst fem kg.
Bikkja og kråkereiret
Halvveis påkledd med et kråkereir på hode, lufta eg Tassen før eg slang meg bare på sofaen. Det ble ikke engang frokost. Sånn er det noen ganger, og det er helt greit, for de fleste dager er jo bra. Har jo ikke vondt noe sted i dag, det virker bare ikke.
Etter noen timer helt flat på sofaen kvikna eg til litt. Klokka var rundt 12, og eg kunne sikkert dratt på jobb da, men da hadde nok ikke kvelden og morgendagen blitt noe bedre. Ble heller hjemme og brukte energien der. Hadde eg reist på jobb hadde eg ikke hatt overskudd til å vaske badet og børste Tassen. Dette må jo gjøres uansett, er greit at ikke Doc må gjøre alt selv om eg har dårlige perioder.
En ekte skatt!
Ut på ettermiddagen ble vi bedt bort i hagen til naboen, hun hadde rydda garasjen og skulle gi bort masse. Der var det jo mye rart, og mye spennende. Vi fant så klart noen skatter. Det ble nye lamper til nattbordet, en styggtøff ananaslampe til saloon, nye sko, Irish coffee glass, og ellers litt diverse.
Mye fint man kan finne i garasjen til naboen
Vi fant jo så mye at Doc måtte hente ATV’en for å få dette med hjem da. Nå har vi fått tørka av garasjestøvet og rydda dette på plass, og er tilbake på sofaen, igjen like sliten. Men men, eg har for det meste slappa av i dag, så eg tror det har gjort godt. Satser på å dra på jobb igjen i morgen.
Ble det en fin dag i går? Håper dere fikk bra utbytte av dagen selv om alt er snudd på hode. Fortell oss gjerne hvordan du feira, vi synes det er artig å høre om de alternative feiringene. Dattera til Doc, og vi var på middag hos svigers, det var riktig så koselig. Rømmegrøt, spekemat, is og pavlova var noe av det de bydde på, og så fort bunaden kom av spiste eg enda mer.
Livat hos svigers i går ja!
Denne uka her blir ei bra uke. De beste hverdagene er jo de som havner på helligdager, så torsdagen blir fin. Vi har ikke lagt noen planer for den enda, men tenker det sikkert blir litt kjøring med ATV’en igjen. Det er jo aldri feil! Og så en halvtime i jacuzzi etterpå, sånn bare for å mykne opp. Dette høres sikkert ut som skikkelig bygdeluksus, men det handler om prioriteringer, og så bor vi lagelig til da!
Ellers kan vi fortelle at vi har bryllupsdag på lørdag! Den skal vi feire på med en dritkul opplevelse, og vi gleder oss verre enn unger på julaften! Holder dere litt på pinebenken her, for dette har eg venta hele livet på å få prøve, så da får jaggu dere vente litt også, haha! Neida, det er ikke noe hemmelig, vi skal på skytebane og leke med grovkaliber! Dæven det blir moro!
Etter litt skyting, og forhåpentligvis ingen vådeskudd, trenger vi jo mat. Derfor har vi funnet en skikkelig amerikansk restaurant. Det ser ut til å være det nærmeste vi kommer Texas her, og da må jo så klart vi prøve dette!
Ellers ønsker vi dere ei fortryllende flott uke med nydelig vårvær!
I dag hadde vi ikke tenkt å pynte oss, vi hadde overhode ingen planer. Men like før helga ringte svigermor, hun lurte på om vi ville komme på rømmegrøt i dag, noe vi selvsagt takka ja til. Har man mulighet til å være med familien denne dagen, er det ingen ting som er bedre enn det.
Liten visitt i saloon for å feire at bunaden passa
Vi tenkte at vi kunne jo kle oss «som folk» da, siden vi skulle til Uller’n. Men så kom jo denne dagen da. Når man ser så mange fine bunader i sosiale media, og på TV, det gjør noe med en. Eg fikk lyst å pynte meg likevel, for eg har jo Norges fineste bunad. Alle damer/jenter min familie har mørkeblå Nordhordlandsbunad, noe vi selvsagt er stolte av.
I siste liten løp eg opp for å se hvordan det sto til med dette antrekket da, har ikke brukt den på to år, for i fjor var vi på camping 17.mai. Joda bunaden hang der den, så ikke så verst ut. Rakk ikke stryke skjorta, men tenker at den blir jo krøllete så fort den kommer på likevel. Den var jo rein.
Eg har jo selvfølgelig Norges fineste bunad da
Helt ubegripelig, men bunaden passa, og belte og forkle er til og med for stort! Det må være vårens beste nyhet! Da har ikke korona vært så halvgale her, og det var til og med litt motiverende.
Doc følte jo for å pynte seg litt også nå som eg skulle ha på bunad. Han fant frem den fineste dongeribuksa si, ja her er dongeri også til pent, og denne HER. Han ser riktig så stilig ut, men han er jo en kjekk mann uansett.
Sunn flott ungdom!
Og med det er vi klare for å stikke til svigers for å feire landet vårt. Tassen er så klart med, men han slipper å pynte seg. Tror ikke han bryr seg så fælt, bortsett fra når han får smake noe godt da. Så hvordan feirer du i dag?
Er det ikke sånn at en hver grunn til feiring må utnyttes? Med litt godvilje har vi på en måte et slags jubileum i dag, det er nemlig i dag fem år siden vi hadde våre utdrikkingslag! Da er det jo på sin plass med god middag, søt dessert og frisk vin, hvilket vi nå er godt i gang med.
Fem år siden vi ble drukket ut!
Doc lagde indrefilet med godt tilbehør til middag i dag, helt nydelig, og vi ble begge stup mett og godt segen! Eg skulle stå for desserten. Joda, planen var faktisk pavlova, men siden eg har sovet bort halve dagen måtte eg ty til en reserveløsning. Det endte med min versjon av tilslørte bondepiker, bytta bare ut eplefyllet med jordbær og rabarbrafyll.
Ser litt rotete ut oppi glassene, men godt var det!
Planen nå var litt potetgull og holliday dip nå, men siden alt over er fortært ble det bare vin og bær til TV-kvelden. Ja for vi må jo ha vin på vår fem års utdrikkingsdag vel?
Selve utdrikkingslaget til Doc for fem år siden visste eg om, men ikke han. En kamerat hadde bedt han hjelpe med noe greier, og Doc ble irritert, for han holdt jo på med forberedelser til bryllupet. Han ble positivt overraska og hadde det veldig moro med guttegjengen, selv om han både ble beskutt av paintball og spylt med hageslangen.
Den hesten brydde seg ikke mye om oss tre som kjempa om plass!
Ei venninne av meg henta meg samme dagen, for vi skulle fikse noe greier til Doc’s utdtikking – trodde eg. Det ble utdtikking av meg også! Først med litt hesteridning hvor både eg og hest ble kledd ut, og så middag, leker og dram med en fin jentegjeng, hvor eg ble godkjent som husmor.
Eg har alltid vært bilinteressert, selv om man kanskje ikke skulle tro det med den shabby 249’en eg hadde som første bil. Den var da god selv om den hadde sine kosmetiske feil, kunne fint hatt en lignende igjen. Eg har jo alltid sagt at det må være svensk eller amerikansk når det kommer til bil. Er da kvalitetsbevisst!
I min skjøre ungdom hadde eg tre drømmer, det var å eie en tøff amcar, en cabriolet, og en gammel veteran. Satt dag inn og dag ut og titta på finn.no og drømte meg bort i biler eg aldri kunne fått råd til. Men så hendte det noe en dag. Eg hadde utrolig nok ordna meg fast jobb, var vel rett over 20 år, og trodde eg nå var skikkelig voksen og ansvarsfull. Der dukka den opp, bilen som hadde alle tre ønsker i ett!
Riktig så stilig da!
Eg ringte på annonsa, fikk med meg ei venninne, og reiste fra Radøy til Toten for å hente denne. Det var jo bare en seks timers kjøretur. Litt i overkant ivrig sjekka eg ikke bilen så nøye, men bra stolt da eg klarte å prute den ned noen høvdinger. Alt gikk litt fort i svingene der, og venninna som var med hadde jo ikke lappen. Så gamlebilen måtte parkeres hos noen bekjente i nærheten, henta den et par dager seinere.
Vi kunne da glade og fornøyde starte på hjemveien i min nyinnkjøpte bil, som var en 68 mod VW Boble ombygd til amerikansk roadster! Den var både veteran, cabriolet, og på en måte litt amcar da.
Turen begynte bra den, men det skulle fort bli verre. Det var ikke varme i bilen, og taket var bare en kalesje med trykkpatenter over frontruta, så det trakk jo godt inn. På vei opp Filefjell måtte vi ta en pause, vi holdt på å fryse løsunger på oss. Dette var jo i mars, og da finnes det ikke mye lunk i fjelluften.
Etter innkjøp av luer, hansker, skjerf og pledd kunne vi omsider fortsette. Ene patenten spratt opp hele tida, så det var liksom alltid en liten trekant som var åpen på passasjersida. Dette var egentlig ikke noe problem så godt kledd som vi var, men da vi møtte på en ulv på veien var vi ikke høye i luene. Kunne ikke kjøre fort heller, for her var det mye snø, og eg kjørte på veldig breide sommerdekk.
Foruten et lite motorstopp gikk resten av fjellovergangen fint. Det var ikke før eg kom i Lærdalstunnelen at eg fikk det neste sjokket. I vognkortet sto det jo at bobla hadde en 1600 boxer, og det føltes jo som vi kjørte skikkelig fort. Synes jo det var litt rart å ha et vogntog helt på fangeren da speedometeret viste 120 km/t, tenkte at sjåføren måtte ha kødda med fatrssperra. Men neida.
Måtte jo ta bilde da eg stoppa i tunnelen!
Plata som viser «Din fart» lyste opp med hele 69km/t på full gass. Passe forfjamsa svingte eg av i det ene opplyste rommet i tunnelen, og intet mindre enn fem vogntog passerte og tuta som takk.
Neste overraskelse skulle komme på Nordhordlandsbroen, den ble mye mer pinlig. Oppå toppen før man kommer ned på selve flytebroen blåste det litt, så da eg møtte et vogntog ble det så sterk vind at taket blåste av. Eg måtte dermed stoppe for å hente taket mens køen vokste, og nå var eg så pass nærme hjemme at det høyst sannsynlig var mye kjentsfolk i denne køen. Rødsprengt i trynet fortsatte eg siste tre mil hjem, med taket i baksetet. Hadde da brukt ni timer fra Toten og hjem!
Endelig hjemme!
Etter å ha hatt denne bilen noen måneder, med mye cruising, tenkte fatteren at det kunne jo være greit med en NAF test på denne gamle kjerra. Vi visste jo ingen ting om hvem som hadde bygd den om, fantes ikke andre papirer enn vognkortet.
Hos NAF tok det ikke lange tida før de ba meg anmelde selger for drapsforsøk. Ja dette er helt sant. Bunnplata, som skal være bærende konstruksjon, var nesten borte, bare litt rust var igjen. Skjermene hang bare i lakken, og den 1600 boxeren var bare en halvråtten 1300 +++ Da snakker vi katta i sekken!
Med god hjelp fra mutteren og fatteren fikk vi levert tilbake bilen, heva kjøpet og pengene tilbake på bok. Men det viktigste, en heftig erfaring rikere! Har du kjøpt katta i sekken før? La oss få høre om det så vi kan være flaue sammen!
God aften godtfolk! Ja nå ble det en litt sein blogg, for eg har vært så opptatt med å hvile middag og å skrolle på TikTok i dag. Corona made me do it! Ja altså noe må man jo ha å gjøre i disse tider, da er TikTok et artig tidsfordriv, men også en tidstyv. Vel vel, nå skal vi få rabla ned noen ord om rikets tilstand, eller i det minste husstandens tilstand.
Joda, formen går opp og ned på oss begge her, men ikke verre enn vi nå er blitt vant til. Det går jo mye i jobbing og hvile om dagene, noe som faktisk passer helt greit i disse tider. Eneste forandring må være at eg har blitt enda mer distré enn før. Ja det er tydeligvis mulig!
Fredagen kunne dere jo lese om at eg fikk nye vernesko fordi eg klarte å møte opp i slippers på jobb, det innlegget er HER. Men eg har rett og slett glemt å fortelle om denne ukas glemskhet, og det har jo vært litt diverse.
Mandagen hadde eg gleda meg skikkelig til lunsj, planen var å kjøpe meg en fortryllende baguette med reker. Da tida var der, og eg skulle betale den utvalgte delikatessen, nei da sto eg der uten lommebok! Ble redda av en kollega som la ut, og eg vipsa han tilbake. Men da eg skulle kjøre hjem var eg litt nervøs for kontroll, nei eg tenkte ikke på at eg hadde sertifikatet på en app. Turen gikk fint, ingen kontroll, og lommeboka? Den lå jo hjemme den!
Litt skranten lunsj?
Tirsdagen skulle eg ha med mat, for målet er å bare kjøpe lunsj ca halvparten av dagene. Men vet du hva? Det skulle virkelig ikke være mulig, og nei det var ikke planlagt. I lunsjen sto eg der med en liten sjokolade, i stedet for matboksen! Det ble en baguette fra kantina også denne dagen.
Og i dag? Tja… Eg ba en kollega kjøre bort en pall «for eg var ferdig med gårsdagens mottak». Joda, det var eg jo egentlig, men pallen var merka «Torsdag 14.05.20». Eg trodde seriøst det var fredag, og at det da bare var en time til helg! Pokker altså, den følelsen når man oppdager at det bare er torsdag. Siste timen gikk ufattelig treigt, så nå er eg bare spent på hvilke tabber morgendagen skal bringe. Godt det snart er helg!
Ja dette er faktisk helt sant, i dag fikk eg gave i posten fra selveste Jannecke Weeden og Henrik Thodesen. Før eg sier hva det er må eg nesten ta dere med gjennom historien bak denne gaven, det er jo en grunn for at eg fikk denne gaven, selv synes eg det hele er litt tidig.
Litt usikker på om eg bør være flau eller glad
Jannecke og Henrik har en podcast sammen, og den heter Bagateller. Dette fordi Jannecke har mange rare ting for seg, det vil si, det som er bagateller for mange kan være store utfordringer for Jannecke. Henrik er nok en god støttespiller, men det meste blir hysterisk morsomt når de to setter i gang.
De har også en fast spalte som heter «trist høne», dette kommer av at Jannecke er litt i overkant opptatt av den emojien. I hver episode kårer de ukas triste høne. Dette kan egentlig være hva som helst, alt fra ting på TV, noe se selv ser eller opplever, eller lyttere sine egne historier. Da deles det ut ei T-skjorte med trist høne.
I episode 33 snakka de om at Jannecke har opplevd rar hjerterytme. Hun spurte lytterne om de visste hva dette kunne være. Pliktoppfyllende og medmenneskelig som eg er, skreiv eg på deres fb gruppe at eg har det, samt en liten forklaring av problemet. Det var jo greit nok det, men det bilde eg la ved var nok ikke akkurat mitt beste. Det var meg i BH, denne HER og en sånn 24 t EKG kobla på.
Passer fint til coronabuksa!
Så kom episode 34 sist uke. Der ble nemlig dette bilde et av temaene, og hun takka jo så klart for oppklaringen. Men da hun begynte å snakke om favorittjoggisen min som «coronabukse», og mente eg burde dekke til overkroppen, da holdt eg på å daue! Siden eg hadde hjertearytmi fortjente eg trist høne, og siden eg la ut bilde i bh’en trengte eg å dekke meg til. Dermed sendte de meg jaggu ei trist høne T-skjorte, og denne kom i posten i dag.
Sånn er den bak, og ja, fått olje på ræva på coronabuksa mi!
Takk for t-skjorta, den sitter som et skudd til coronabuksa!
