Nå kom eg jaggu i vernesko, og uten store vansker klarte eg å gå i de også. Da ble det endelig jobb igjen. Ja, endelig, for det er ikke bare artig å gå hjemme. Kjennes i ankelen enda, men som de sier i Kompani Lauritzen; det er ikke farlig, bare vondt. Går foreløpig 50% nå, pga utmattelse og leddsmerter. Sånn ellers var det hyggelig å se kollegene igjen, og få litt rutine. Ikke minst mosjonen! Dessuten, det er folk som har det mye verre enn meg, og den saken kan støttes med en sånn HER.
På slutten av dagen ringte svigermor, litt småstressa tok eg opp tlf og svarte. Det var ikke det at svigermor ringte som fikk opp blodpumpa, mer det at eg holdt på å gjøre meg ferdig for dagen. Men hun hadde nemlig tatt turen på en Nillebutikk for å se etter garn til meg, og etter en ringerunde derfra hadde svigermor fått lagt av 12 nøster på en annen butikk! Gull verdt den dama altså, beste svigermor!
Etter jobb dro eg dermed direkte til Årnes og tømte Nille for både rødt og hvitt garn. Skulle det skorte på rødt og eg ikke får tak i mer kan eg muligens trikse med hvitt siden eg likevel har hvite detaljer. Skulle aller helst hatt mer rødt, men nød lærer naken Dask å strikke mønster! Har også sendt ut muttern på leit hjemme, og dama til nevøen min der de bor, så får vi se hva de nøster opp i.
Hjemme gikk det ikke lange tida før dette rustne skroget havna i vater i sofaen, og min gullige Doc serverte en deilig gryterett med nystekte rundstykker til. Tassen hoppa opp i sofaen og bora hode inn i sida på meg, det er sånn han koser når han har litt for mye energi, og da må eg klø pels vettu. Selv om eg kjenner meg dausliten og mørbanka, så trives eg veldig godt i dette livet, eg har det faktisk veldig bra.
