Etter å ha lagt flat mer eller mindre hele forrige uke, foruten da eg prøvde å dra på jobb fredagen, er det meget oppegående å være tilbake på jobb i bedre form i dag Ramma har riktig nok gått varm i dag også, men smertene har avtatt en del. Det som er litt artig er at produksjonstallene mine på jobb var ypperlige i dag, nesten ny pers faktisk. Det får bli dagens høydepunkt, for resten av dagen er mindre trivelig.
Nå har vi lenge sett frem til påsken, muligheten for å dra ut vogna og møte noen venner og familie, sitte samla en gjeng og ta en dram til litt grillmat. Bare nyte vårsola og stemningen på en eller annen koselig campingplass. Men nei, det ser ikke ut til å bli så enkelt.
Føkk sommerkroppen, den trengs nok ikke i år heller…!
Nå har hele Viken og Oslo satt foten ned. Smitten øker, og pandemien har tatt et nytt jerngrep rundt det sosiale. Ja, vi er heldige som har jobb og hverandre, MEN! Vi er begge over gjennomsnittet sosiale, og vi trenger sårt den energien vi får av å være med venner og familie. Det som betyr lite for noen kan bety mye for andre, så når vi nå kanskje ikke får være sosial før lenge etter påske, da er det faktisk ikke så enkelt.
Vi har ikke bare fulgt lovbestemte tiltak, men også samtlige anbefalinger i et helt år nå. Men nå har det gått så langt at vi likevel vurderer å dra ut med vogna i påsken, er jo fortsatt lov å dra på hytta, da bør det være greit å dra ut vogna også. Vi har ikke behov for å bruke et sanitæranlegg, og vi kan fint sitte parvis to meter fra hverandre. Vi får se hva vi gjør, for her hjemme er vi tom for drivkraft, og nå er det like før det går ut over psyken!
Ja da var vi tilbake på denne sofaen igjen, en svart skinnsofa som siste året har blitt så mye brukt at man kan se på putene hvem som pleier å sitte eller ligge hvor. Og for ikke å snakke om poteavtrykkene på nakkestøtta hvor Tassen pleier å stå når han fråder på vinduet fordi noen spaserer litt for nært innkjøringa vår. Her går alt sin vante gang.
Vi lider jo ikke på sofaen da
Det var virkelig forfriskende med en hyttetur i helga, og ikke minst at kohorten vår Siw og Johnny ble med så vi fikk litt lått og leven. Joda, det gikk en del av denne HER. Ufattelig morsomt og nesten som en ny opplevelse å være på en liten snurr i går, nei, ikke på apoteksprit selvsagt. Doc dreiv og prøvde å levere mine briller «tilbake» til Johnny, for han trodde han hadde tatt Johnny sine da mine lå på nattbordet. Mens eg lå i overkøya med latterkikk og prøvde å forklare at det var mine, ble jo bare surr! Men likevel fantastisk morsomt der og da!
Du vet han pønsker på noe når han frivillig klatrer opp i verste snøfonna….
Dårligere var det heller i dag tidlig, da bare én i reisefølget var fyllesyk. Det er jo noe vi alle nærmest har savna, og Doc var den heldige som fikk oppleve dét, og dermed ble det ikke så meget med frokost på han. Vi andre dytta nedpå pytt i panne med speilegg og tomatbønner, som Johnny hadde diska opp.
Vi ble ikke sittende så lenge før vi begynte å pakke, rydde og vaske, ville komme oss hjemover før vinterferiekøen, noe vi til og med klarte. Og da vi kom hjem var det så fint vær at vi bestemte oss for å grille middagen på terrassen. Helt vindstille, ingen snø, bare sol, og os fra grillen, det kunne ikke blitt en bedre avslutning på ei topp helg!
Nå er vi omsider klare for ukestart, og den starter jo i morgen med podcasten Doc har gjesta. Den må du ikke gå glipp av, så det første du gjør i morgen bør være å søke opp Farskapet der du hører pod, for da er episoden med Doc ute! Ha ei fortreffelig uke med både vårvær og podcast!
Når vi nå begynner så smått å nærme oss både snøblind og sveiseblind, da spørs det vel hvordan dette innlegget blir. Saken er at vi koser oss, som du godt muligens skjønner. Vi trengte en utskeielse, og det har vi nå. Kohorten på hyttetur, det trengs av og til.
Vi har det ikke vondt her!
Vi starta med egg, bacon og bønner, hvilket smakte utmerket. Slækka så litt på sofaen mens TV sto på i bakgrunnen. Det var noen damer som jagde hverandre på ski, og kara her var fryktelig interessert. Siw og undertegnede var noe forundra over at kara plutselig var sportsinteresserte, men skjønte mer da vi så de trange draktene deres.
Dette var ikke feil i dag!
Vi flytta oss etterhvert ut på terrassen for å nyte godværet, sola varma godt på terrassen. Det ble jo både dram og lunsj ute, lunsjen ble pølser på bålet, og man skulle gjerne tro det ikke kunne bli bedre. Det ble bedre da Johnny sto for underholdningen. For i går var han sikker på at ketchupen som sto på hytta var frossen, han fikk ikke ut en dråpe, så da han i dag oppdaga at den bare var ny med forsegling fikk vi en salig latter.
Det ble grilling av marshmallows til dessert, og det sammen med dram utgjorde en glimrende utedag før vi omsider forflytta oss inn. Inne lagde kara middag bestående av ytrefilet med poteter og maisstuing, med en god vin til. Ei nydelig helg så langt!
Gud så nydelig det var å ikke stå opp tidlig i dag da, alle burde ta eg feriedag i ny og ne! Det å våkne av tenna til Tassen i nesa mi kl 9 er utrolig nok undervurdert. Doc hadde rista brød og stekt bacon, og det sammen med ost ble en fullverdig frokost. Så var det bare å kaste seg i dusjen og bare gjøre seg klar for take off.
Hyttekohorten
Med Tassen godt pakka inn mellom bagasjen kunne vi hente kohorten vår, Siw og Johnny, før neste stopp ble hos svigers for ei gassflaske. Nå var det helt fullstappa i bagasjerommet, og Tassen så ikke en dritt. Enda skulle det bli mer fullstappa etter en tur innom butikken.
Nå er vi da omsider godt innlosjert, fått varmen i både hytta og koppen. Middagen ble burgere, dessert ble irish og baileys, og kvelden har fortsatt med kortspill og The Voice. Helga er i gang, og ja dette ble kort fordi vi er sosiale!
Skulle du ha fått med deg dagens snapstory kan du muligens ha vært vitne til en aldri så liten feil der. Det har seg sånn at vi nå trenger et stuebytte, vi er så møkk lei sofaen her nå, at selv om eg var så dårlig (crohns, ikke covid) i dag tidlig at eg måtte ake meg ned trappa i fosterstilling, så slukte eg en sånn HER og dro eg på jobb. Da har man liksom vært nok hjemme.
Beste medisin mot pandemi, men kanskje ikke mot selve koronaen da…
Vel vel, det gikk jo greit på jobben, eg har det bra fritt der, holdt ut med hjelp av asscracken min. Ja altså en krakk eg kan slenge ræva på når kroppen slurer og girolja tørker. Etter jobb vendte eg grillen mot Kløfta for en tur innom «apoteket». Ja nå som alt er stengt kan jo både vin og irish virke som medisin, så vi trengte forsyninger til helgas utflukt.
Er vakkert uten kø!
La godt fornøyd ut på snap hvor overraska eg ble da eg kunne gå rett inn, uten kø på en fredag midt i vinterferien. Tenkte eg måtte gni det inn til resten av landet at vi ikke har polkø til helga på Kløfta. Vel, det tok ikke lange tida før det hagla på snap, folk lurte på om det hadde rabla fullstendig for meg siden resten av landet bare hadde kommet til torsdag.
Kanskje det faktisk er i ferd med å bikke over for meg nå? Eg har jo tatt feil av alle dager denne uka, som den pandemizombien eg er. Samtidig er det ikke så fryktelig rart at eg trodde det var fredag, for vi har tatt fri i morgen, da blir det jo freddan i dag da. God helg da godtfolk og galskap!
Dette året har vært veldig spesielt, det har vært tragedie på tragedie. Først en skogbrann som varte i 210 dager i Australia, som berørte 2500 hjem, og krevde 33 menneskeliv. Dattera til Doc var i Australia da brannen herja som verst, men hun holdt seg heldigvis på sikre steder.
Da brannen endelig ble slukket var det over til noe helt annet på nyhetene, det var et nytt virus i verden, et virus ingen visste noe om. Mange hadde forskjellige meninger, og vi var blant de som ikke tok det så alvorlig helt i starten. Men så spredde det seg fryktelig fort, og mange ble alvorlig syke med døden til følge. Da ble det brått litt mer alvorlig.
En heidundrende bursdagsfest for tre personer! Man gjør det beste utav situasjonen.
Min 35 årsdag ble dermed feira med Doc og leieboeren i saloonen vår 13.mars. Joda vi hadde det moro selv om det ikke ble noen stor fest. Lockdown stengte mye ned, mange gikk en usikker tid i møte som permitterte. Vi begynte så smått å venne oss til den nye tilværelsen, kjøpte munnbind og antibac, og holdt avstand over alt. Helt til George Floyd ble tatt av dage da en politimann holdt han nede så han ikke fikk puste.
Helt enig i at dette var brutalt, og at den arrestasjonen burde vært gjort annerledes. Men da var det som om hele verden glemte avstanden, det ble gjort forskjellige demonstrasjoner over hele verden. Mens det var vold noen steder, samla 15 000 mennesker seg i Oslo for å rope sammen at Black lives matters.
Doc pynta hagelåven i vår.
Tilbake til smittevern, og på seinsommeren var det som om alle hadde glemt George Floyd. Nå var det noe helt ekstremt på nyhetene, havna i Beirut hadde gått i lufta i en kjempeeksplosjon. Nesten 200 mennesker omkom og 6500 var skadd, og igjen står en by i ruiner. Og like etter måtte ca en halv million menneske evakuere for skogbrann i California. Også her gikk det flere liv tapt.
Smitten økte utover høsten, men etter en månedstid med strenge tiltak kunne vi endelig få et lyspunkt, vi skulle få feire jul med familien. Noen late dager med god mat og litt samvær gjorde godt for mange, og mens vi nå bare venta på et nytt og bedre år hadde 2020 mer å by på. Jordskred midt i et byggefelt i Gjerdrum. Vi kan ikke forestille oss hvordan de berørte og pårørende har det nå, men vi sender våre varmeste tanker.
En liten loffetur før vi starter på middagen.
Ja det har vært et hardt år for mange, det er sånt man knapt nok ser på film. Men opp i alt dette må vi trekke frem det positive også. Vi føler oss heldige som har beholdt jobbene våre, vi har tak over hode, og både vi og familiene våre er friske. Dette året har lært oss å stå sammen på avstand, å sette mer pris på jobben andre gjør, og vi har fått sett mye mer av vårt vakre land da to utenlandsferier ble avlyst.
Her skal vi feire at 2020 endelig er over, og vi håper 2021 blir bra!
Med dette sagt håper vi virkelig 2021 blir bedre, at vi får færre tragedier, og flere oppturer, at alle berørte av årets tragedier kommer sterkere tilbake. At vaksina fungerer, at vi snart kan leve normalt, og ikke minst kunne gi en klem til de som trenger det! Et riktig godt nyttår ønskes alle, fra oss som skal feire i superundertøy på hytta for oss selv, og det eneste som skal smelle her er en champagnekork!
Den observante leser har sikkert fått med seg at vi feira jul på ville Vestlandet hos min familie. Selv om det utelukkende er bare godt å si om familien, er det også helt greit med litt aleinetid etter ei lita uke med nesten hele familien. Vi gjorde derfor kort prosess, handla i går, pakka med disse HER, og kjørte på hytta i dag. Her er vi så og si aleine, for det er mer enn bare branngater mellom hyttene her oppe.
Er ikke feil å feire nyttår her!
På vei oppover gjorde eg som eg alltid gjør når eg kjeder meg i passasjersetet, sjekka sosiale medier. Der fikk eg se et matbilde med blant annet soppstuing, og nevnte så dette for Doc, at det hadde vært godt til nyttårsbiffen. Han var helt enig, og begynte da å mase om andre ting vi trengte om vi likevel måtte stoppe.
Litt av provianten til noen dager på hytta.
Greit, det ble et stopp på Kiwien på Øyer hvor eg gikk inn og handla, mens Doc lufta Tassen. Må si meg imponert over tiltakene for smittevern inne på dette lille senteret, men mindre imponert over enkelte av de som handla der. Noen gikk tett på, mens noen så ut til å ha kaffeslabberas med gamle kjente mellom reolene.
Vel vel, eg kom meg raskt gjennom og ut til Doc og Tassen med det som sto på lista, og vi kunne kjøre videre. Vi fulgte med på radioen for å høre om det var noe nytt om raset i Gjerdrum, fryktelig trist for alle berørte. Vi sender våre tanker, og håper de savnede blir funnet.
Begge gutta mine slapper godt av på hytta!
Oppover fjellet var det fine vinterveier, og da vi ankom hytta var det skikkelig idyllisk «Winter wonderland», både ute og inne. Tempen viste -3 på måleren ute, og -4 på måleren inne. Etter noen timer med fyring, samt en aldri så liten Irish coffee, sitter vi nå og svetter. Måtte siste halvanne døgn av 2020 bringe noe positivt til alle som trenger det!
Så lang tid kan eg ikke huske at vi har brukt over fjellet noen gang, men nå er vi endelig på sofaen. Nå er vi slitne både sjåfør og passasjerer, men det var litt koselig å komme hjem til snø. Skal nevnes at det har vært snø stort sett fra Måbødalen og hit, og mye skikkelig vinterstemning. Og fine vinterveier uten salt, ikke minst!
Joda, vi var ganske lei av å sitte i bilen etterhvert…
Vi hadde en liten pitstop i Flå, hvor eg sånn egentlig bare skulle pisse. Det var selvsagt en renholder som vaska damedoen, så eg måtte gå i andre enden av senteret. Greit nok, eg fikk gjort mitt, men da måtte eg forbi polet. Ble så overraska av at det var åpent, så eg måtte nett innom og ha noe sprettkork til nyttårsaften.
Ut i bilen igjen ble vi enige om drive thru på McDonald’s. Det var da det begynte vettu, for det gikk ikke lange tida etter vi hadde spist at magene våre buldra om kapp, og mageknipen kom sigende.
Skikkelig fint vinterføre, med gran i veien og greier…
Dette gikk forholdsvis greit ei stund. Men da vi kom til Roa kom vi på at vi måtte ta gamleveien over Åsen, hvilket tar en del lenger tid. Vi kjørte på, lite trafikk og fin vintervei. Men vi skulle ikke kjøre lange stykket før det var bom stopp. Ei gran hadde lagt seg over hele veien, og flere så falleferdige ut, snøtunge og slitne. Nå begynte det nesten å bli kritisk for fordøyelsen. Etter en halvtime kom vi oss omsider videre, og ferden hjem gikk tåelig greit.
Vi parkerte litt før åtte i kveld, og den våkne leser kan sikkert huske fra forrige innlegg at vi kjørte ca 9.30 i dag tidlig. Vi har altså brukt over ti timer på en tur som vanligvis tar i overkant av sju timer. Fikk rydda inn raskt, og Doc løp først på dass, så var det min tur, og til sist gikk eg ut med Tassen så han også fikk gjort sitt. Nå har skuldrene senka seg!
Nå er vi omsider på returen fra ville Vestlandet hvor det har vært ei heidundrende julefeiring tross korona. Fikk hilst på nesten hele familien, spist (egentlig litt for mye) god mat, og slappa godt av. Tassen har også storkosa seg, han er så sliten at han ligger rett ut i buret, ja utenom når vindusviskeren bak går, den skal han ta.
Som seg hør og bør hver gang eg stikker snuten min innom Radøy må det også prioriteres litt venninnetid. Eg og Veronica ble kjent med hverandre i barnehagen, men det var ikke før på barneskolen at vi ble bestiser. Det vil si, det gikk nesten sport i det å veksle mellom å være uvenner og bestevenner, men er ikke det sånn unger er da?
Godt fornøyd med julegaven fra Veronica!
Vi har uansett på ett eller annet vis klart å holde kontakten, selv om vi begge kanskje er litt dårlig på nettopp det å holde kontakten. Vi vet begge to at om det går tid er det ikke fordi vi er uvenner, men fordi vi er nok begge litt lat. Skulle det være noe er vi der for hverandre, så det funker på vår måte.
I går fikk eg tatt en tur bort til Veronica og jentene. De holdt på med Lego som jentene hadde fått til jul, og eg må ærlig innrømme av at eg ble i ekstase da eg fikk lov å hjelpe de med bygging. Så fine ting fantes ikke i Lego da eg og Veronica var små, så eg var veldig fascinert over den rosa frisørsalongen og vaffelbutikken.
Vakkert? Det ble bra da!
I mens eg bygde Lego fiksa Veronica håret mitt, for det var årets julepresang fra hun og jentene. Skal ikke legge skjul på at det er jo praktisk med ei venninne i frisøryrket, samt har barn som liker Lego. Men eg som ikke hadde tenkt på gaver overførte panisk litt penger så de kan finne på noe sammen en dag, og det var visst innafor.
Etter å ha fått skravla fra oss et halvt år på etterskudd kjørte eg hjem til muttern og fattern og pakka, sånn at vi kunne kjøre grytidlig i dag. Vi kom oss avgårde rundt 9.30, og er nå på Hardangervidda. Her er det ordentlig vinter, muligheten for at det blirkolonne i dag er stor. Sikten var så som så midt oppå, mye snø og vind, men vi tar det pent og er snart nede igjen.
Lite sikt ja, men vi fikk da julesnøen!
Må si meg imponert over samarbeidet til bilistene over fjellet, nesten alle kjørte med varsellys og tok hensyn, var som en slags selvpålagt kolonne. Meget bra!
Da var dagen for å reise hjem til jul her! Eg som er 12 år i hode når det kommer til jul har selvsagt gleda meg til dette, og selv om ikke Doc har samme julestemninga sette også han pris på en tur vestover til min familie og mye god mat. Vi satte kursen vestover litt før kl 10 i morges, for Doc måtte innom senteret og bytte øreproppene mine, de valgte å ta kvelden i går ved å gå i smådeler.
En bedre lunsj!
Vel, vi kom oss raskt videre, og det har stort sett gått bra, og neste pitstop ble på Gol. Her kjøpte vi siste julegave, og tok en bedre lunsj før vi tøffa videre. Mye snø over Hardangervidda, men likevel fine kjøreforhold. Likevel så vi flere som trengte berging fra grøft og brøytekanter. Største utfordring var nok å beholde ro og besinnelse da rekka bak en Elbil begynte å bli lang. Han prøvde nok bare sårt å spare strøm, men da vi ble ganske mange biler i rekka bak fordi han lå i 40 begynte tålmodigheten å svinne hen.
Var jo helt nydelig vær oppover!
Heldigvis skjønte han etterhvert hva speilene på bilen skal brukes til, eller kanskje han bare ikke hadde strøm igjen, han svinga uansett av og snudde. Da var det ekte juleglede her i Subaruen, og vi kunne kjøre videre i litt mer optimalt tempo.
Ikke mange stoppene har det blitt, men vi merker jo at ikke alle er like vant til munnbind, følte eg ble sett på som pesten på Voss. Men det driter vi i, for vi gidder ikke ta noen sjanser. Neste stopp ble på Biltema i Åsane, for Doc fikk den glimrende ideen å dekke bilen med julelys siste par km hjem til muttern og fattern. Og siste stopp ble nesten hjemme for å montere disse lysene.
Altså vi så jo ut som et rullende juletre, rett og slett grusomt, men vel så morsomt!
