I dag er en sånn dag hvor motet har svunnet litt hen, eg har vært smågretten tross flere kopper kaffe. På jobb gikk det stort sett greit da, har artige kolleger som eg ler mye med, men så fort eg har vært på dass eller stått aleine og jobba, har kverna gått øverst. Nå er ikke dette noe klageinnlegg, det er bare sånn noen dager blir når verden er snudd på hode over lang tid.
Det starta som det av og til gjør, med fryktelig dårlig søvnkvalitet, og da går gjerne dagen opp i vas. Doc og undertegnede sov mer eller mindre på skift, og våkna av hverandre i hele natt, så da klokka ringte i dag hadde eg mest lyst å slå den av med sprengstoff. Siden det ikke var noe alternativ, og eg fortsatt har en jobb å gå til, var det bare å krype til korset, eller til dassen om ikke annet, før eg kjørte i meg en sånn HER. De er pokker ikke dumme!
Det kverna mi har surra over i dag er jo dette med smitte, savn av venner og familie, og ikke minst julefeiringen. Det er nesten som vi ikke kan huske sist vi samla hele gjengen, sist vi ga en klem til venner, sist vi drakk oss i null mens vi alle sang «Vil du værra med meg hjem i natt» til hverandre kl 5 en søndagsmorgen. Det er trist å ha glemt hvordan det er å være fyllasyk.
Tristere er det å ikke få se familie. Eg har ikke besøkt bestemor på snart et år, men muttern har heldigvis hjulpet bestemor så vi har prata på FaceTime. Funker jo det, men hadde vært koselig å gi henne en god klem. Sånn er det nok mange som har det nå.
Julen i år er eg veldig spent på. Vi pleier dra til Vestlandet annet hvert år, sånn at vi får bytta på å feire med Doc’s og min familie. I år er planen pinnekjøtt på ville Vestlandet, men om det lar seg gjøre avhenger av innsatsen til folk på smittevern. I kommunen til familien min er det nå ikke lov med mer enn fem personer i hvert hjem, INKLUDERT de som bor der. Ene søstra mi og to sønner bor i kjellerleiligheten, men det er ikke egen adresse, så vi er litt usikker på om det går for en eller to husstander.
Joda, man får alltids julefeiringen igjen neste år. Og det er ingen problem å feire med Doc sin familie, de er bare herlige gode mennesker. Men det er noe med egen familie, og den tradisjonen man er vant til, for meg er dette et levende glansbilde. Og når det blir annethvert år setter man gjerne ekstra pris på de tradisjonene. Men vi får da se, det blir enten pinnekjøtt eller ribbe, og ei fin julefeiring blir det jaggu uansett utfall.
