Også i dag var vi litt usikre på om vi skulle gidde å virke, men etter frokosten ble vi enige i å ikke virke for mye. Vi satte oss godt tilbake i sofaen, og slo på TV mest av rein vane, for vi satt begge med tlf. Klokka bikka middag, og Tassen som lå i gangen fordi det er for varmt her med ovnen, kom ruslende for å si fra at det nærma seg tid for runde nr to. Nå var det så fint vær, og vi begge tenker jo litt på disse pandemikiloene, så vi bestemte oss for å gå en lenger tur alle tre.
Noe vi savner stort her i område er en sti eller et sted man kan gå en runde i ulendt terreng uten å måtte ta bilen. Det er så gørrkjedelig å gå på asfalt, og så meningsløst å rusle rundt på jorde, og det å gå samme vei tilbake på tur er heller ikke spennende.
Doc bestemte oss for å finne eller lage en slags runde. Vi rusla et stykke bortover på veien her, og tok av på en traktorvei hvor det har vært skispor. Etter å ha gått et stykke innover mente Doc at i stedet for å snu, kunne vi bare gå av stien og gjennom skauen. Joda, sikkert ikke dumt det. Men for å komme opp igjen på veien lenger bort måtte vi passere en meget bratt lang skråning, mer eller mindre dekka av is.
For Doc gikk nok dette greit, Tassen dro han oppover. Eg som kom bak på sju år gamle blankslitte vintersko skulle slite mer. Eg sklei så mye at eg måtte ned på alle fire for å komme meg opp, og da eg prøvde å reise meg var eg like raskt ned på alle fire igjen. Gleden var derimot stor da vi var oppe, men på siste biten hjemover blåste det opp motvind så snørr og tårer rant. Deilig med tur sa du? Deilig å komme hjem i alle fall!
Deilig med tur – og når en først har komt ut går det greit – også er det alltid godt å kome heim 😀
Med sånn vind i fjeset er det alltid best å komme hjem 😂