At Doc er fra Odalen er ingen hemmelighet, det forteller han ved hver eneste mulige anledning. Han er oppvokst ved sin mors barndomshjem, og nå bor vi i barndomshjemmet til hans far. Doc har lenge visst at han på farssiden stammer fra en gård i skogen bak oss, men ikke nøyaktig hvor.
En dag ringte ei hyggelig dame til Doc. Hun og mannen er også fra område rundt her, og mannen hennes er barndomskamerat med Doc sin far. De visste jo litt mer om denne gården, og hun ville gjerne ta oss med inn i skogen og vise oss stedet. Dette er jo litt spesielt, at Doc i en alder av 47 år skulle for første gang besøke stedet faren stammer fra.
Oldefaren
Med tursko på og Tassen i bånd kunne vi vandre innover. Vi hadde et kart, men visste jo ikke helt hvor dette var. Og hun som var med hadde jo ikke vært der på ca 30 år, så det ble litt sånn prøv og feile metoden. Vi møtte også noen jegere på veien, hyggelige karer som hadde los ute. Ellers var det ikke noen å se på stien.
Vi gikk gjennom både tette skogområder og flere lysninger, og plutselig var vi kommet helt i enden på stien. Da slo eg på endomondo sånn at vi kunne se avstander og tiden vi brukte, på den måten kunne vi jo huske eksakt hvor stedet var når vi først fant det. På veien tilbake så det ut som det kunne være på den største lysningen vi hadde passert, der sto trærne som om det hadde stått et bygg i mellom. Nå var det jo ikke noe igjen av bygningene, men vi tok sjansen på at det var her.
Her sto altså huset til Doc sin oldefar
På vei tilbake til bilen møtte vi igjen jegerne, og de kunne bekrefte at akkurat den lysningen faktisk var Grønlia hvor oldefaren til Doc bodde. Det var faktisk ikke mer enn 1 km fra bilen ca, men vi har gått over 3 km i skogen på leiting etter stedet da. Tassen var strålende fornøyd, og vi hadde fått både historie, frisk luft og litt mosjon. Doc er fast bestemt på å ta turen tilbake en dag med metalldetektor, det kan jo bli spennende å se om noe dukker opp da!
Steike så sliten eg vi er i dag da! Vi har kommet oss gjennom årets første julebord, denne gang i form av vennejulebord hos Nina og Jonny som var med på charterfeber. Vi var ti mennesker der, en veldig fin og artig gjeng. Nå var det jo noen uker siden sist fest, og når det var på en fredag nå har vi jo en ekstra dag å komme oss på.
Nina og Jonny er fantastiske verter. Bordet var nydelig dekka med greiner av gran og kongler, et søtt juleservise og glass i flere størrelser. De serverte ei perfekt ribbe med masse godt tilbehør, og sto for øl og vin til maten. Vi spiste oss god og mette, mens praten gikk lett rundt bordet. Og etter middagen ble det litt prosecco og Einar Rose så klart, det er visst bra greier i følge Doc og Jonny, de har nå en uoffisiell fanklubb også.
Vert og vertinnegaver ble hver sin kledelige t-skjorte!
Festlighetene fortsatte utover kvelden og natta, og siden vi skulle overnatte der hadde jo eg med klesbytte. Da eg tok på meg joggebuksa mi, som tilfeldigvis er kjøpt på Brann stadion ble det liv gitt. Alle de andre på julebordet er jo så klart Engasupportere, og dermed ble neste sang på popanlegget Vålerenga Kirke. Eg venta tålmodig til den var ferdig, så satte eg i gang med Nystemten for full hals. Ikke fullt så populært der, men det ble delvis godtatt siden eg var aleine om å heie på Brann.
Nå ligger vi som noen slakt på sofaen, litt sånn typisk dagen derpå. Eg var ikke så flink å takke nei til sterke saker, så det må eg kjenne på i dag. Ellers har vi det topp. Svigers kom innom med Tassen i sta også, så nå er jo flokken komplett. Her blir det julebrus og popcorn ut kvelden, vi tales ved!
(Ikke glem at vi snart har månedens spørsmål og svar, bare spør om alt du måtte lure på. Det kan spørres på alle våre sosiale medier i tillegg til kommentarfeltet på bloggen)
Hei igjen! Tassen her, lenge siden eg har blogga nå, så det er vel på tide å bjeffe fra seg litt igjen. Siden eg har fire poter og ingen fingre er det mutteren som skriver for meg, men det er 100% mine ord, eller bjeff om du vil. Nå har eg noe på mitt hundehjerte igjen, og det må jo ut. Eg er jo en mittelspitz, noe som eg vet kan by på utfordringer for menneskene mine. Det er en krevende rase når det kommer til oppdragelse og pelsstell, men selv om det kan bli litt mye Tass på mutteren og fatteren, har eg det helt topp. Hater å klippe klør for eksempel, og prøver å vri meg unna, men samtidig vet eg jo at det kommer godbiter etter hver vellykka pote. Ja, eg er lettlurt når det kommer til mat.
Når det gjelder mat er pappa favoritten, der får eg smake hele tida!
Når mutteren skal kamme pelsen min prøver eg alltid å snike meg unna, ikke det at det er ekkelt eller noe sånt, det er jo egentlig ganske så godt, men det hender det lugger litt. Har det først lugga en gang husker man det. Av og til glemmer eg meg litt og bare ligger og nyter, det er når eg får gnage på griseøre mens mutteren børster meg. Ja for noe godt å spise eller gnage på, det kan jo lure enhver med ekstra smakssans.
Når det kommer til menneskemat må eg alltid sitte pent på gulvet, får lov å se på at menneskene mine spiser da. Og når eg er flink gutt får eg smake litt etterpå. Det mutteren ikke vet er at når eg og fatteren er aleine hjemme får eg ligge i sofaen mens han spiser, ja noen ganger til og med på fanget hans. Det er litt kult, for da får eg gjerne i meg noen smuler, og så lenge eg ligger rolig får eg smake litt også. Fatteren er kul sånn sett, selv om eg begynner å bli litt feit. Føler meg ikke feil, men menneskene mine sier jo at eg er det, og det positive er jo at eg får litt lengre turer enn før!
I det siste har det skjedd noe rart hjemme. Trappa har begynt å angripe meg. Før spratt eg opp og ned trappa uten problemer, men så en dag da menneskene mine var på jobben tryna eg skikkelig i trappa. Det gikk jo bra, ingen brudd eller noe sånt, bare litt vondt. Og etter det har den trappa blitt så skummel. Null problem å gå opp da, eg verre å gå ned. Når menneskene er hjemme tør eg å gå halvveis ned, men ikke resten. Når eg er aleine går eg ikke ned i hele tatt, så om eg kommer meg opp blir eg værende der en stund. Når menneskene kommer hjem, bærer de meg ned, akkurat som den kongen eg er!
Min plass er på sofaryggen, der har eg full oversikt over hage og mennesker!
Før kunne eg mange triks, sitte, gi labb i alle mulige retninger, rulle rundt, spille død, danse, osv. Men etter at fatteren begynte å gi godbiter uten å forvente triks har eg gitt blaffen, hvorfor gjøre triks når fatteren har vist at det ikke er nødvendig? Mitt største våpen er å sperre opp øynene og skakke på hode, da klarer ikke menneskene å motstå meg uansett.
Håper alle andre pelsbarn der ute har det helt toppen, nå er det helg og menneskene skal være mer hjemme!
-Stor pelsklem fra Tassen aka Qualitydude av Ostretunet
Denne høsten har vært en utfordring som vi gjerne skulle vært foruten. Mamma- og pappahjertet gråter over hvor stygge barn kan være mot hverandre.
Det kom frem for noen uker siden at 10-åringen vår har vært utsatt for grove krenkelser og hets. Ren og skjær mobbing.
Dette har pågått over lengre tid, men han har ikke turt å fortelle dette på skolen eller hjemme før tidligere i høst.
I opplæringsloven, §9A-2, henvises det tydelig til at elever har retten til et trygt og godt skolemiljø som fremmer helse, trivsel og læring. Gutten vår er dessverre ikke trygg og har det langt fra godt, i tillegg begynner han å miste motivasjonen for skolearbeid og det er trist. Gutten vår som er så lærenem, som kunne lese før han begynte første klasse og kunne lese med innlevelse etter få måneder ved skolepulten, som tar større matteoppgaver i hodet og er god i engelsk. Som alltid har hatt en iver og med noe på hjertet.
Mobberen, kommer med daglige angrep, både fysisk og psykisk. Han blir anklaget for å være homofil, født i feil kropp, ikke å være ønsket her i verden, ha seksuell omgang med sin mor og blir mobbet for å være misfostret pga sine arr etter brannskader.
Han har blir slått i ansikt, i mage, blir sparket ball på, kastet stener etter, dyttet, kastet kondomer etter, han har også blitt jaget ned til bensinstasjonen med mobberen etter seg med sten i hånden og blitt oppfordret/truet til å være med på toalettet for å gi mobberen avsugning. Mobberen har også oppfordret til å få lov til å filme når gutten vår angivelig skulle ha sex med sin mor. Alle påstandene har blitt bevitnet og videreført som rykter til medelever, noen av disse har konfrontert han på hvorvidt dette stemmer.
§9A-4 Henviser til aktivitetsplikt for å sikre at elever har et trygt og godt psykososialt skolemiljø. Her har lærere vært engasjerte med gode løsninger og gjort så godt de kan for å trygge han. Men dessverre ser det tilsynelatende ut til å stoppe lenger opp i systemet. Jeg måtte etterlyste tiltaksplan, likevel eskalerte det til nye høyder.
Gutten vår er ofte hjemme, med angst og følelse av skam etter at saken har tilspisset seg, til et nivå der vi ser oss nødt for å trygge og beskytte sønnen vår for nye “angrep”.
§9A-9 Henviser til at skolen skal informere om rettighetene i dette kapittel. Skolen skal også informere om aktivitetsplikten etter §9A-4 og §9A-5 og om retten til å melde saken til Fylkesmannen etter §9A-6. Skolen skal snarest informere elever og foreldre dersom noe i skolemiljøet kan skade helsen til eleven.
Resultatet er nå på et nivå der det vil kreve større resurser for å rette opp i skaden som han er påført. Han har begynt med selvskading i skolesammenheng og hjemme, han har sluttet å spise på skolen, men tar dette igjen ved trøstespising/smugspising i hjemmet. Vi ser oss nå nødt for å følge opp dette hos fastlege da vi trenger hjelp.
Når han har vært hjemme, har storebroren blitt angrepet av samme person, med flere slag mot hodet og i ansikt. Her grep Lærer inn, hvorpå mobberen ytrer: -“Du eier ikke denne klassen her, jeg erter, slår og dreper hvem og hvor mange jeg vil”.
Gutten vår har blitt møtt med rasistiske utsagn, som å bli kalt for neger og svarting. Han har også fått beskjed om å dra hjem og avslutte sitt eget liv. Forslagene her var at han skulle klippe seg i halsen, eller henge seg etter føttene med hodet over badekaret mens det fylte seg med vann, altså drukningsdød.
Passiviteten fra rektors side, har vi ansett som total. Fylkesmannen er varslet…..
Vi velger nå å la han bestemme om han vil være hjemme eller gå på skolen, frem til vi mottar en respons fra skolen. Han sliter med angst, skam og han spør om anklagene til mobberen stemmer. Vi kan rett og slett ikke akseptere at vi må sende vår sønn til slike forhold som er ren tortur.
Så vår bønn til dere er:
Prat godt med barna deres, hver dag….. ikke la hverdagens jag og mas ta overhånd. Ikke se på uønsket oppførsel som uoppdragenhet og frekkhet, det kan faktisk være noe eller noen som preger- og gjør at barnet ditt har det vondt.
God helg, ta vare på hverandre og lær barna å gjøre det samme <3
– Erin
Til ettertanke:
Dette er noe som gjør vondt for de fleste å lese. Eg vil derfor be deg ta noen minutter og tenke over hvordan dine holdninger er rundt barn, for det er ingen hemmelighet at barn lærer av voksne. Kritiserer du folk på TV? Forteller du om den store nesa til kollegaen din rundt middagsbordet? Hvordan snakker du om homofili, innvandrere, folk som generelt er annerledes enn deg selv, osv fremfor barn? Behold gjerne dine egne synspunkter, men før det ikke videre til neste generasjon, for da kan ditt barn være morgendagens mobber.
Om du selv opplever mobbing vil eg anbefale å oppsøke proffe folk, ta gjerne kontakt med Oss Mot Mobbing. De har et bra nettverk med fagfolk, samt mye erfaring selv. De har hjulpet mange.
Mobbing er dessverre mer utbredt enn mange vil innse, både blant barn og voksne. Bli en som gjør noe med det, stopp det når du ser det. Ikke spre videre rykter du hører, og si fra til de som slenger med kjeften at du ikke vil ta del i det.
Ja nå har Docs Trykk vært oppe og gått ei stund, og det går overraskende bra! Blir så stolt over Doc når eg ser hvordan han står på. Han har jo vanlig fulltidsstilling i tillegg til denne hobbyen da, så han er på jobb 7-15, og så på ettermiddagene sitter han på kontoret hjemme og lager trykk til klær, luer, gymbager, kjølebager, biler, dasslokk, kjøleskap og mye annet.
Du lurer kanskje på hva eg tenker om at han jobber så mye med denne hobbyen? Tenker det er helt topp. Han er jo hjemme hele ettermiddagen selv om han sitter oppe på kontoret, og eg hjelper han innimellom med litt diverse. Han får drive med noe han trives godt med, og dermed har gutten bedre humør. Og det beste er at eg styrer fjernkontrollen helt uten innvendinger! Vel, det skal vel nevnes at han kommer ned av og til og setter på kjedelige programmer om Hitler, for så å legge fjernkontrollen langt unna og gå opp igjen. Mannfolk…
Tassen blir jo litt frustrert av dette da, skjønner jo det. Er nok litt vanskelig å holde kontroll på flokken når halvparten er i en annen etasje, og Tassen er litt redd for trappa. Han tør jo å gå opp, men ikke ned. Han blir liggende litt i gangen å passe på at ingen går usett forbi han. Det som kan være litt tungvint er at alt godteriet på bordet må opp i høyden når eg går på do, for det er jo ikke noen andre her til å følge med Tassen. Han tenker ikke to ganger før han sniker seg på bordet når han er aleine.
Men tilbake til denne hobbyen, Doc har fått mange forskjellige oppdrag. Noen enkle og greie, og noen mer utfordrende, og resultatene blir knallbra uansett. Facebooksida Docs Trykk har vært oppe og gått i vel ei uke i skrivende stund, og det legges jevnlig ut hva han har laga, og ideer +++ Ta gjerne en titt innpå, kanskje du får ide eller inspirasjon til julegave der? Settes også pris på om du deler facebooksida.
Siden vi har sett at andre sånne innlegg er poppis, og noen har spurt om hva min mobil inneholder, prøver vi oss med et her også! Joda, vi vet det er seint på kvelden nå, men har vært sliten i dag. Skal vi bare hoppe i det?
Vi kan jo starte med siste samtale da. Fikk mld av Doc på jobben, og så sjeldent som vi sender hjerter til hverandre, så trodde eg at nå måtte han ha gjort noe alvorlig galt. Men neida, han ville egentlig bare sende selfie av øyet sitt. For det er visst helt normalt.
Bakgrunnsbilde var ei potet fra en First Price pose. Tenk at den skulle være for stygg for de store merkene da! Ellers er det ikke så mange varsler fordi eg hater røde tall, uten å vite helt hvorfor. Kanskje det er fra rød penn på prøver på barneskolen?
Bruker stort sett Facebook, Instagram og Snapchat. Har også Twitter, men har aldri lært meg det, er eg treig? Må gjerne følge på de andre sosiale medier da.
Jada eg er barnslig, men eg digger faktisk Candy Crush! Spiller det på senga til eg sovner hver kveld.
Litt TV slave må vi jo være, så vi har jo disse gratis appene. Har ikke konto på Viaplay da. Og countrykanalen er et must, når det en gang er en bra sang på P10 kan eg gå inn der og se hvem og hva.
Siden vi blogger mye fra tlf blir notater appen brukt mye. Den er helt genial! Og ja, Doesi er faktisk poesi skrevet på do. Der får eg fred og der kan eg skrive dikt, både morsomme og seriøse. Du kan jo sjekke ut mine dikt under kategori Doesi her på bloggen.
Mappene mine på Spotify varierer litt. Det går jo stort sett i country, men også litt rock av og til. Og du legger kanskje merke til at det står Smithen der? Han har bodd noen år i fosterhjem hos familien for mange år siden, og har blitt rapper, verdt å sjekke ut, han er skikkelig flink! Og ja, hører på Hilljacks nu!
Siste samtale på snap. Jepp det går mye i mat! Og Roger er en artig skrue som dere kanskje ser på titteboksen denne uka.
Siste på insta. Seriøst, hva er så morsomt med at Sophie Elise faktisk nailer en reklamefilm? Tror dere hun faktisk tryner her? At dere deler denne gir henne jo bare flere klikk og likes, ergo mer penger, så det er jo positivt da. Hun gliser og har det gøy uansett 😀
Så; var dette noe interessant? Flere sånne innlegg?
Uansett, snart kommer månedens spørsmål og svar fra oss, om det er noe dere lurer på er det bare å spørre! Vi poster ikke navn, så du kan spørre uten å være redd for å bli uthengt eller eksponert 😉
Begynner virkelig å lure på hva som skjer med arten menneske, også kalla homo sapiens. I dag skulle eg en liten tur innom sykehuset for å ta noen prøver, men det skulle vise seg å være krevende, både for tid og tålmodighet. Finnes der noen som tar hensyn til annet enn egne interesser lenger?
Kjørte hjemmefra litt før kl 9, og var ikke inne på Ahus før klokka 10. Dette fordi det var to kolonner med militære kjøretøyer, ene fra Tyskland, den andre så ut til å være dansk. Disse lå riktignok godt under fartsgrensa, men venstre fil var fri til normal kjøring. Likevel gikk det ikke fortere enn en gjennomsnittlig mann kan løpe. Det var ikke noe til hinder for trafikken, bortsett fra mange bilisters behov for å sitte med mobil og filme disse konvoiene. Forstår at en på 4 år er nysgjerrig og synes slikt er kult, men er du en voksen person med sertifikat vet du forbannet godt at det ikke er lov å bruke tlf i trafikken, og at ALLE som kommer etter deg blir forsinka hvor enn de nå skal.
Parkeringen utenfor Ahus var full, og desperate bilister holdt på å kjøre i meg både fra venstre, bak og fremme. Ingen av disse visste noe om høyreregelen på parkeringsplasser, greit noen av de var der før meg, men regler må likevel følges! Endte med at eg kjørte bort i parkeringshuset, har jo godt av å gå litt uansett. Men der ser det ut som en svær treåring hadde brukt biler og parkeringshus som leker, for ingen av bilene sto parkert innenfor sine felt, og det ble igjen et råtteres for å finne en plass til Forden. Selv med et stykke gange unna sykehuset måtte det betales parkeringsavgift, noe eg mener er tull!
Inne på Ahus var det jo kø også, men der var folk i det minste høflige. Køen til luka hvor man registrerer seg og får ny kølapp var ikke så verst, og nummeret på min kølapp var bare fire hakk etter den som var inne. Crohnsmagen min jobba for fullt, og eg fant en dass, men som seg hør og bør på en sånn dag; her var det også kø. Ingen der ville slippe en eksplosiv crohnsmage før seg i køen, så eg satte meg på vent med kølappen mens eg kneip igjen. Endelig min tur til prøver! Fikk levert en prøve, og tappa meg for 8 glass med blod.
Men så, ute på veien igjen, verken blinklys eller vikeplikt blir fulgt opp, og en bil stopper til og med midt i rundkjøringa fordi sjåfør merka litt for seint at hun egentlig hadde vikeplikt der. Holdt på å smelle skikkelig. Like etterpå når eg skulle ut på motorveien var det en bil der som ikke hadde tenkt å slippe meg innpå, han bare lå der side om side. Han kunne jo ha bytta felt, men neida, eg måtte presse meg inn bak han, og fremfor en annen som heller ikke hadde tenkt å slippe inn.
Så når eg skulle svinge av på Karihaugen var bilen bak meg litt hastig, han skulle også svinge av og hadde tenkt å passere meg på innsida. Eg måtte derfor stå på bremsa i 90 sona for å komme meg av veien der. Og sånn fortsatte det til eg hadde kommet gjennom Karihaugen og til rampen ut mot E6 nordover, men der sto det en liten Polo eller noe sånt med varsellys på. Rart hvordan en lastebil kom seg greit forbi mens Caddyen fremfor meg måtte bremse helt ned for å komme forbi!
Vel ute på E6 var det igjen kø. Ei kolonne med militære biler fra Tyskland var på vei nordover. Da eg endelig kom forbi denne ga ikke køen seg, nei da var det glanekø nordover på grunn av de militære bilene som kom i sørgående retning.
Kom meg til slutt på jobb, men noe som skulle ta meg ca halvanne time tok i dag tre timer på grunn av bilister som overhode ikke burde hatt lappen! Er du så forbanna nysgjerrig på disse militære kjøretøyene bør du parkere bilen og heller stå langs veien, da får du bedre bilder og film, og andre bilister kommer seg frem i tide. Samme gjelder de som ikke kan eller gidder å følge regler, parker bilen nå!
Hei igjen! Så kom vi til slutten på denne helga også. Hvor mange av dere er fyllesyke i dag? Vi er i toppform! Denne helga stakk vi på hytta, vi kjørte like etter at eg var ferdig på sykehuset på fredag. Etter det sjokket på sykehuset var det ikke feil å reise bort noen dager, mer om sykehusbesøket HER.
Hytta ligger på Goppollen, altså i fjellet ved Fåvang. Vi er nesten 900 moh, uten strøm, og vi må bære vann. Det er helt topp å være her oppe, null bekymringer, og haugevis med frisk luft. Eneste lydene vi hører er naturen, og aggregatet som av og til står på.
Da vi kom opp hit fredag var det akkurat 0 grader i hytta, så det gikk en times tid med fyring før jakkene ble tatt av. Doc lagde pølser og potetmos, og vi slappa av ut kvelden. Lørdagen ble det jo så klart egg og bacon til frokost, ja det er jo kjøleskap og komfyr på gass, så vi er ikke helt hjelpeløse da. Etter frokosten krøp Doc under hytta og fiksa fallet på en vannslange til utslagsvasken, så slipper vi at den fryser i vinter.
Ellers gikk vi en lang tur med Tassen. Det var nok ikke feil for noen av oss, det er vel ingen av oss som har noen skarpe kanter lenger. Og det fine med denne turen var at det ikke var tungt, vi ble ikke anpustne engang. Det er jo motiverende nå som det har gått en mnd uten røyk! På turen fikk Tassen gå løs, det er jo ikke verken beitedyr eller ulv her nå, men vi så ganske ferske revespor i snøen. Resten av lørdagen tillot vi oss selv å være skikkelig late, til og med Tassen var sliten.
I dag var det kokt egg til frokost, og etterpå var det egentlig bare å rydde og vaske litt før vi kunne snu bilen hjemover igjen. På vei ned fra hytta fant vi en sti med skiltet «I tungtvannssabotørenes fotspor, Tikkerud», visste ikke at de hadde vært her oppe. Noen som vet noe om dette? Google visste det ikke.
Har helt glemt å fortelle dere om at vi var på bygdekino her en dag! Det var ikke noe vanlig kinosal, ei heller noe vanlig film, men en form for popup bygdekino på gamleskolen på Lund. Dette var i forbindelse med en film som har vært ulovlig i Norge i over 40 år. Det er en sann historie hvor deler av handlingen foregikk på nabogården vår, om flukten til to lensmannsmordere i Vågård, ved Eggemoen utenfor Hønefoss.
Sommeren 1926 var det to kjeltringer som sprengte pengeskap rundt på Ringerike. De to lensmannene som tok opp jakten på de ble begge skutt og drept, så skapsprengerne som nå var blitt lensmannsmordere rømte østover. De klarte å komme seg helt uoppdaget til Lund hvor Gina Lundsmoen bodde. Ene lensmannsmorderen hadde barn med henne fra før, så her ble de holdt skjult en stund og fikk mat til ferden videre. To mnd etter mordet ble de tatt i Aremark. Den eldste, svensken Anton Svensson skøyt seg selv og den 19 år gamle nordmannen Henning Sigurd Madsen overga seg.
I 1949 ble det altså lagd film av flukten til disse lensmannsmorderne av regissør Tancred Ibsen, men i 1952 ble filmen ulovlig i Norge. Dette fordi Madsen hadde sonet sin dom og ville ikke at det skulle bli mer oppstyr rundt saken, han fikk høysteretts medhold i et forbud mot denne filmen etter to års kamp. Så sent som i 1999, 13 år etter at Madsen selv gikk bort, ble det klart at personvern ikke lenger var noe hindring for å vise filmen som fikk navnet «To mistenkelige personer».
Kista til Gina Lundsmoen ble funnet på en nabogård, men bilde av Gina, hennes sangbok, samt et avisutklipp om lensmannsmorderne.
Historie er jo interessant, og spesielt når deler av hendelsesforløpet til den største mordsaken i Norge før andre verdenskrig foregikk like utenfor tomten vår. Filmen ga et klart inntrykk av hvordan flukten og etterforskningen foregikk, og selv om vi visste hvordan det endte, var det likevel spennende. Det var også flere kjente skuespillere med, blant annet Henki Kolstad.
Det er også planlagt ny bok om mordene og flukten, så det kan bli spennende å se om det kanskje også kommer en nyinnspilling av denne hendelsen. Det kommer mer om denne saken en av dagene i Romerikes blad også, sikkert mer utfyllende der, for de som er interessert.
Hei igjen alle kjære lesere, nå er det straks helga igjen, og godt er det. Vi har tatt helga litt tidligere, nå trengte vi en ekstra dag. Det er visse ting som tar på kreftene her.
I så og si hele høst har både eg og fastlegen min ringt og purra på Ahus, og ikke blitt tatt seriøst. Noen ganger har eg fått til svar at de ikke har noe om diagnosen inne, og noen ganger har de ikke funnet prøvesvarene fra Aleris. Mens en gang hadde de rota bort en fecal test, ja altså avføringsprøve. Stakkars den som må ha fått den i hende! Med så mye rot ringte eg igjen på onsdag onsdag og trua med å gå til media, da fikk de fart på seg gitt.
Nå har eg også måttet trekke ei tann denne uka. Det at eg har hatt blemmer og betennelse i munnhule, svelg og spiserør kan være årsaken til at tanna var råtten. Og i tillegg ble så klart såret betent etterpå. Så nå var det toppa seg for meg, og eneste løsning er en behandling som faktisk funker.
Vel vel, i dag var eg da inne en liten tur, ble ikke tid til så mye i dag, mye av timen gikk med i å leite etter parkering. Men legen eg var hos i dag fortjener faktisk ros, Dr.Usman er seriøs og dønn ærlig. Han kunne fortelle at alle prøveresultater og alt som Aleris oversendte for ett år siden faktisk ligger i journalen min. Eneste som mangler er fecaltesten fra juli. Han kunne ikke svare på hvorfor så mange hadde sagt det var borte, for han fant det uten problem.
På mitt spørsmål om hvorfor eg ikke har blitt tatt seriøst på Ahus, kunne han svare at i min journal står det at eg slurver og ikke tar min medisinering alvorlig. Dette på grunn av TO BLODPRØVER eg har glemt å ta i sommer! Altså på et helt år med x antall sykehusbesøk, prøver og undersøkelser i alle varianter, inn og ut hos fastlege, laboratorie osv, så er altså TO GLEMTE BLODPRØVER avgjørende for om et sykehus skal ta en pasient seriøst?? Den går ikke eg med på!
Dr.Usman tok meg derimot veldig seriøst, han ga meg både info og råd, og han hørte på hva eg hadde å si. Nå har det jo gått så lang tid siden mange av undersøkelsene var tatt sist, så han bestilte like gjerne ny gastroskopi og koloskopi til meg. Og siden eg ikke tåler den mest vanlige typen medisin skal eg nå bli satt på biologisk medisin, må bare ta noen blodprøver og en fecaltest til først.
Da er det igjen håp for å bli bedre igjen, men med alt rotet som har vært hittil tar eg ikke noe glede på forskudd. Nå tar vi uansett helg, så tar vi en dag av gangen fremover.
