Mange spør daglig når de får se oss på skjermen igjen, og når vi dukker opp i Charterfeber. Vi vet faktisk ikke så mye mer enn seerne, så vi har ikke kunnet svare på dette tidligere. Det er mange folk med i denne sesongen, fordi det er mange flere episoder som må fylles ut. Mye morsomme og spennende mennesker som har vært på tur. Vi var vel blant de siste som var på GranCa, derfor har ikke vi dukka opp i serien enda.
Nå har Doc begynt i ny jobb og fått smaken på yrkeslivet, og nå har han funnet ut at han vil ta seg en deltidsjobb i tillegg.
I den anledning har han gått gjennom noen bransjer for å finne ut hva som er interessant. Ikke mye frista til ekstrajobb der, så han tenker det enkleste yrket må være modellyrket. Derfor har vi i dag gått litt gjennom dette og lært noen poseringer, og Doc klarer seg så bra at han er ikke bare like flink, men til og med ser bedre ut enn originalbildene. Så har du et produkt du vil selge og trenger en stram kar til reklameplakaten, da er Doc rette mannen!
Kontakt han på vår Instagram eller facebookside Doc og Dask.
Disse bilene våre… Det er som om bilverden ikke vil oss godt! Så mye trøbbel som vi hadde med forrige bilen, en Jeep Patriot, og gamle Forden som Doc drukna. Vi bestemte oss i vår for at vi hadde fått nok, og kjøpte dermed en 2015 mod Ford Ranger med garanti. Og Doc kjøpte seg i tillegg en Subaru fordi de skulle vært til å stole på.
Mens han konstant må kjøre rundt med startbooster fordi Subaruen av og til lader seg ut, måtte eg selv nå ha starthjelp på Forden. Den har stått i garasjen i helga mens vi var på Vestlandet, og nå var det ikke liv i han. Vi prøvde å starte med startkabler til Subaruen, men det uten hell. Doc som begynner i ny jobb i dag kan ikke stå her og dille med en bil som ikke starter, så eg sendte han avgårde.
Med vår bilflax er vi så klart NAF medlemmer, og NAF ble ringt. Etter ei stund ringte de tilbake og sa de skulle være her innen en time. Ble jo sittende å lure på om det hadde hjulpet å si eg skulle på jobb, men den gjengen har vel mer enn nok biler å berge, så eg ble sittende å vente. Tassen satte pris på litt ekstra kos på morgenen da, blir jo litt kjedelig for han nå som far i huset er tilbake i full jobb.
Omsider dukka da NAF opp, fra Dal Auto Bilbergning. Den gjengen har nok en litt større startbooster enn oss, for han fikk jaggu liv i Forden uten problemer! Forden må bare få stå og gå litt før eg kan kjøre på jobben, for det er litt kort vei til jobb. Ellers risikerer eg vel å måtte ringe NAF når eg skal hjem også. Vel vel, godt det ikke var verre da, med såpass ny bil bør jo ting virke, samme hvilket merke det er!
Så var denne helga også nådd søndags kveld, men denne gangen i bilen på vei hjem fra ville vesten. Vi har (som nevnt på fredag) vært hjemme på Vestlandet og besøkt familie, og vært på krabbelag. Turen over gikk veldig fint på fredag, ca 54 mil med Nina og Jonny i bilen. Vi hadde det veldig moro, mens Doc som kjørte, fikk testa tålmodigheten.
Da vi kom frem ble vi servert fårikål i gapahuken på sørsiden av huset. Der ble vi jo sittende ei stund ut over kvelden, mens Jonny, Doc og Monica aldri ble helt enige i hvor mange vedkubber som skulle legges på hver gang. Lørdagen våkna vi sånn litt etter litt. Pappa stekte egg og bacon til hele gjengen, så vi spiste bare etterhvert som vi kvikna til. Monica og pappa reiste på sjøen og henta krabber, mens vi stakk til Manger og handla litt, er jo vinmonopol der nå! Ellers hjalp vi mamma med forberedelser.
Krabbekokingen ble jo litt interessant, Nina og Jonny skulle få prøve å holde levende krabber. Monica plukka jo selvsagt opp største beistet av en krabbe, så det var jo noe nervøs latter i lufta da. Krabben klarte nesten å bite Nina i fingeren!
Omsider kom gjestene, og maten kunne inntas, noe som bød på utfordringer. Nina og Jonny var jo litt skeptiske, så de fikk god hjelp og innføring i hva som kunne spises. Det hele så litt smårart og skremmende ut, så Nina ble så nervøs at tårene rant. Men hun spiste likevel, og godt var det. Etter middag fikk Doc og Jonny servert «aperunk», et påfunn av Monica. Dette så helt forferdelig ut, men var ikke verre enn Sambuca og Baileys da. Video av dette legges ut på vår fb side Doc og Dask
Nå er vi straks hjemme, så det blir godt å få lagt seg. Stemningen har jo vært noe roligere nå enn den var på turen bort, for å si det sånn. Vi har kosa oss masse med familie og venner.
Det er igjen tid for det årlige «takk for sommeren»-krabbelaget på Vestlandet, hvor mine foreldre inviterer en fin gjeng til morsomt lag og god mat. Dette har blitt en tradisjon nå etter flere år, og vi gleder oss hvert år. Det var faktisk på krabbelaget for to år siden at Doc først turte å spise majones, og han likte det faktisk!
Nå er vi da endelig på vei over igjen, og denne gang har vi med Nina og Jonny i bilen. Det er jo dem vi var i syden med på innspillings av charterfeber, så vi vet jo aldri hva som skjer! Tassen og bagasjen er bakerst, Nina og meg i baksetet, Jonny i passasjersete og Doc bak rattet. Tror ikke det blir noen omrokkeringer her på turen da Doc er livredd for å sitte på. Vi har alt hatt første pitstop, både bilen, Nina og meg måtte ha påfyll av energi, men nå er vi for så vidt i rute.
Nina og Jonny har gleda seg sånn til denne turen, at han har fått trekanta hode, og hun har fått kløft i haka i natt! Er visst spennende med roadtrip for disse to. – Noresund, er ikke det i Sverige? Smeller det fra en kant, mens Doc ivrig fløyter på en dresskledd mann som står og pisser i grøfta. Selv tenker eg at dette kan bli en interessant tur, og siden både Nina og eg har tatt med ekstra askebeger til baksetet, tar eg meg en blås nå.
Nå har vi forresten hatt en til pitstop, kara skulle pisse. Eneste som faktisk fikk tømt blæra var Tassen, for like før oss kom et busslass med nyrike kinesere. Den køen gadd ikke kara stille seg i. Vi ruller videre! Resten av turen kan dere følge på andre sosiale media, der deler vi flittig fremover.
Bilde som kanskje ikke skulle vært på bloggen, Jonny var fotograf..
Ligger her på sofaen med tett nese og rennende øye, men sånn er det av og til. Mens jeg ligger her å kjeder meg litt tenker jeg litt på hvordan livet har vært de siste årene, og det har vært noen flotte år med mye nytt og morsomt, man har fått være med på alt fra TV opplegg og giftermål.
Men har ikke bare vært moro heller noen nedturer har det blitt, men ikke så store å det må man jo selvsagt regne med. Folk man har sett på som riktig gode venner har blitt borte, men nye flotte venner har kommet til. Etter att man har vist tryne sitt frem på TV kassa har det jo blitt litt snakk og rykter mest gode, å det må man jo også regne med.
Utrolig rart det der bygdedyret, som dukker opp og dolker deg i ryggen hvis man skulle finne på å stikke seg frem litt og kanskje ikke ta seg selv så høytidelig, er noe sånt som att på seg selv tror man att man kjenner andre el noe i den duren. Jeg er den jeg alltid har vært, det tror jeg de som virkelig kjenner meg og har kjent meg hele livet kan skrive under på. Vet også att det er mange som burde feie for sin egen dør før man uttaler seg om andre, men alt i alt bryr jeg meg vel ikke så mye om hva andre måtte mene egentlig.
Er masse nettroll og mobbere der ute; og til dere vil jeg si; i stedet for å slenge dritt anonymt burde dere være såpass at dere kan gjøre det med fult navn. Er faktisk mange unge sårbare der ute som tar seg veldig nær av alt det stygge dere klarer å gulpe ut av dere. Nesten hver dag leser jeg på sosiale medier om hvordan dere gjør livet surt for andre mennesker. Dere kan risikere å ødelegge ett annens liv, så skjerp dere. Det er faktisk ikke så vanskelig å finne ut av hvem dere er, husk dere legger igjen en ip adresse. Til slutt vil jeg ønske dere alle sammen en flott høst og husk; gjør mot andre det dere vil andre skal gjøre mot deg. Er ikke verre enn det 🤠
Det er et uttrykk eg har brukt så lenge eg kan huske, og det har funka forbanna godt, og det lyder; Drit i verden, eller gi faen i verden! Det handler om livskvalitet, egen lykke, og det å gi faen i hva andre måtte mene. Dette lærte eg i ung alder, og det har gjort meg til den eg er i dag.
Har du noen gang brukt tid på å virkelig tenkt over hva som gjør akkurat deg glad? Eller lever du etter det som forventes av samfunnet? Du skjønner det at det er uhyre viktig å tenke på deg selv innimellom. Det er alltid noen som har en mening om alt, bedrevitere som vet alt om hvordan livet skal leves. Vil vi virkelig at andres oppfatninger av livet, og andres fordommer skal begrense vår livskvalitet? Eg vil IKKE det, eg styrer ut i fra det som er moro selv, eller det å gjøre sprø ting med Doc. Der går det jo aldri tomt for ideer, han er veldig god på moro.
Eg vet hva hjembygda sier og tenker om meg. Noen sier at; fy faen så tøff den jenta er, hun gjør akkurat det som passer, og koser ræva av seg. Men det er også dem som sier; fysj, at hun tør å drite seg ut og vise seg sånn offentlig.
Det eg og mange andre tenker om akkurat den saken, er at man må drite litt i omverden og heller ha det litt moro. Det er mye rart som skjer rundt oss, mye vi misliker innen både politikk, kultur og ikke minst bygdesnakk, men folk bør lære å drite i det. Om du kan få bedre livskvalitet av å slå deg litt løs, hvorfor da bry seg om hva bygda mener om det? Det finnes ingen fasit på hva som er livskvalitet. Om du vil trene 5 dager i uka, eller om du vil drikke deg i null i helgene, gjør det som gir DEG ekte glede.
Tenk litt mer på deg selv, tør å være deg selv og vis at du driter i snakk, for det er eneste måten å stoppe snakkinga. Den beste følelsen i verden, den får du faktisk ikke før du skjønner at du lever for din og dine nærmeste sin lykke. Gjør det beste ut av det du har, og kos deg med de du har rundt deg, og nyt det livet du selv trives med. Ikke la noen verken holde deg tilbake eller pushe deg noe sted, du er nemlig sjef over din egen lykke, og INGEN andre har rett til å styre det. Kos deg og drit i verden, og lykken vil komme automatisk!
Dette er ikke bare noe eg skriver, det er faktisk sant; om noen snakker om deg, betyr det bare at du lever et mye mer interessant liv enn de som snakker!
Var en tur i bin i dag og der fekk je jaggu mæ se noe je kun har sett på titta kassa heme i stua. Det var nakne kropper alle stand i de merkeligste stillinger å fasonger. Det var snopper som hang og slang både her og der, ja det var nakne damer og pupper hvor hen je snudde på meg. Og det var neigu itte bare mæ som syntes dettta var ett underlig skue. Det dukka opp buss lass på buss lass med små følk fra andre bredde grader, som også knipsa vilt rundt seg med fotobokser og stativ så store som brødristere.
Detta var en merkelig og litt flau opplevelse for en stakkarslig odøling, men skjønner jo gøtt att følk samler sæ på dissa plassa nedi bin. Vart også fortalt att det var mie rare plasser å se i bin, så lurer jaggu på om jeg skær ta en tur inn att om itte så lenge. Måtte også ta en slik en boks inni en vegg som gikk både opp og ned bare du trykka på knapper med tall på. Reine tivoliet gett, artig å litt skummelt jammen mie artig å se og så jævlig med følk alle stand.
Døm hadde tæll og med rekker med tallknapper på utsia ta husa du bare kunne trøkke på, og en stemme begynte jaggu å tala inni veggen, noen hyggelig og noe litt arge. Nå har je kommi mæ hemmat og sitter foran peisen å tenker att je gleder mæ tæll neste tur, sikkert mie meire artige saker å ting å teste ut…
Bare en kjapp oppfølger fra gårsdagens innlegg om «fem minutter», mer om det HER. Til helga går ferden over fjellet, og vi skal ha med oss Nina og Jonny bort til mine foreldre. Da kan vi jo ikke ta Forden, så Doc skulle legge om dekk på Subaruen. Han burde kanskje ha gjort det i helga, men valgte da å stikke fra kjerringa som var syk (altså meg) til fordel for fest med Wild Hogs. Det kan du forresten lese om HER.
Så i dag da han skulle skifte disse dekkene kom jo den faste strofen; det tar bare 20 minutter. Jepp, da vet man at det ikke er tilfelle, så eg satt inne og venta spent. Etter ei stund kom jo Doc inn, passe frustrert. Han hadde fått av ene sommerdekket og begynt å sette på vinterdekket, men en mutter hadde knekt rett av og satt fast i felgen som da sto på bilen. Mutterne fra alufelgene passa tydeligvis ikke til stålfelgene.
Vi sleit litt med å finne rette muttere, så det endte med at vi tok med en felg til Tire Shop på Jessheim. Eieren Kenneth var veldig behjelpelig med å finne nye bolter til oss, og han hadde noen smarte ideer til å få av det dekket med knekt bolt. Altså strålende service på alle punkt der, og det skal vel nevnes at eg hadde vært innom tidligere på dagen med et lekk dekk på Forden, fikk også da god hjelp. Tire Shop kan absolutt anbefales.
Turen videre gikk innom Biltema, og via butikken etter pølser og lomper, før Doc endelig fikk prøve å løsne dekket. Den nye avtrekkeren fikk jobben gjort uten noen ldeleggelser, og Doc kunne sette på resten av vinterdekkene. Alt i alt? 20 min ble tre timer! Beregn alltid god tid uansett hva du skal gjøre.
Lurer du på hvor Tire Shop er? På gamle Statoil stasjonen i Liekrysset.
(Dette er ikke et reklameinnlegg, bare velfortjent ros til dyktige og hyggelige folk)
Nei det er ikke alt vi er enige i, så her diskuterer vi litt åpenlyst om det vi har på hjerte i dag:
Da var man der igjen at det norske folket blir tatt på senga igjen av minus grader. Det er uffing og brrrring i det uendelige over minus grader og gruing om det som kommer rett rundt hjørnet, men da kan jeg fortelle dere att dette kommer hvert år, like sikkert som att våren også kommer tilbake om få måneder. Kan også fortelle dere att dette går jeg å gruer meg til hele sommern jeg he he, så for min del blir ikke overgangen så ille da jeg har forbredt meg i 5-6 måneder allerede. Så neste år gjør som meg å begynn allerede i april å grue deg til høst og vinter, så kommer det ikke like brått på. Han en flott høst og vinter kjør pent og så skal du se du er litt mere forbredt neste høst. PS start tidlig med å grue deg 😉
Ja Doc, eg er enig i det at vår og sommer er de fineste årstidene, og at høsten kan være kald, tung og mørk. Og ja, du lyger ikke, du går halve året og nærmest sutrer om at høsten er like rundt hjørnet, så eg og er jo bra forberedt når det skjer. Likevel er eg en av dem som kan finne på å legge ut bilde av hvor synd det er i meg som må ut i kulda. For uansett hvor mye du har forberedt meg på dette, med evig mas om «snart brunt på jorde» og «nei nå er det bare tre måneder igjen til dem tresker», så er det like stort sjokk å åpne ytterdøra mot de første minusgradene hver høst. Det kan jo være et menneske ett eller annet sted på fb, snap eller insta, som enda ikke har fått med seg at det er minusgrader. Da er det vår borgerplikt å informere disse stakkars menneskene om det. Så folkens, selv om Doc ikke er i sjokk, det ble plutselig kaldt i år også, som vanlig!
