Doc & Dask

Ja det var jo riktignok en folkefest i Lillehammer i går, litt yr innimellom, men det satte ikke noen stopper for humøret. Tassen fikk hilse på noen andre firebeinte mens vi rusla rundt. Og da vi så på trackingen at Tommy nærma seg målstreken, stilte vi oss litt nærmere så vi kunne ta bilder og filme. Ja det er jo artig å ha bilder av Superselma i aksjon! Tommy kom i mål på under fire timer, og vi gratulerte han og fikk høre litt om turen før vi reiste opp igjen på hytta. Doc ville fiske. 

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Tilbake på hytta var det først tid for en matbit, noe så enkelt som brødskiver. Bytta klær i en fei før vi kjørte for å finne fiskevann. Forden er jo bygd for å gå der det ikke er vei, så vi kjørte nesten helt til vannet. Det humpet og gikk, og Forden fikk krabba og klatra. Null problem, vi måtte ikke engang bruke 4wd, den bare graver seg frem. 

Vel fremme var de siste meterne på en sti, så vi traska avgårde med friskt mot. Da vi kom frem kasta vi jo ut to kroker med mark på, det var bare å vente. I mellomtida fant vi en selfiestick, eller selfiepost da, som viste hvor vi var på fjellet. Etter vi hadde testa å ta selfie begynte været å endre seg. Som lyn fra klar himmel, eller det var jo nesten bokstavlig lyn fra klar himmel. Plutselig bøtta det ned, samtidig som det buldra fra alle kanter. Da vil man ikke stå midt oppå fjellet med lange fiskestenger akkurat, så vi sula inn, fikk med oss Tassen, og gikk hurtig mot bilen. 

Doc og Tassen fremst, meg og fiskestengene heseblesende like etter. Det var da eg merka at eg har lagt på meg, for eg klarte ikke å holde følge. Tenkte jo mitt da, med lyn og torden fra alle kanter, og ingen Doc og Tass å se. Hva om dem bare hadde forlatt meg? Da hadde jo han hatt nedbetalt hus, ja låneforsikringen dekker alt ved dødsfall. Så eg ble lettere oppgitt, klar for å bare sette meg ned og bli der, da hørte eg Doc rope i det fjerne. Fikk ny energi, og klarte dermed å stable meg på beina og komme meg tilbake til bilen, i lett jogg. Det som ikke var mer enn ca 50 meter, føltes da som 500! 

Tilbake på hytta lagde Doc god middag til meg, skinkestek med godt tilbehør. Det bør være tegn på at han vil ha meg på jordas overflate ei stund til. Eg takka pent for maten, og gårsdagens strabaser i skauen på fjellet, er nå glemt.

Video av Forden offroad finnes på Doc og Dask på fb, og på snappen, ja forskjellige videoer!

Vi hekta på vogna og reiste ned til Sumpen fredag, da var det alt mange på plass. Det ble så klart klemmerunde og varme velkomster fra alle kanter, sånn er det på treff hos Forente Rednecks Norge. Og selvsagt var Wild Hogs også på plass, en herlig gjeng med bare godt humør. Dette ble fort livlig, vi hadde jo sprudlevann og live musikk. 

Musikken bestod av Remy Nerbø og Jone Ingvaldsen, de spilte alt mulig fra gamle slagere til country. De valgte å ikke bruke scenen, men stå nede ved publikum å spille, da ble jo vi litt mer engasjert, og de fleste sang med, til og med meg! Dette er to dyktige karer som vet å lage stemning, noe som gjorde at lørdagsmorgen ble tøff å gå i møte. 

Crohnsen valgte å slå inn for fullt denne helga, så eg veksla mellom å sitte på ramma og å sove lørdags formiddag. Er jaggu godt å ha Rolls Roycen innen pirtapotti når sånt skjer! Da formen begynte å stabilisere seg var OL over, men eg fikk jo fullt referat da. Doc sitt lag hadde tatt sølv, men han hadde selv bare vært tilstede under en øvelse. Blant øvelsene i år var dassringkast, enhjulssykkel, gjørmesykling og mye annet morsomt. 

Formen min ble dårlig igjen, og Doc var godt sliten selv, så det ble igjen powernap i vogna, vi sov faktisk i fire timer. Vel vel, søvn var visst det vi trengte begge to, for etterpå var vi klare til å erobre verden igjen. Ja, i alle fall Sumpen da. Det var livemusikk lørdagen også, og Rype sørga for mette mager fra sin Redneck cafe. Burgere, gryter, egg og bacon, tror seriøst ikke det er begrensninger for hva Rypen klarer å lage. Det måtte jo liksom bare bli bra dette.

Der det er hjerterom er det husrom er det noe som heter, så vi hadde overnattingsgjester på sofaen i vogna. Ikke alltid ting går som planlagt, eller kanskje man bare ikke har sjåfør. Det ordner seg uansett på et vis.

Søndagen ble det igjen ny klemmerunde før vi hekta på vogna og kjørte hjem, vi savna både bikkja og sofaen.

Foto: Forente Rednecks Norge

Og selvsagt, ingen ordentlig OL uten et skikkelig beinbrudd. Denne gang var det Heidi som var uheldig, vi ønsker henne god bedring!