Har eg fortalt dere om den gang eg satte fyr på huset til exen? Det er jo faktisk en litt morsom historie. Kan jo fortelle den nå, men av hensyn til exen blir ikke navn og sted nevnt her nå. Ja eg kan faktisk vise hensyn, selv etter å ha prøvd å nærmest brenne ned huset hans.
Det var en del år før eg traff Doc at dette skjedde. Exen var litt sånn at kjerringer skulle helst både jobbe og gjøre alt hjemme, så det gikk ofte i både klesvask, oppvask, støvsuging og matlaging på en gang. Ja en liten hissigpropp fra 50 tallet altså. Dette endte jo med at eg konstant fikk prestasjonsangst. Ikke noe var godt nok, for det var jo ikke mer enn det skulle være i alle norske hjem.
En dag tenkte eg å imponere litt ekstra, eg hadde funnet ei meget delikat og fristende oppskrift på en wok med hvitløksmarinert biff. Gravde frem den ubrukte wokpanna vi hadde fått til jul noen uker før, og fant frem ingrediensene. Hvitløk og olje skulle freses lett først, så det gjorde eg klart i den varme wokpanna, mens eg kutta opp de andre grønnsakene. Ja for frosne grønnsaker og posemat var det jo bare menn som hadde lov å lage.
Ting begynte å bli klart, og eg skulle bare ta en titt på PCen for å være sikker på oppskrifta. Det var da det skjedde, eg hørte bare noe som minna om et hult bjeff samtidig som hele kjøkkenet lyste i oransjegult! Wokpanna hadde tatt fyr! Eg som er pissredd flammer i utgangspunktet ble stiv av skrekk, og turde ikke annet enn å se på flammene som sleika oppetter kjøkkenskapene.
(Dette skiltet har fulgt meg siden denne hendelsen)
Det gikk kaldt ned over ryggen, samtidig som eg holdt på å svi av meg nesa der eg sto. Eneste tanken var at eg må få ut wokpanna, og det fort! Fant en grillvott, grebba tak i panna mens eg i full fart sprang gjennom kjøkken og stue for å rekke bort til terrassedøra. Det var heldigvis en meter snø på denne tida, så det freste godt i wokpanna da den landa ute.
På kjøkkenet brant det ikke mer, men hele den eggehvite innredningen var nå blitt gråsvart. Etter mye gnikking og gnukking fikk eg det bort, det var ikke lenger synlig for det normale øyet. Bare perfeksjonisten fra 50 tallet kunne fortsatt se det.
Det var da eg starta jakten på egen leilighet ja.
