Doc & Dask

Merker en del snakk om barn for tida, både i media og på sosiale media, så da ville eg lufte mine personlige tanker rundt dette også, og du trenger ikke være enig. Her om dagen var det en sak i ei avis om ei dame som var lei av å bli nedprioritert på jobb fordi hun ikke hadde barn. Det har eg selv fått kjenne på, og det er frustrerende. Eg kan skjønne at barn blir syke, at barn trenger omsorg og at det er viktig å skape gode minner i oppveksten.

Arbeidsmiljøloven er klar og tydelig på at alle skal ha like rettigheter, og at man ikke skal forskjellsbehandle. Men blir det fulgt i realiteten? Ikke alltid. Eg har selv hørt «Du må jobbe i jula så *** kan være med barna sine!» Er det meninga at vi uten barn bare skal leve halvveis? Vi har da både familie og et liv utenfor jobb selv om vi ikke har barn, og voksne mennesker trenger også skape gode opplevelser og minner. Uten barn er det også mindre fravær, hvorfor settes ikke det like mye pris på?

Eg har selv aldri kjent på den raslingen i eggstokkene, aldri hatt et snev av lyst på barn. Godt mulig eg hadde blitt ei god mor, men det ligger ikke for alle. Det er ikke et krav at alle kvinnfolk skal være folkeprodusenter. Det er i de aller fleste tilfeller et aktivt valg man selv tar, og det er litt kjedelig når det på en måte legges over på andre.

Du har kanskje hørt, eller til og med selv sagt «du aner ikke hva det er å være trøtt før du får barn!». Det er liksom småbarnsforeldrene som eier trøttheten, ingen andre har rett til å være trøtt og sliten i enkelte foreldres øyne. Greit, det er et ork, mas og jag, lite søvn, kjøre hit og dit, aktiviteter, krangling, skriking osv. Eg har tilgode å møte foreldre som aldri har klagd, men de har helt selv valgt det, og heldigvis er det ytterst få som angrer. Men man har valgt dette selv.

La meg si det sånn; hadde eg vært avlsbikkje hadde eg blitt avliva fort. Her er det noen kroniske sykdommer, utmattelse og smerter som de fleste bikkjer skulle fått «slippe», altså ikke noe særlig å avle på. Men likevel har eg fått høre at eg er fryktelig egoistisk som frivillig barnløs, og da gjerne i samme setning «og hvem skal holde deg i hånda på hjemmet?». Mhm, tygg litt på den.

Sistnevnte er det argumentet eg har hørt mest. Men er det ikke like egoistisk å sette barn til verden utelukkende for å slippe å dø ensom? Det er ikke en selvfølge at barna digger deg i voksen alder, det finnes mange der ute som ikke har kontakt med sine nærmeste, det er heller ikke en selvfølge at de lever så lenge. Ja, det er trist, men ting kan skje. I bunn og grunn er det stort sett ikke egoistisk enten man får barn eller lar vær, så la folk få velge det de vil selv.

Hvorfor skal egentlig så mange foreldre legge seg opp i valget til oss som er frivillig barnløs egentlig? Er det misunnelse ute å går fordi vi har mer frihet? Jo flere som maser på meg at eg har tatt feil valg, jo sikrere blir eg på at eg har valgt riktig! Og la det være sagt; eg er veldig glad i livet mitt, glad for at mamma og pappa valgte å få meg, og veldig glad for måten de har oppdratt meg på.