Kategori: Helse

Denne helga havna vi på hytta. Vi trenger ei rolig helg igjen, samtidig som Birken er denne helga. Planen i år var jo at vi begge skulle delta på Birken. Eg fikk Superselma sykkeldrakt til bursdagen av familien, syklene hadde vi jo, og motet var på topp. Men så skar det seg. Doc fikk prolaps i korsrygg og da var ikke sykling bra, mens eg sliter jo med min uforutsigbare mage hvor medisinene ikke virka. 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Men men, dette hindrer jo ikke oss i å stille opp og vise støtte på andre måter. I går på vei opp til hytta stoppa vi på Hafjell hotell, hvor team Superselma er innlosjert, for å hilse på og ønske lykke til på turen. Gjengen var jo fit for fight og klare for å tråkke syklene sine over fjellet, og vi må innrømme at vi faktisk ble litt misunnelige. Vi ville jo så klart også være med. 

Nå er vi på Lillehammer ved målområde for å heie på gjengen, og gratulere etterhvert som dem kommer i mål. Vi har kledd oss i Superselmafargene for å vise vår støtte, og så er det jo veldig fine drakter da. Her er yrende folkeliv, og masse som skjer over alt. Syklistene suser inn en etter en, og nå begynner det å nærme seg tid for at vi snart ser noen fra Superselma! Vi får tales siden!

Følg snappen for oppdateringer!

Mange spør oss om hva er Superselma, og hvorfor vi støtter akkurat dem. Det er en organisasjon som gir lysglimt til kreftrammede barn under behandling. Den gleden Superselma gir kan være alt fra en kosebamse til en tur for hele familien i dyreparken, og disse lysglimtene som gis avhenger jo av formen til barnet. Men om det er stort eller smått, så kan barna leve lenge på disse lysglimtene. Det er ikke alltid så mye som skal til for å glede, men det å glede flest mulig er gjerne utfordringen. 

(Doc gjennomførte Birken for Superselma i 2016)

Alle har en grunn for det dem velger å støtte, men min personlige grunn til å støtte akkurat Superselma har eg ikke fortalt før. 

Da eg var rundt 6 år gammel oppdaga mamma en dag at eg ikke var helt i strøk, både hudfarge og form var annerledes. Hun tok meg derfor med til legen, som derfra sendte oss i hastefart inn til barneavdelingen på Haukeland sykehus. Legene sa det kunne være leukemi. 

Eg husker eg tok enormt mange prøver, og ene dagen ble det tappet sju glass blod fra armen min. Ja selv om eg ikke var gamle jenta husker eg bruddstykker, slikt setter spor. Husker ikke hvor mange dager eg lå på sykehuset, det kan ha vært ca ei uke, men eg husker godt hvor kjedelig, grått og trist det føltes. Og klumpen i magen fordi mamma og pappa var så redd og lei seg. 

Husker også noen av de andre barna der, noen hadde mye vondt, og noen hadde ikke hår. Noen var opplagte, mens noen måtte hvile mye. De var vel rundt barnehage- og småskolealder, sånn som meg. Det er ting som gir veldig inntrykk på en liten jentunge. 

Men mitt opphold ble kort (ja eg har lov å si heldigvis), det viste seg å ikke være verken leukemi eller noen andre typer kreft. Akkurat hva det var husker eg ikke, men eg var glad og lei meg samtidig. Glad for at eg var frisk, samtidig lei meg på vegne av de andre barna som måtte bli igjen der. 

Når eg tenker tilbake på alle tanker og følelser som et barn kan ha oppi en sånn situasjon, er eg veldig glad for at det i dag finnes en organisasjon som Superselma. Eg organisasjon som gir lysglimt nettopp til barn som sliter med dette, som barna på barneavdelingen på Haukeland den gang.

Ved å støtte Superselma velger du å bidra til glede kreftrammede barn som er under behandling, du er med og gir lysglimt i hverdagen for barn som trenger det nå. Om du har lyst å være sammen for denne gleden kan du vipse ønsket sum til 77762, eller følge linken under her om du vil bidra på andre måter. 

Superselma

#kreft #barn #barnekreft #superselma #leukemi #lysglimt #sammenforglede

I dag hadde eg tenkt å skrive et steike bra innlegg, men eg er så surrete at ideen forsvant fra meg før eg rakk å skrive noe. Hele formiddagen bestod av magekramper igjen, og da det begynte å avta litt kom alt det andre. Ble dautrøtt og begynte å verke rundt om i kroppen, så eg har lagt på sofaen i hele dag. Ikke gjort en dritt. 

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på turfavoritter

Ble sittende å tenke litt tilbake på Gran Canaria ei stund, der var det faktisk svalere i juli. Var jo mye artig galskap som skjedde der. Blant annet Doc og Jonny som putta sugerør i capsen, så det så ut som mikrofoner. Doc gikk forresten rundt med det på ene showet, iført hotelltøflene, og sang med, og folk trodde han var en del av showet! Jada, ble litt flau… 

Er jo flere ting eg savner der, som ferskpressa appelsinjuice, finnes ikke bedre til frokost. Og spansken til Nina var jo bare helt fantastisk, hun har en egen evne til å gjøre seg forstått. Doc og Jonny som holdt humøret oppe tross sine uhell, ja med rygg og ribbein. Ja denne gjengen var det beste reisefølge. 

Men det var en ting vi vanligvis gjør i syden, som vi glemte nå. Sjekka kjøleskapet og ble faktisk overlykkelig! Vi hadde jo både vannmelon, honningmelon og seranoskinke, noe som er knallgodt når man sitter på resturant ved stranda. Det ble altså en meget enkel middag med melon og skinke, og til det fant vi en serie fra syden på viafree, da kom jo litt av stemningen fra Granca tilbake. 

Nå, fortsatt like dautrøtt, tenker eg at det er på høy tid å forflytte seg opp til senga. Vi tales ved!

Nå har vi fått litt nok av denne varmen, så vi stakk rett og slett en tur opp på hytta i går. Her oppe er det ca 10 grader kaldere enn hjemme, og i dag har det også vært mye overskya her. Hytta ligger ca 900 moh, så det er friskere luft og passe svalt. Bare på ett døgn her oppe har formen min bedra seg kraftig, både magen og kroppen har det mye bedre. 

Annonsørinnhold

Trendy jakker: Disse får frem vårfølelsen

Svigers er også på hytta nå, så da er det jo ingen problem å være syk. Doc og svigers har forresten ommøblert litt, så det ble litt mer praktisk å bruke kjøkkenet. Doc benytta seg jo så klart av muligheten til å vise litt muskler, han er ikke så verst vet du, stram kar. Er vel derfor eg svarte ja når han kom med ring. 

Fra hytta har vi en helt nydelig utsikt, vi ser helt til Rondane når det er klarvær. Det er mye fin natur å se på her, skikkelig panoramautsikt fra stuevinduet, så det er vanskelig å mistrives her. I tillegg er det jo mye smale. Litt koselig er det jo for meg som avleggsbonde, men dem driter ned alt som er rundt hytta, og breker hele natta. 

Her har vi det uansett meget bra, og Tassen storkoser seg. Han er forøvrig livredd sauene som går her! Hver gang vi går tur er det noen som tramper og kommer i mot oss, da løper Tassen tilbake med halen mellom beina. Nei han blir nok aldri noe gjeterhund, det får holde med sofagris tenker eg. 

Doc har forresten satt bloggen på bilen nå, så den burde være lett gjenkjennelig. Ble det ikke kult da?

Flere av dere så sikkert på snap i går at eg lot Tassen jage ei elgku med to kalv, og noen har reagert på dette. Det er fullt forståelig at noen reagerer, for vi vet hva en hund kan gjøre med vilt. Det er snakk om instinkter, og bare noen få kjappe bevegelser før en kalv må bøte med livet. Men det at eg roste Tassen for å jage elg i går har faktisk gyldig grunn. Snappen ligger der frem til i kveld om noen fortsatt ikke har sett den. 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Mange av dere har sett hytteturen Doc og Kristian hadde i sesong 2 av Norske Rednecks, men få av dere vet hva som hendte meg da eg var aleine hjemme med Tassen. Gutta skulle være borte i to-tre dager, noe som vanligvis er null problem for meg så lenge bikkja passer på. Vi klarer oss jo stort sett, og sulter ikke ved brødskuffa. Var forberedt på å kose meg skikkelig de dagene. 

Da eg kom hjem fra jobb den mandagen hadde gutta reist, så eg gjorde den vanlige rutina med å løpe innom do før eg gikk ut med bikkja. Vi gikk en tur så Tassen også fikk gått på do, men det var på tilbakeveien panikken tok oss. Vi møtte ei elgku med to kalver, og hun var nokså sinna. Eg og Tassen løp alt vi orka, med elgkua i hælene, og da eg kom inn på gårdsplassen snubla eg så det sang!

Vel inne på sofaen begynte foten å hovne opp, men eg tenkte ikke mer over det før kveldsturen skulle tas. På med slippers og ut igjen. Tassen ble var på noe, men gikk på do og gjorde sitt. Da vi kom inn på gårdsplassen igjen sto pokker meg samme elgkua bak garasjen og venta, så eg fikk panikk og snubla igjen. Men vi rakk å komme oss i hus før elgen nådde oss. 

Morgenen etter var hele foten blå og dobbel størrelse, så eg ringte legen. Fikk time ganske kjapt, og ble henvist til Kongsvinger på røntgen. Heldigvis var ene bilen vår automat, så eg kom meg da frem, og ganske riktig var ett bein i foten knekt. Men da eg skulle kjøre hjem klikka det for termostaten i Cherokee?n. Automat eller ikke, eg kom meg ikke av flekken. 

Naf klarte ikke å skru ut termostaten og fylle vann, og i tillegg frakta meg i motsatt retning. Det hele endte med at eg måtte få to kompiser til å hente meg og bilen litt bortenfor Kongsvinger, og eg ble sykemeldt ut uka. Så når det kommer elg litt for tett på huset her, slipper eg gladelig Tassen ut i bånd.

Nå har det seg sånn at eg har gått 50% sykemeldt siden januar. Fikk beskjed av spesialister og leger at kroppen min ikke måtte utsettes for stress eller belastende aktivitet, samtidig som eg var meget sliten. Vel egentlig fikk eg beskjed om å ikke jobbe i hele tatt, men hvem gidder å gå hjemme i et halvt år da? Jo mange, men ikke eg. Så eg har jobba halve dager. 

Annonsørinnhold

Trendy jakker: Disse får frem vårfølelsen

(I full jobb både på jobb og hjemme, har ikke tid til å være syk nå likevel)

Nå skulle eg sånn i teorien øke litt på jobben, så eg skulle ned i 20% sykemelding. Det er jo for så vidt greit det, men nå er eg lei av mas fra nav, og det å måtte ringe lege og fornye hele tida. Dessuten var det jo trøbbel med tlf på legekontoret på mandag, så eg ga f**n og jobba fullt. Kjenner det er tungt og slitsomt nå, men eg er i gang igjen med livet, regner med eg raskt venner meg til fulle dager igjen. 

Men oppi alt dette begynner man litt å tenke. Folk som er sliten, som er syk, som ikke bør belaste kroppen for mye, som meg, vi orker ikke ta opp noe kamp mot nav, vi går heller på jobb. For det er faktisk enklere å jobbe 37,5 timer i uka enn å nå gjennom hos nav. Nå skal det vel nevnes at eg vil jo selv jobbe, eg vil fungere, eg vil bidra. 

Men hva med alle som har klart å nå gjennom hos nav, og fått det dem har rett på? Må si eg misunner en del av dem, for det må jaggu være sterke tøffe mennesker, kan ikke ha lagt mye på latsiden da. Og så lurer en jo kanskje da på om noen av disse menneskene, ikke misforstå meg nå, eg snakker ikke om alle, bare noen, kanskje kunne klart å gå på jobb all den tiden dem har brukt på å kjempe mot nav. Det finnes jo så mange forskjellige yrker, at en skulle tro det var noe som kunne passe, eller tilpasses om ikke annet, til de fleste. 

Dette er ikke å dømme, det er bare rein nysgjerrighet og undring over hvordan forskjellige mennesker med sine ting å slite med, får hverdagene til å fungere enten på jobb eller på nav. Mange klarer gjerne å jobbe deltid, og det er jo veldig bra. Men eg kjenner også flere som har gitt opp nav og heller går i full jobb, som eg nå gjør. Man hører jo også om de som har kjempet gjerne daglig i mange år på å få attføring, og da lurer eg på om det kanskje hadde vært bedre for noen av disse menneskene å heller jobbe, for det tar i alle fall mindre på psyken enn hva nav gjør. 

Kom gjerne med tilbakemeldinger om hvordan du har det med din situasjon. Eg dømmer ikke, eg vil bare lære.

​

(Med full jobb har eg faktisk overskudd til å ha det moro i helgene, istedet for å sitte å ergre meg over nav)

Er visst ikke bare vanlige leger vi må besøke, og nei det var faktisk ikke Doc som var hos veterinær i går. Ikke meg heller for den del, eller det vil si, vi måtte jo være med da. Denne gangen var det Tassen sin tur, han skulle ha sin årlige kontroll. En hund får jo ikke sagt fra når det er noe, da er det lurt å følge opp litt selv. Dessuten har surrehuene av noen foreldre Tassen har sett feil i helseboka, trodde sist sprøyte var satt for litt over et år siden, men det var jaggu da neste sprøyte skulle vært satt. 

Annonsørinnhold

Trendy jakker: Disse får frem vårfølelsen

Bilturen bort gikk jo greit, noe av det kjekkeste Tassen vet er å kjøre bil. Sier vi «bil» og åpner ytterdøra, løper han ut og sirkler rundt bilene våre helt til vi åpner bildøra. Vi må jo hjelpe han inn i buret da, for bilene våre er nok litt i høyeste laget for han. På veien sitter han og titter ut av buret, og følger nøye med, og så fort vi parkerer kommer det noen bjeff. Han må jo ut og markere nye steder. 

På parkeringa til dyreklinikken fikk nok Tassen høy puls, han løfta ikke blikket ett sekund, og nesa gikk som en marekatt på speed. Her lukta det mye godt, har nok vært mange damer der gitt! Men vi måtte jo inn, og det var det like mye lukter, men litt rart egentlig, nesten skummelt. Og i det øyeblikket det kom en annen hund ut av et rom der, satte Tassen fart på nebbet, han bjeffa og logra med hele kroppen. Ville så gjerne hilse på og leke litt, men den andre hunden var nok ikke like ivrig. Vi fikk gå inn på et annet rom så Tassen kunne stresse ned litt. 

Veterinæren kunne endelig undersøke Tassen, bare litt over ett år forsinka ifølge helseboka. Titta på tenner, inni ørene, klørne, og kjente på hele kroppen. Ja han sjekka Tassen ganske nøye før han kunne konstatere to ting, det meste var generelt meget bra, men Tassen er feit. Jaha ja, bikkja vår må på slankekur. Men igjen, så har vel ikke mor og far vondt av lengre turer selv, så det skal gå bra. Men nå er det helt totalforbud mot å gi Tassen noe annet enn hans faste hundemat, og hundegodbiter. Niks mer smake på alt vi spiser, null mer fett og saus, og absolutt ikke noe snacks, før bikkja har gått ned to kg. 

Så var det vaksine da. Doc fikk æren av å holde Tassen, for eg måtte holde for ørene sånn i tilfelle. Bikkjeskrik er faktisk mye verre enn barnegråt! Doc fikk beskjed om å klø Tassen skikkelig bak ørene, så satte veterinæren vaksina lynraskt. Og Tassen? Han merka det ikke engang, ikke en lyd, ikke en rykning. Det er tøff hund det! Etterpå fikk vi med en pille som Tassen skal ta om noen dager, den holder flåtten unna i ca tre mnd. Kunne ikke få den med en gang da, for han kunne få reaksjoner av å ta vaksine og flåttpille samme dag. 

Vi kan altså trygt konstatere at Tassen aka Quality Dude av Ostretunet er en meget tøff liten lubben hund, en skikkelig kvalitetsdude som nå er «fit for fight» til sommeren.

Nå er det jo tross alt noen uker siden sist, så det var vel på tide med en liten visitt igjen, bare at nå var det ikke noe alvorlig heldigvis. Doc har slitt ei stund med smerter som kommer og går i ryggen, og hver gang han klager ber eg han dra til legen. Men tror du han gjør det? Nei mannfolk er jo så stor og tøff, dem går ikke til noe lege med mindre influensa overfaller dem med opp mot 38 grader. Så det å få Doc til å ta den enkle tlf til legen sin, det har eg jobba hardt for å oppnå. 

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på turfavoritter

I går sendte han en mld fra jobben, proppa med selvmedlidenhet, i håp om å få litt sympati fra meg. Det kunne han egentlig bare glemme, kom ikke her og søk medlidenhet etter at eg har bedt deg gjøre noe med det en åtte ti ganger. Dessuten, dess lenger du venter med lege, dess lenger kan du jo risikere å bli sykemeldt seinere. Men mann er mann. Det endte med at eg måtte sende en litt småstreng mld tilbake, om hvordan eg skulle frakte han til legevakta seinere om ikke han ringte legen. 

Etter ei stund kom det et noe nervøst «he he» tilbake, ja eg kunne føle det var nervøst, for da hadde jaggu gutten ringt legen. Problemet nå var at det var litt for seint på dag til å få time, og tirsdagene (ja altså i dag) er ikke legen på kontoret. Men alt da skjønte Doc at det ikke var god nok unnskyldning, for etter en liten blund (felles blund ja, sovner den ene, så slokner den andre også) på sofaen ringte han legevakta og fikk time. 

Han reiste med halen mellom beina bort på nye legevakta på Jessheim, og var nesten like raskt tilbake. Medisinene han hadde med hjem, var bevis for at han faktisk hadde vært innom. Det hadde ikke vært venting, og legene var effektive og dyktige, så nå kan det være Doc ikke vegrer seg for å ringe neste gang det er noe. 

Etter noen kraftige painkillers, og noen episoder med Kongsvikklinikken på TV, kunne vi med god samvittighet ta kveld. Doc fikk sovet greit i natt, men så mye som han romsterte rundt med den dobbeldyna, fikk jo ikke eg sove noe særlig. Det var ikke rolig ett sekund, og eg ga tidlig opp dyna. Heldigvis at det var over 30 grader på soverommet nå, så slapp eg frostskader. Det gjenstår det bare å se hvordan det går med ryggen hans og humøret mitt utover dagen.

Som mange har fått med seg har eg Morbus Crohns, en fordøyelsessykdom som går ut over hele kroppen rett og slett. Den angriper hele fordøyelsessystemet, fra munn til fisering, for å si det rett ut. Det gjør at kroppen ikke tar opp næring slik som den skal, så det går ut over muskler og ledd, samt at man blir sliten og generelt dårlig. Og ja så klart, de hyppige og plutselige dobesøkene. 

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på turfavoritter

For noen uker siden fikk eg endelig starte på behandling, og fikk en haug med alskens rare medisiner. Den ene, Imurel, er faktisk en mild form for cellegift, så den gjorde meg utrolig sliten til å begynne med. De andre medisinene eg fikk skulle veie opp for de negative virkningene til Imurel, og det er jo en del, men det ser ut til å funke. 

(Det obligatoriske sole-beina-bilde, bare at eg er på jobb)

Så, når man er i en testperiode med denne type medisiner, er det mange forhåndsregler å ta. Ikke spise sterk eller syrlig mat, i alle fall ikke chili eller citrusfrukter. I tillegg må man holde seg unna sterk sol. Hm, dette hørtes jo ut til å ta knekken på sånne som meg, som elsker å sitte i sola og spise kjøleskapskald appelsin, og generelt sett sterk mat. 

Eg bestemte meg tidlig for at dette ikke skulle knekke meg, og fant etterhvert en løsning på det meste. I sola trenger eg ikke farge, eg trenger bare sola, så da kjørte vi på med solfaktor 50+, noe som ser ut til å funke. Og av frukt og bær spiser eg mer variert nå, alle typer melon funker i varmen, og jordbær med fløte eller vaniljekesam er også en hit. Man lærer å finne løsninger om man er villig til det, og eg som elsker livet gir pokker ikke opp. 

Men men, eg ble uansett forespeila at medisinene kanskje ikke virka før om noen mnd, og så da for meg en tøff sommer. Det som forbløffer er at medisinene alt har begynt å virke! Eg kjenner ikke smerter i muskler og ledd lenger, eg har fått en tilnærma normal dorutine, og eneste ubehaget eg nå har, er et par timers kvalme og tretthet etter medisinene er inntatt. Eg er rett og slett i kjempeform, har ikke hatt det så bra på flere år. Det gjelder nå å holde på toppformen, ta det litt piano en liten stund, da blir det så bra så. 

Selv tror eg faktisk det kan ha noe med viljen å gjøre, hadde eg lagt meg ned og bare kjent på smertene hele tida, hadde det nok ikke gått så fort. Men eg nekter å være syk, eg vil leve livet, eg kjemper for å leve normalt, og det lønner seg!

Ser jo spedalsk ut etter prøver og kanyle.

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på turfavoritter

Nå var endelig dagen kommet, at eg skulle på en sånn en trivelig gastroskopi igjen. Fikk oppmøtetid 8.30 først på laben, måtte tappes for noen glass blod. Dette skulle vise seg å være en utfordring, og alle vi spurte var like forvirra. Tre avdelinger seinere fikk vi endelig forklart hvor laben var, og prøvene kunne tas. 

Etterpå var det å ta turen opp i 4. etasje på fordøyelse, der eg fikk kanyle i armen, og blodtrykk og puls ble målt. Blodtrykket var innafor normalen, mens pulsen var litt høy. Ikke rart det så pissenervøs eg var. Men det skulle vise seg å bli mye venting, og narkose var ikke mulig i dag. Det førte til nervøse angstanfall hvor eg nesten besvimte. Vet jo at gastroskopi ikke er farlig, men etter sist gang ble eg så traumatisert fordi dødsangsten tok meg. Det var uten beroligende, og en hardhendt og brå lege. Da blir man automatisk litt ekstra bekymra. 

En til som var lei av å vente.

Min panikk hadde ikke tid til å vente, så eg masa meg til å bli lagt inn som hastesak. Ble trilla ned i 2. etasje igjen og fikk flere doser med morojuice rett i armen, men det til ingen nytte. Redselen var ikke til å stoppe. Beroligende og bedøvelse stoppa ikke angsten og panikken min, det gjorde bare at eg ikke klarte å sprelle så mye. Ja selv med så mye rart i armen at eg ikke husker selve seansen. Dem fikk altså ikke noe slange ned i meg i dag, og narkose er så omfattende at det dropper vi i første omgang. Det heldige for meg er at vi starter opp med medisin likevel, fire typer sådan. Da blir det en tur på apoteket nå, så får vi se om formen kommer seg etterhvert.

Det er nok av blodprøver og kanyle

når man blør gjennom bomull og genser..

–

Og så klarte eg jaggu å filme meg selv med all den morojuicen innabords!