Av søvn kan det nok ha blitt litt i minste laget i natt da døgnet nærmest ble snudd etter Karmøyturen, så joda, det var hardt å stå opp i morges. Enda hardere var det å løpe ut i morgenkåpa og starte bil i -13,4 i morges. Spent på om våren i hele tatt dukker opp her på prærien, for det meldes blå grader så langt yr kan se. I fjor på denne tida satt eg ute i T-skjorte og strikka, det er bare å drite i nå, det blir nok DENNE ei god stund til, ja!
Jobben gikk sin vante gang, bortsett fra at nå var det tid for medisin igjen. Etter fire timers sjauing på lageret dro eg dermed innover til Ahus. Mye rart å se på veien, og utrolig fascinerende hvordan kjøremønsteret brått endres så fort det er en lensmann på veien. På lab’en på Ahus pleier eg være i Øhjelp-køen fordi eg skal videre rett inn på timen min, men det tror eg de hadde glemt. Ble sittende i det vide og breide, og sulten pressa på som en rambukk mot låst dør.
Etter å omsider ha tappa noen glass var eg snar med å hanke i land en panini, hvilket eg begynte å gølve før eg rakk kjenne hvor varm den var. Med brent gane fikk eg i neste luke stotra frem «IBD?», og de sendte meg inn på medisinrommet. Her fikk eg vite at de ikke lenger brukte Øhjelp-kø, så eg må bare møte opp enda litt tidligere for blodprøver neste gang. Greit!
En pose Infleximab (biologisk medisin) seinere var eg alt på vei hjem. Det vil si, innom Kløfta først for å hente en pakke garn, og deretter hjem. På tunet sto en velkjent bobil, og på kjøkkenet dufta det snart mat. Mamma og pappa hadde ankommet, og Doc var godt i gang med en middag lagd på ribberester fra mamma og pappa. Dermed ble kveldens sysler skravling og strikking. Nå må eg få ferdig sokkene til Claes så eg kan begynne på genser!
Koselig med besøk 🙂 Lag dere en fin fin onsdag selv om det er blå tall ute…