Eg har gjort noe dumt. Det vil si, i går tok eg noen feile valg. Spiste appelsin. Tålte det i påsken og tok derfor sjansen, slafsa i mest så spruten sto. Seinere på kvelden ble eg fysen på snacks, noe eg ofte er, og eneste vi hadde var nachos med chili. Dytta nedpå og tenkte at i nøden spiser fanden fluer. Utrolig nok uten videre utfordring. Lykkelig over at magen nå tåler mer reiste eg på jobb i dag og tappa en kaffe mocca, noe sterkere enn vanlig.
I det eg tenkte at dette var for godt til å være sant begynte det å tordne i buken. Måtte brått slippe alt eg hadde i henda og løpe lynraskt mot den hvite hest. Bare på håret at eg rakk det, og ja, chili brenner like mye på vei ut som inn. Den er grei, ikke appelsin og chili samme dag. Etter en sånn HER og noen timer var buken ferdig å straffe meg, og det var tid for å ta helg.
Hjemme holdt Doc på å dulle litt med vogna. Det er jo fin vårsyssel. Vi fikk i fjor tak i vegger til markisa, og skulle nå prøve om denne passa. Markisa er fra Biltema, mens veggene er Fiamma. Tok jo dette for god fisk og tenkte det måtte være standard glidelås, men nå er vi da altså på jakt etter ny (gjerne brukt) posemarkise. Ingen ting passa der.
Deilig i solvinduet!
Kan ellers meddele at det er et nydelig vær her, men litt for mye trekk til at eg gadd sitte ute i kveld med tvilsom mage. Det ble wiener i lompe i solsteiken fra kjøkkenvinduet, og nå har eg fått i meg en pose chips. Eneste som plager meg er at eg ikke ble à jour med dipen, så eg vurderer å åpne en annen pose. Problemet da er at det vil bli for mye chips igjen, så tanken er å sette dipen bort til i morgen. Kanskje unne meg et glass vin i stedet.
I morges dro eg på jobb som vanlig morgengretten, men etter å ha titta på nettet følte eg meg deprimert. Nå som store deler av Norge gjenåpninger og noen kommuner fortsetter med de samme tiltakene, nei da har Ullensaker bestemt å skrenke inn enda mer da vettu. Matbutikker må sperre av varer som ikke går inn under kategori vanlig kolonial, og man skal heller ikke ha gjester hjemme nå. Ser nok ut som munnbind og avstand er kommet for å bli gitt.
Når vi først er inne på dette med munnbind, eg prøvde å dele et tips mot maskne i sta, men linken funka ikke. Maskne er kviser eller akne som kommer av at vi bruker maske. Finnes nok mange gode kjerringråd mot dette, men det som faktisk funka for meg var denne rensen HER. Bare husk å også bruke en god ansiktskrem til din hudtype.
Har det egentlig ganske så greit med gjengen på Ahus.
Humøret steig i takt med kaffeinntaket på jobben, så da hadde eg nok heldigvis bare vært normalt sur og lei på morgenen. Godt det ikke var verre, for eg skulle videre på Ahus for påfyll av medisin. Sikkert ingen helsearbeidere som hadde fått en bra dag med en gretten drage av en pasient.
Var forresten veldig tidlig ute i dag, det vil si, man må innom lab’en en liten time før man får medisin, og eg hadde beregna tida ut fra hvor lang køen der var sist. Jaja, greit å beregne feil når det er den veien. Fikk til og med komme inn til infusjon før tida, så det gikk bare strålende i dag.
Det går egentlig veldig greit, takk som spør. Vi er jo helt klart møkk lei av pandemi, og vi bor ikommunen med de strengeste tiltakene og forskriftene siden september, det gjør jo noe med en. Men vi er glad vi har jobb og hverandre, selv om Doc sikkert er møkk lei dragen sin!
Det er sikkert mulig, men vi handler ikke der selv. Forever, Oriflame, Keto, Mary Kay og lignende er hovedsaklig samme opplegget, privatpersoner selger det overprisa for å få noen kroner selv. Eg lurer jo litt på hvorfor ikke butikkene tar det inn.
Hvilke hudpleieprodukter bruker du?
Vet ikke om eg er rette person å spørre om dette, eg bruker bare en ansiktskrem, og den begynte en med ganske nylig. Antirynkekrem er jo bevist å ikke funke, for vi har tre hudlag, og kremen når aldri lenger enn ytterste hudlag, mens rynker dannes i innerste hudlag og bestemmes av gener. Men føler denne HER dekker litt overfladisk.
Hva bruker du på leppene av leppomade?
Overhode ingen ting. De få gangene eg har smurt noe på leppene har eg bare endt opp med å bli enda tørrere, så mitt absolutt beste råd er å unngå alt av lypsyler og leppomader. Er det ille kan du skrubbe leppene på kvelden med matolje og sukker, og smøre på litt rein vaselin før du legger deg. Men ikke gjør det for ofte.
Hvor gammel er dere og hunden?
Vi er hønngamle! Neida, reine skjære ungdommen her gitt, eg fylte 36 i mars, og Doc blir 50 i slutten av april! Tassen blir seks år i september, men han er nok den lateste av oss.
Egentlig veldig fornøyd med fargen på håret nå.
Hvordan får du håret så hvitt når du bare striper det?
Stripene er satt veldig tett med hette, og så sverger eg evig til denne HER! Eneste sølvsjampoen som faktisk tar gulskjær uten å koste skjorta. Dessuten ser det hvitere ut i sterkt lys, for det er jo ikke akkurat platina nå.
Hvilke type undertøy foretrekker du?
Her kjører vi komfort, så du ville nok blitt skuffa. En BH skal holde oppe, og ei truse skal være behagelig. Ikke noe mer hokus pokus enn det.
Hvilke bil er drømmebilen? Kunne dere begge tenke dere drømmebil hver for dere?
Hadde vært artig å ha en Raptor da, de er jo helt rå! Så skulle vi hatt en heva Bronco til offroadkjøring, kanskje en MX5 igjen, og Doc så faktisk på en original Granada i går. Selv kunne eg tenke meg en strøken 59 mod Amazon 122, helst rød eller skogsgrønn.
Var det vondt å få vaksine?
Nei, eg hadde bekymra meg helt forgjeves, var litt skeptisk før eg fikk den, men kjente faktisk ingen ting.
Er du ikke bekymra for å bli overvåka nå med vaksine og vaksinepasset som skal komme?
Hahaha nei på ingen måte! Er du bekymra for det må du kvitte deg med bankkonto, Internett, mobiltelefon, bil, adresse, og ellers alt som gjør deg levende. Eg klarer ikke å finne noe negativt med vaksinepass om eg tenker realistisk. Dessuten, hvem i alle dager skulle ha interesse av å vite når eg kjøper brød og dasspapir?
Nei, eg har ingen bekymringer mot vaksina, stoler mer på fagfolk enn Facebook.
Var sykdommen grunnen til at du fikk vaksinen tidlig?
Dette forklarte eg faktisk i innlegget om vaksina torsdagen. Det er kombinasjonen av en hjertefeil og den immunhemmende medisinen for crohns som gjør at eg er i risikogruppa. For en gangs skyld er det greit å ha hjertearytmi.
Hvorfor vil du jobbe et sted hvor du tilsynelatende bare teller ned timer til helg?
Vel, nå har dette skjedd én gang i år, og det var en nedtelling til påskeferie for moro skyld på snap, nettopp fordi mange hadde fri de tre dagene og tok det for gitt at «alle» hadde fri. Dessuten, om man ikke setter pris på noen fridager innimellom har man et trist liv. Synes faktisk synd på de som ikke liker fridager, for eg setter pris på både jobben og fritid.
Begynte å skrive dette innlegget da eg satt og venta på vaksina i dag, derfor er deler av innlegget skrevet i presens.
Da var vi her, først registrering!
Fader så surrealistisk. Her sitter eg i en kjempesvær hall, det er mange andre her, men alle har flere meter for seg selv. Vi sitter sammen på avstand, i kø for å sammen redde verden. Og i tillegg sitter flere millioner i sine hjem i samme kø. Det gir en veldig spesiell følelse. Maktesløshet samtidig som uovervinnelighet.
Mens nr 94 blinker på ei tavle sitter eg med en lapp som viser nr 11, det går fort unna dette her. Straks skal eg inn i neste hall, der får eg første dose av Pfizer. Dette er litt spennende, man er nervøs for om det kommer noen reaksjoner på denne væska som skal inn i muskelen.
Like før min tur tok de pause for å ha vaksineopptelling.
Noen lurer kanskje på hvorfor eg får vaksine så tidlig. Eg har hjertearytmi, altså en medfødt hjertefeil, samt at eg går på immunhemmende medisin mot crohns. Det er nok ikke den beste kombinasjonen, så da er det lurt å vaksinere meg.
Så ble det min tur. Stikket var ikke noe å være nervøs for, selv om denne pingla her faktisk var litt urolig. Det hele gikk så fort, og de er superflinke alle som jobber her, de fortjener så mye mer enn bare applaus og klapp på skuldra.
Der var det overstått!
Videre gikk turen inn til neste hall, hvor eg måtte vente i 20 min. Også her var det mange, vi satt og venta i tilfelle bivirkninger, mens noen frivillige fra Røde Kors spankulerte rundt og observerte. Ikke noe oppsiktsvekkende å melde om her, så eg kjørte hjem.
Nå, noen timer seinere, og etter mat, så kommer kvalmen og svimmelheten snikende, og eg kjenner en ømhet i vaksinearmen. Etter hva eg har forstått er dette helt normalt, så eg tar det med knusende ro. Nå skal eg ta meg en liten hvil, ja eg ble også veldig sliten. Og ja, eg fikk filma stikket og legger det etterhvert ut i alle sosiale media, foreløpig ligger det på TikTok og snap.
Som nevnt i går måtte eg dra hjem fra jobb fordi eg var i ustand, altså at verken magen eller hode fungerte optimalt. Det var nok greit å få hvilt meg litt og sovet ut noen timer på sofaen da. Men da formen ikke var bedre i dag valgte eg å holde meg hjemme også i dag, for det føles så bortkasta å dra på jobb for å ta pause i til sammen seks av åtte timer.
Dermed ble det sofaen i dag også. Ikke mye eg har fått gjort her, faktisk ikke noe annet enn å vaske ei steikepanne for å steike en liten torskebit til middag.
Jada, sitter på do og blogger igjen. Beste kontoret dette!
Men det eg har merka, som er helt sikkert, man blir virkelig ikke noe bedre av å sitte hjemme. Joda, mage, ledd og det som finnes på innsida av hode får jo hvilt. Men det skal pokker meg ikke mye til før resten av kroppen stivner når en bare ligger på sofaen.
Når man er vant til 7-9000 skritt i løpet av én arbeidsdag, da skjer det noe med kroppen etter halvannen dag på sofaen. Det kan umulig være meninga at man bare skal «slappe av» selv om man ikke er i form. Nå verker jo både hode, skuldre og rygg i tillegg til alt annet, nettopp fordi daglig bevegelse uteblir.
I morgen skal eg på Martina Hansens Hospital en tur for en utredning av ledd- og muskelplager, så da blir det nok ikke jobb. Men på fredag drar eg tilbake på jobben samme pokker hvordan formen er, så sant eg klarer å kjøre dit selv. For hjemme nytter det i alle fall ikke å være, med mindre eg vil svinne hen.
Hadde egentlig tenkt å la vær å blogge i dag, for det har virkelig ikke skjedd noe spennende. Det er full lockdown, og sykdommen, som forøvrig er en del av hverdagen, har noen gitt uttrykk for at bare er kjedelig og høres ut som klaging. Her er likevel en kort oppdatering.
Merka alt i går at formen var på hell, men dro likevel på jobb i dag. Ble ikke lenge, for det var virkelig ikke ett organ i kroppen som fungerte. Da var det bare å dra hjem, og siden har eg stort sett sovet. Er jo begrensa hvor interessant en sånn dag kan gjøres på bloggen, og nå er eg bare nysgjerrig på hvor lenge dette skal vare.
For å unngå å gi dere traumer har eg valgt bilde fra arkivet i dag.
Bestemte meg for å begynne på en egenkomponert diett hvor eg utelukker samtlige matvarer som om mulig kan påvirke crohns, og står da igjen med maisbrød, ris, fisk og kylling. Én dag, og eg er alt lei den maten, vel, da klarer eg kanskje endelig å gå ned i vekt! Ingen ting er så galt at det ikke er godt for noe, så da tar eg kveld i håp om å enten ta av litt, eller bli litt bedre igjen!
At eg i dag var i ustand og ikke kom meg på jobb tross denne HER, var nok en konsekvens av trefellinga etter jobben i går, men eg skulle uansett innom Ahus i dag for medisin rett i armen. Eneste utfordringen på Ahus ble å finne ledig parkering, ikke nok med at det var kaos av gretne bilister som krangla hver gang noen kjørte, men ei halv rad var opptatt av taxier som bare sto der og venta på tur. Lurer på om dette i hele tatt er lov på en parkering man må betale på.
Nøye planlagt matchende antrekk på Ahus i dag!
Etterpå stakk eg innom butikken for å kjøpe poteter til fiskepinnemiddagen Doc så pent hadde spurt om. Eg derimot, ble mest frista av rotgrønnsakene, og klarte å trumfe gjennom en lapskaus. Vel hjemme begynte eg raskt å kutte opp grønnsakene, og fikk de på kok. Synes det ble litt lite persillerot, og skulle bare nett ha i litt mer, noe eg brått skulle få angre på.
Den tjukke enden på rota var så hard at eg la hele min stigende pandemivekt på kniven. Da gikk kniven tvert gjennom både persillerot, tommeltupp og negl! Det var utrolig nok ikke vondt, og lite blod, men kvalmen bredte seg i hele kroppen. Måtte til og med sette meg, dæven så pinglete eg er da! Tror faktisk eg svima av et øyeblikk der, og Doc som prøvde å hjelpe meg med rensing og plaster mens eg stritta i mot, sleit virkelig med å holde latteren tilbake.
Det er faktisk ganske nært en sykemelding dette her! Beklager groteskt bilde.
Det var nok et rart syn, meg som sto på kne og hang over kjøkkenbenken, mens Doc måtte holde meg fast for å stoppe dette kuttet. Joda, etter å ha polstra tommelen og konstatert i fellesskap at eg er alt annet enn tøff angående egne skader, kunne eg omsider kutte resten av den hersens persillerota og pølsene. Lapskausen ble heldigvis mer vellykka enn mine kokkekunster.
Da var seks uker gått, og igjen tid for infusjon. Eg så for meg et kaos på veiene i dag, og løyste derfor fortøyningene noe tidlig. På veien innover var eneste utfordring at det minka på spylervæske, så eg var en halvtime for tidlig på Ahus. Men dette var nok ikke så dumt likevel, for selv på en halvfull parkeringsplass var det kaos og kamp om plassene. Da gjorde eg bare kort prosess og stilte meg bakerst.
Klar for medisin!
Inne gikk det som vanlig, en vakt spurte etter innkalling, og om eventuelle symptomer på korona, og om eg hadde vært utenlands eller var i karantene. Jøss, tenkte eg. Joda, de har spurt om dette hver gang siste 10 mnd, og det er jo flott det. Men da lurer eg, om noen prøver å komme seg inn på Ahus etter en utenlandstur eller i karantene, ville de da svart denne vakten ærlig? Det er nok rein rutine, og eg tok imot en sprut med sprit som eg gnikka i hendene.
Vel inne var det lang venting på lab’en. Øhjelp, øyeblikkelig hjelp, der venta eg i 20 min i dag, så det var ganske folksomt. Og så fikk eg slått ihjel litt mer av den gode tida mi da. Etter blodprøvene måtte eg bare løpe på ramma, og mens eg satt der sto noen utenfor og prøvde å rive av dørhåndtaket. En ting er at de kan være fargeblinde og ikke se det røde merket som indikerer opptatt, men det burde holde å kjenne én gang på dassdøra.
Ut med noe, og inn med annet, det ble en hotdog på Narvesen før eg gikk over til IBD infusjon i det andre bygget. Her gikk ting egentlig bare lekende lett, gjengen der er alltid så smilende og hyggelig. Og eg huska til og med å spytte ut snusen før eg satte på munnbindet. Fikk forresten tilbud om å bli med i forskning om korona, hvilket eg takka soleklart ja til. Alt som kan stoppe viruset er bra!
Hjemme igjen er eg så sliten at eg ikke har gjort annet enn å varme gårsdagens middag, tømme oppvaskmaskina, og ellers grodd fast i sofaen. Her har eg sittet med blanke øyner til Garth Brooks som sang Amazing Grace for Joe Biden. Dæven nå er det et faktum, USA er på bedringens vei!
Først vil eg takke for absolutt alle tilbakemeldinger på gårsdagens innlegg. De fleste var veldig positive, mens noen få hadde innvendinger. Det er helt greit, det tar eg med meg videre. Selv om eg (med flere) synes det er vondt å få «god bedring» er det andre som synes det er helt greit. Om du skulle være usikker på hva du skal svare en kroniker kan du f.eks si «Håper du får en bedre dag i morgen» eller «Ta vare på deg selv» Dette mottas gjerne som mer oppløftende uten å minne oss på at vi ikke blir stort bedre.
Så ellers i dag da, formen har variert fra minutt til minutt, men så lenge eg ikke spiser annet enn DETTE går det bra. Nå er jo kanskje ikke det så smart heller, for eg har en tendens til å bli «hangry» altså kort lunte når man er sulten. Og siden dette gjerne går ut over både mann og bikkje, måtte eg bare bite det i meg, eller rettere sagt slurpe det i meg. Det ble altså ei rett-i-koppen suppe til frokost.
Du kan tro eg var stolt da dette ble vellykka! (Og ikke tenk på håret, eg er sjukemeldt for pokker)
Da magen hadde roa seg etter suppa, som for øvrig var alt annet enn god, meldte kjedsomheten seg. Det ble til at eg satte på vaskemaskina, og rydda ut av oppvaskmaskina. Deretter ble det nok en liten pause, til eg igjen kjeda meg. Ja de er i det minste varierte disse sykedagene, men humøret er da oppe og nikker i dag.
Kjedsomheten førte meg til vår nye Kenwood (sånn HER tror eg) som vi arva fra mamma og pappa i jula, det var på tide å stifte bekjentskap med denne. Eg, som nevnt i mange innlegg tidligere, hater kjøkkenet, og kjøkkenet haterlikeså meg, men med ei maskin som gjør hele jobben er det verdt forsøket. Eg googla oppskrift på rundstykker, fant to inntørka pakker med gjær som eg fikk god hjelp på insta til å løse opp, og satte i gang.
Form og størrelse er ikke det viktigste, eg har faktisk bakt uten at noe tok fyr eller ble ødelagt!
Skal nevnes at hevingstiden ble mer enn dobla, for her måtte det legges inn pause i tillegg til bikkjelufting. Men rundstykkene ble vellykka, faktisk så godkjente Doc de også! Og etter de var ferdige kom eg på klesvasken eg hadde satt på, så de hang eg opp mens Doc lagde middag. Etter mat var magen kjørt igjen, så nå er det bare sofa som gjelder ut kvelden her.
I dag er det en sånn skikkelig rævva dag, lunta mi er så kort at Doc nærmest ble hudfletta da han skulle forklare meg noe eg ikke forsto, og eg har så store smerter at eg kaster opp om eg gjør brå bevegelser. Siden eg har tilbragt dagen i fosterstilling og ikke orka sosiale medier har eg rukket å fundere på mye rart, så hold deg fast, for her kommer det.
Noe som kan være frustrerende å høre som kronisk syk er «god bedring». Hvorfor? Fordi dette er kronisk, og eg kommer ikke til å bli frisk. Det vil alltid gå i bølger, så «god bedring» gnir det egentlig bare inn at eg alltid vil ha det sånn, og at det blir ikke bedre med årene.
Arkivfoto. En av mine mange undersøkelser, trivelig å få flere meter slange opp i stjerna.
Når eg forteller om en dag med sykdom er det ikke klaging, eg skriver ikke slike innlegg for å få medlidenhet. Eg skriver det fordi dette er virkeligheten, dette er hva som har skjedd i dag. Kan ikke dikte opp f.eks kafébesøk og fjas når ingen liker falskhet. Hadde vi ikke vært ærlig hadde det garantert vært gale også. Dessuten vet eg at det kan være til nytte for andre som sliter med kroniske sykdommer.
Arkivfoto. Ja det er mye inn og ut av sykehus, men man blir fort vant til det.
Når eg nevner sykdommen betyr det heller ikke at eg spør om tips. Om eg har vondt, løper på do, eller ikke har matlyst betyr det ikke at man trenger å pøse på med kjerringråd.
«Har du prøvd low fodmap?»
«Hva med å spise frokost?»
«De har piller mot dårlig mage på helsekosten»
«Har du prøvd glutenfritt?»
«Det hjelper nok å trene og tenke positivt»
Nei! Vet dette er velmenende, men det funker mot sin hensikt, å fortelle meg disse tingene er som om eg skulle si til en med prolaps at det hjelper å løfte litt tyngre. Eg er i tett dialog med leger og spesialister om sykdommen, og vi har selvsagt prøvd det som finnes av medisiner og dietter, og har kommet frem til hva som funker best. Det er generelt mat som er problemet, og om eg skulle vike fra det eg følger for å prøve disse rådene kan det i verste fall ende med innleggelse.
Arkivfoto. Hver 6. uke får eg medisin intravenøst, det funker nok bedre enn frokost, helsekost og positive tanker. Onsdag får eg påfyll, da blir formen bedre i noen uker.
Så da har eg fått letta på trykket litt, og det hjelper faktisk litt da irritasjon og stress forverrer tilstanden. Og bare for å ha nevnt det, når man ligger i fosterstilling og kaldsvetter i et smertehelvete er det på ingen måte morsomt å høre «Du trenger mer alkohol, høhøhø!»
