Gårsdagens vannglass gikk på høykant, og snøen fortsatte å dale da vi la oss. Dagens store utfordring skulle nettopp bli å komme meg på jobb i tide, så eg satte vekkerklokka på et kvarter tidligere enn vanlig for å kunne se an i tilfelle eg trengte bedre tid. Da eg sto opp så eg raskt at det ikke hadde snødd noe mer, og det var -17 ute, så det var bare å starte Forden og gå på badet.
Hadde faktisk veldig god tid til jobben, og da eg kom frem kunne eg stolt fylle termokoppen min med kaffe. Dette lovet jo bra! Satte i gang med dagens gjøremål, men det tok ikke lange tida før eg gikk i kappgang med panikk i øynene og svetteperler i panna mot dassen. Eg rakk det med nød og neppe, tok en sånn HER, og kunne raskt fortsette jobben.
Ikke mange minuttene gikk det før panikken i meg igjen leda meg inn på dass, denne gang med store smerter, hvorpå eg ble sittende i fosterstilling på gulvet en times tid. Heldigvis gikk det over, og eg kunne igjen fortsette mine plikter.
Nå gikk det greit, så eg dytta nedpå et eple mens eg jobba. Det var dumt det, nå fikk magen fart på seg. Det romla og brølte så eg er sikker på det hørtes over hele det 40 000 kvm store lageret, og smertene gjorde meg så svimmel at eg til og med måtte spytte ut snusen. Dette gikk bare ikke, eg gjorde kort prosess og stakk hjem. Skulle nok ha banka i bordet da eg skreiv i går hvor flink eg var til å ikke klage… Men eg klager jo egentlig ikke, forteller bare om dagen i dag.
Lagde forresten ei egen formilda oppskrift på Quesadilla til middag, og nå er magen så pass i lage at eg satser på å dra på jobb i morgen. Sånne smerter har eg forresten ofte, men sjelden de varer så lenge. Dette er crohns, en ubesluttsom og meget individuell kronisk sykdom, ikke å anbefale, men hver dag er like spennende!