Fikk hjertetrøbbel i skauen!

Nå har det blitt litt mye sofaligging her, og vi er vel kanskje ikke de eneste som gror fast i sofaen nå. Er jo godt da, og nå kan vi jo være stolt av at vi har fått sittegrop, vi er endelig med på en dugnad vi liker. Eneste negative må være at det har begynt å skje ting med både badevekta og helsa.

Ingen har vel dødd av frisk luft og natur, eller?

Før helga avtalte vi at denne helga skulle vi gå tur. Det er flere fine turløyper baki skauen her som vi har gått før, og bestemte oss for en av de. Er bittelitt stigning, og to-tre km ville passe greit etter noen uker på ræva. Det skulle vi takle helt fint.

Tassen var i alle fall ivrig, han var først i bilen, klar som en hund! Vi kjørte bak til der stien starter, men så raskt at her var det mye folk. Det så ut som ei halv bygd hadde mista bilene sine både på og rundt den lille parkeringa, aldri sett så mye biler der før.

Bilen fikk bli med litt videre på vår søken etter et sted med mindre mennesker. Og jaggu traff vi på neste forsøk. Parkerte, fikk bånd på Tassen, og begynte å rusle. Ja med lomma full av driteposer.

Doc og Tassen sjekka ruta

Akkurat her har vi bare gått den ene stien, og den er ikke så lang, så vi ville prøve en annen. Gikk ca 500 m før eg kom på at pulsklokka lå på lading hjemme, da er jo nesten turen forgjeves, men Endomondo erstatter i nøden. Et godt stykke inn i skauen var det en lysning hvor fire stier møttes, og vi bestemte oss for å gå til Røverskansen fordi den var passe lang. Sto bare 1,2 km på pilen, det var jo topp.

Herfra var det mye stigning, bratte bakker, og med en bekk midt i stien. Selv om man kanskje ikke skulle tro det er Doc i ufattelig mye bedre form enn meg, og synet av han begynte raskt å svinne hen oppover mellom trær og kratt. Eg strevde, kava og sleit for å ta han igjen, noe eg brått skulle få angre på.

Midt oppe i bakken ble eg omfavna av en fremmed svimmelhet, og begynte å hyperventilere. Beina begynte å svikte under meg, og hjerte gikk totalt bananas. Det banka både fort, hardt, ujevnt og vondt, og eg hadde ikke annet valg enn å sette meg ned. Vet faktisk ikke hvor lang tid det gikk før det roa seg, men sikkert ikke mer enn noen minutter.

Da fikk eg se at Doc og Tassen hadde stoppa for å vente på meg. Doc spurte om det gikk bra, og eg ville prøve litt til. Eg nekter faktisk å være i så mye dårligere form enn Doc, så vi fortsatte. Det hadde jo gått over, og var ikke farlig, bare meget ubehagelig.

Her var det jaggu ei bok, så Doc signerte for oss begge

Turen videre gikk bedre, og vi kom snart til et nytt kryss. Her sto det at det var 600 m til denne Røverskansen, men da eg sjekka Endomondo viste det seg at vi alt hadde gått en km, og at det første skiltet tydeligvis var feil. Vi fortsatte likevel i uvisshet om hvor langt det faktisk var.

Etter 500 m var vi fremme, bare en lang og bratt bakke fra målet. Her tok eg ingen sjanser, og ble heller stående mens Doc gikk opp. Det gikk ikke lange tida før han kom ned igjen, så siste pilen viste da riktig avstand.

Turen tilbake gikk smertefritt, null problem. Vi møtte en annen turgåer med en staselig flott puddel, så vi slo av en liten prat. Virkelig hyggelig å prate med andre mennesker, og ja, vi hadde tre-fire meters avstand.

Vel hjemme måtte både gubben, dragen, og vaktbikkja dusje, ja hver for seg, før sofaen igjen ble inntatt. Endomondo viste 6,6 km, og når vi plusser på de 500 m før vi slo den på, passerte vi 7 km i går. Tenker at etter hjerteoperasjonen vil denne turløypa gå som en lek, og er litt stolt over at eg ikke ga opp da helsa prøvde å slå meg ut.

Dette gamle dieselfatet inspirerte den ikke-eksisterende fotografen i meg…

Rista på hode av oss!

Reklame | Tail It GPS tracker

Hatt ei fin helg da? Det har vi! Vi hadde jo planlagt tur i skauen, og det skulle være en lang tur med grei forbrenning så vi kunne unne oss dette bakverket fra i går. Joda, dette skulle bli bra! Dagen starta med egg som Doc hadde kokt, og noen minutter i sofaen for å mote oss opp. Doc hadde på forhånd fått tips om ei rute på Mistberget, som skulle ta ca 2 timer å gå i bratt terreng. Dette hørtes lovende ut for oss som vil gå av oss julematen. Både leieboeren, Doc og meg skulle være med, så vi kledde oss godt, tok med Tassen og kjørte mot Eidsvoll.

Dette er verdt en langtur i skauen!

Siden eg kjenner Doc og vet han har et eget tempo som eg ikke alltid klarer å følge, hadde eg lurt en Tail It chip i lomma hans. Det er verdens minste GPS trakker, så da hadde eg i det minste sporing på gubben. Den kan du lese mer om HER. Den er egentlig beregna på f.eks. bikkjer og ting man er redd for å miste eller bli frastjålet, men funker også på vimsete mannfolk.

Denne er gull verdt

Med bilen parkert var det bare å gå på med nebb og klør, hvilket skulle vise seg å være bokstavlig ment, opp fjellet. Første stykket var en brei vei med 20 cm snø og skare, men vi gikk ikke langt før vi kom inn på en smal sti dekka av stålis. Vi møtte noen på veien, og en del som tok oss igjen underveis. Siden vi synes det begynte å bli både bratt og glatt, og vi ikke hadde brodder, spurte vi flere av de om forholdene videre oppover. Det ble jo litt latter da, og noen bare rista på hode av mangel på brodder. Vi lo med, for vi skjønte jo at vi hadde gått på en liten smell.

Brodder, hva er det?

75% av følget vårt er fra Vestlandet (ja om vi regner med Tassen), vi har aldri hatt behov for brodder på tur, og tenkte at dette fikser vi. Dermed fortsatte vi oppover i god tro på at vi skulle nå toppen. Det var ikke bare lurt. Doc hadde antiskli vernesko, og Tassen som dro han, så de forsvant oppover. Leieboeren og eg hadde noe større utfordringer, vi gikk på alle fire utenfor stien for å ikke gli bakover. Da vi endelig fant et stødig sted å stå, kunne vi sjekke på Tail It appen hvor Doc var. Der sto den blå prikken helt stille. Han hadde ikke kasta den, som vi først trodde, han hadde bare stoppa og venta på oss ved ei gruve. Snill gutt det.

Blå prikk = Doc og Tass


Vi fortsatte litt lenger, kryssa den samme grusveien som vi gikk på i starten, og like over var det en utkikkspost. Her stoppa vi igjen, også denne gangen møtt av andre turgåere som rista på hode og lo av at vi ikke hadde brodder. Og vi lo med, igjen. De fraråda oss på det sterkeste å fortsette uten brodder, og da bare snudde vi og starta på nedstigningen. Der vi skulle krysse grusveien valgte vi å heller følge den veien ned, så slapp vi å krabbe på alle fire ned igjen også. Nei vi nådde ikke toppen på Mistberget i dag, men det går helt fint, vi fikk da jaggu nok trim som Bambi på fjellet likevel. Vi kunne også konstatere at Tail It trackeren funka, noe som kan være betryggende til fremtidige turer når vi har skaffa brodder.

Et lite bildedryss:

Grei utsikt der vi snudde
Gubben på stubben
Fotografen bak noen av bildene, posisjon er viktig!
Ble da en grei tur

 

Leieboeren ropte på elgen!!

Da er vi midt i uka igjen, og foruten om at kollega klarte å skrive helt feil årstall (2030) så eg ble redd eg hadde gått glipp av mitt eget 40 årslag, har det vel egentlig ikke skjedd så mye spennende. Det går over all forventning med leieboeren, vi bytter søsterlig på sofakroken, og ellers merker vi knapt hverandre. Ja bortsett fra når Doc prøvde å skremme henne, men røpte seg med en promp da. Velkommen til vår hverdag!

Det positive med denne leieboeren er jo at eg faktisk får litt motivasjon til trim. Hun lever i den oppfatningen av at det er lurt å holde seg i form, noe eg ikke har vært så flink til. Da kan det jo være greit å få et realt spark bak, så eg kommer i gang med denne vektreduksjonen. Den har eg for så vidt vært i startfasen av nå i halvannet år. I dag bestemte leieboeren oss dermed for å gå tur, eg måtte bare kle på meg og dilte lydig etter.

Litt mørkeredd og klar med maglite i tilfelle elg eller ulv! (Forresten sjukt bra kamera på nye iPhone)

Vi starta med friskt mot. På med stilongs, lue, skjerf, hansker og selvsagt high visibility jakker. Det skulle ikke være noe problem selv om det var mørkt, men samtidig var det akkurat dette mørket som ble største utfordringen. Er jo ikke gatelys over alt på bygda, og med et rikt dyreliv her var det greit å ha ei «dadda» (slang for storesøster) med. Vi har vært på tur i tussmørke før vi, men det er en helt annen historie som kanskje får et eget innlegg en annen dag.

Vi bestemte oss for å gå den vanlige skauruta mi, det er jo for det meste åpne jorder rundt. Det første stykket langs veien er det noen gatelys, men det ble brått mørkt etter siste lyset. Videre bortover oppdaga vi at det ikke var så mørkt likevel, det var nesten fullmåne, noe som ga oss mer mot. Fortsatte ut på traktorveien uten noen problemer. Da vi nærma oss skauen begynte Tassen å være noe, han huka seg ned og så mot skauen, men etter å ha speida med DENNE lommelykta gikk vi litt til.

Etterhvert som vi gikk langs denne skauen ble Tassen bare verre, han oppførte seg som om det var noe veldig interessant der. Da fant vi ut at vi hadde gått langt nok. Leieboeren som var någet skuffa over å ikke ha sett noe av dette dyrelivet, begynte å lokke på alle måtene hun trodde man lokka vilt, mens eg holdt på å pisse i buksa i frykt for at en elg plutselig skulle dukke opp. Så vi satte opp tempoet, og før vi visste ordet av det var vi endelig hjemme, uten verken elg eller ulv. Med vel to km gange og høy puls, kan vel dette trygt regnes som godkjent mosjon.

Vi skal til ville vesten!

Årets siste fridager er i gang, og da kan vi ikke bare sitte på ræv hjemme, så vi er på vei mot et annet sted å sitte på ræv. Vi er altså på vei til ville vesten, jo altså, til familien min på Vestlandet da. Det kan fort forveksles med ville vesten, for det går i boots og hatter på ranchen der hjemme også. Vi er bedt på to nyttårsfeiringer, og da stiller vi så klart opp. Den første med familie og venner er i morgen alt, sånn at vi skal være sikker på å bli kjørbar til 1. januar. Den andre blir med familien på nyttårsaften, noe vi ser veldig frem til.

Tassen er så klart med, og han har fått både lufteturer, mat og vann underveis

Nå er det jo meldt mye vind og ca 110 mm nedbør i morgen, men fordelen med Vestlandet er jo at uansett hvor mye drittvær det måtte være, er det alltids en tunnel, ja nærmere bestemt 37 stk bare fra Voss og hjem. Vi har ikke merka noe til dette drittværet enda. Vi hadde et pitstop på Gol for å hilse på Anette og Svein Olav, og for å kjøpe nye vindusviskere. Anette og Svein Olav har jo bare verdens nydeligste mikroskopiske hund, som så klart Tassen la sin elsk på. Han gjorde alle sine kunster som gentlehund, men til ingen nytte, lille Shakira var overhode ikke interessert.

Litt artig bensinstasjon/gatekjøkken på Vinje, hadde så klart pitstop her

Turen i dag har gått helt greit. Vi har ikke hatt sjanse til å kjøre utfor, eller seile på isete vei, det har livredde bilister fremfor oss sørga for. Når endelig en har svingt av, kan du jo banne på at en annen smetter inn fremfor deg ved neste kryss. Noen tror til og med de er helt aleine på veien, ikke snakk om å slippe forbi, selv om de ligger i 40 i 80 sona. Og en la seg midt i veien der det var forbikjøringsfelt. Men men, nå har vi hatt vår siste pitstop på Vinje (litt før Voss), og da er det rake vegen (gjennom 37 tunneler) hjem til mors klippfisk, NAM!

Vi trenger en pause

Står til med folket i dag da? Spist mye godt? Fått mye fint? Her har både bukseknapper og skjorteknapper røket, badevekta har gjemt seg i skrekken, og sofaen har fått to skikkelige søkk. Julematen har virkelig gjort sitt her. Da vi spiste siste rest av ribba i lefse til frokost i dag, og hjerterytmen gjorde et interessant byks, fant vi ut at vi måtte ta en julematferie, ja altså en pause fra all denne feite maten. Når snart bare joggebuksa passer, da må man faktisk ta grep.

Etter frokosten i dag skulle eg gå tur, eg var fast bestemt, nå skulle det settes hardt mot hardt, julefettet skal bort. Måtte bare la maten sige litt… Kort fortalt, eg ble sittende i sofaen i morgenkåpa helt til klokka 14. Da masa Tassen så fælt om tur, han måtte nok på do, så da kunne eg like greit kle meg opp og gå. På med ull fra topp til tå, og langt bånd på Tassen, for vi skulle i skauen. Vi rusla bortover veien mot turstien vi pleier gå på, og Tassen skjønte hvor vi skulle, han trippa lett med halen i full propell.

En som virkelig ikke bryr seg om hvor han går

Vel fremme ved turstien så vi, til vår store overraskelse, skispor. Hele bredden på turstien var skispor. Joda, det er virkelig flott at noen kjører opp løyper, all ære til ildsjelene. Eg hadde bare ikke sett for meg at 5-6 cm snø var nok til å kjøre opp løyper. Siden eg ikke går på ski og man helst skal respektere skispora, måtte vi finne på noe lurt. Prøvde først å gå i midten, men Tassen gikk jo på kryss og tvers av løypene, så vi endte opp med å gå på jordekanten vi. Joda det funka det også, vi fikk da gått et stykke, og Tassen fant mange andre spor som var mye mer spennende.

Er tydeligvis ikke bare eg som er i dårlig form nå, for da vi kom hjem gikk Tassen rett i seng, der lå han i flere timer. Doc hadde visst også fått litt nok av julemat, for han sto på kjøkkenet og kokkelerte med wienerpølser og lomper. Helt topp, akkurat hva vi trengte nå. En litt mer krevende tur enn vanlig, og pølse i lompe til middag, altså en perfekt andre juledag her. Da er vi klar for kalkun i morra!

Gikk oss vill i skogen vi…

God kveld igjen godtfolk! Hatt ei fin helg? Vi har tatt det rolig – igjen, for sjuende helg på rad (så trenger ikke noen si at helsa vår er dårlig på grunn av livsstil). Vi er nemlig gode på å kose oss i hverandres selskap, og eg har fått sett det meste av Skal vi danse. Men denne helga har vi også gjort helt andre ting enn å bare ligge på sofaen, vi har gjort koselige ting og spist mye god mat.

Siden flere har spurt om oppskriften på maten i går skal dere få den her. Ribba lå i 6-7 timer på rist på 120 grader, og de siste fire minuttene med grillfunksjon. Doc lagde coleslaw med hodekål, eple og gulrøtter, i så tynne strimler som mulig. Det blandes med majones, Creme Fresh, salt/pepper og noen dråper sitronsaft. Ribba kan rives opp som pulled pork, ha den og coleslaw i lefse, så har du en meget god fullverdig middag. Etter middagen i går unna vi oss ett glass Morgan og cola ute i jacuzzien.

Fint sted i skauen bak her, mange flere bilder på insta!

I dag har vi hatt oss en tur ut i skauen. Eg hadde pølser, ketchup og brus i sekken, og Doc hadde med ved. Det er en fin bålplass i skauen bak her, vi har vært der flere ganger tidligere. Eneste haka er at det går stier i alle tenkelige retninger, altså lett å gå seg vill. Selv om det ikke er store skauen har faktisk Doc klart å gå seg vill der før, ja uten tlf så klart. Da blir det jo ikke til at eg stoler på retningssansen hans akkurat. Vi fant nå omsider denne bålplassen, selv om vi etterhvert skjønte at vi hadde gått en omvei. Jaja trim er trim.

Doc fyrte opp bål, og eg la på pølser, det ble riktig så koselig. Vi ble der en liten stund mens vi spiste og titta oss rundt, ja vi hadde jo sjokolade til dessert. Det var først da vi starta på hjemturen at utfordringene oppstod. Siden vi hadde gått en omvei til bålplassen, skulle Doc finne den korteste veien tilbake. Den fant han jo ikke med det første, så vi ble gående og vandre rundt på måfå ei stund. Eg fulgte lydig etter, selv om eg visste godt om denne noe fraværende retningssansen. Etter langt om lenge og lenger enn langt, fant vi jaggu stien som førte til bilen.

Ribbe og coleslaw i vaffel

Vi kom oss altså hjem i god tid før middag. Den var det eg som sto for i dag, og eg ville teste ut et, for oss, nytt fenomen; middagsvafler. Lagde vafler på vanlig måte med oppskrift fra barneskolen, og hadde rester fra gårsdagens ribbe i. Det var faktisk godt, utrolig nok. Alt i alt ble det nok ei vellykka fin helg. Ligger forresten flere bilder i siste post på insta.

Snap / Insta

Bare 108 mil…

Da er vi altså på vei hjem igjen fra ville vesten, og det har vært noen fantastisk fine dager med familien og venner. Enorme mengder mat har vi dytta i nebbet, så joggebuksene er flittig brukt. Vi er takknemlig for de kreative, fine og morsomme gavene vi fikk, det kommer til nytte alt sammen. 

Vi fikk hver vår dialektkopp. En fikk fra Radøy, så når noen kaller meg bergenser kan eg vise koppen min og vise alle ordene en bergenser aldri hadde forstått. Doc fikk med ord fra Odalen, der sleit eg med å skjønne en del. Ellers fikk vi kjøkkenklut, sjokolade og en liten dram fra nissen, en genial høyttaler med «levende» LED lys til vogna, og til og med Michelin-stjerner til saloon. Den har kællen til Monica laga selv, en Michelingubbe med lys, og perla stjerner. Helt fantastisk! I tillegg har vi fått noen flotte julekort. 

Ellers er vi nå på vei hjem, noe som ikke er gjort i en håndvending akkurat. Det er ganske nøyaktig 54 mil fra huset til muttern og fattern på Radøy og hjem til huset vårt på Kløfta, så denne jula legger vi til sammen 108 mil bak oss. Ja det er langt, men verdt det. Muttern har fora oss med smultringer, delfiakake, godteri, frukt og capri-sonne å ha på veien. Vi lider ikke noe nød akkurat. 

Tassen ligger baki buret og pørker og sover, han elsker å kjøre bil og er null problem å ha med. Nå har vi passert Lærdalstunnelen og begynner å bli rastløse, men er snart i Hemsedal hvor vi skal dytte enda mer feit mat i nebbet. Det blir nok godt å komme hjem i kveld, selv om man gjerne kunne hatt noen dager til på hotell Blommedal på Radøy.

Follow my blog with Bloglovin

Advent! Luke 21!

21.desember er eg tålmodig husmor

I dag hadde eg jo time på Ahus til medisinering (endelig). Og så langt er det ingen bivirkninger, er veldig optimistisk til dette. Eneste som er litt dumt er at det tok noen timer mer enn det legen forespeila meg i tlf. Men men, nå er eg i gang, og har alt fått time til neste infusjon. Turen hjem gikk treigt, mange var livredde for snøen i grøfta, og gjorde sitt beste for å snegle seg sakte og stilt forbi.

Nå er vi da omsider på vei over til ville Vestlandet, og i skrivende stund er vi midt på Hemsedalsfjellet. Her er det fin vintervei, og flere bilister tror tydeligvis bilen har samme friksjon som ei rattkjelke. Doc kjører, med meg i passasjersete og Tassen i buret baki. Så min jobb nå er å være tålmodig og ikke minst enig med Doc hver gang han er irritert på alle andre bilister, en ordning vi har hver gang vi er over fjellet. Funker jo det da. 

Follow my blog with Bloglovin

Derfor er Doc og Dask best!

Alle par har sine ting som gjør de «best», mens vi er faktisk bare best. Man ser jo det er så poppis med par som trener sammen nå, vi er nok ikke helt der. Ikke går vi på opera eller teater, som mange par gjør, heller. Selv om vi har felles interesse på de fleste områder er vi nokså ulike på mange punkt, men det er jo akkurat der vi utfyller hverandre.

Blodtrykk

Det mange kanskje ikke har fått med seg er at Doc har høyt blodtrykk, ja man kan vel si det sånn at Carl Reverud (Mot i brøstet og Carl & Co) er bare en kattunge i forhold. Og Dask har alltid slitt med lavt blodtrykk, så når presten sa i bryllupet at vi skulle bli «ett», da gikk jo dette naturlig opp i opp.

I tide

Mens Doc alltid er klar minst en time før vi skal noe, kan Dask vente til det er 20 min igjen før dusjen settes på. Uansett om det er jobbmøte, legetime, besøke familie, eller møte en kamerat, er alltid Doc punktlig. Det verste han vet er å komme for seint. Dask prøver jo også å unngå å komme for seint, men er nok en god dose mer bedagelig anlagt. Doc har nå lært å drøye litt, og Dask kommer mye mindre for seint enn før.

A/B menneske

Dask kan fint holde seg våken til langt på natt, men uansett hvor tidlig hun legger seg er hun like forbanna trøtt om morgenen. Mens Doc fint kan sovne midt i en skikkelig god film så fort klokka nærmer seg 23, og han er stort sett alltid først oppe om morgenen. Like blid og glad. Men så våkner gjerne Dask til arme riddere eller egg og bacon, og blir fort like blid.

På kjøkkenet

Doc elsker jo å lage mat, og han er virkelig flink til det også. Altså noe Dask ikke kan skryte på seg, men hun er desto bedre på å spise all den gode maten Doc lager da. Det kan man vel egentlig se på de runde kantene hennes.

På langtur

Når vi skal på tur med campingvogna, på hytta, eller over fjellet til slekt og venner i vest, da er det alltid Doc som kjører. Han er nemlig livredd for å sitte på, det gjelder ikke bare med Dask, men uansett hvem som kjører. Var nok derfor han ikke turte sitte på i Boben i Lillehammer (Sesong 2 Norske rednecks). Heldigvis for Dask at hun synes det er helt topp å sitte på, da kan hun ta bilder og blogge, og rett og slett slappe av.

Tur med bikkja

Her sliter vi litt, vi er nemlig like mørkeredd begge to. Når vi er på hytta lufter vi derfor Tassen sammen, der finnes det ikke annet lys enn lommelykt. Hjemme har vi en fin ordning at en går om morgenen og en går om kvelden, og turene på dagtid bytter vi på.

Likheter

Men ja vi har også mange likheter. Vi liker det enkle livet på bygda, vi liker den gode gamle countrymusikken, og vi begge hadde interesse for viktorianske antrekk lenge før vi møttes. Det å dresse oss opp på en skikkelig bygdefest med god countrymusikk, en tur med campingvogna, ja til og med litt luksus i utlandet av og til, er noe av hva vi liker å finne på sammen. Og begge brenner for Superselma, og den jobben de gjør.

Empati og kjærlighet 

På dette punktet kan vi vel si at det er svært få par som har fulgt hverandre like mye på legevakt og sykehus som vi har gjort. Det sier vel litt om samholdet vårt? Joda, vi støtter hverandre så klart ellers også, derfor er vi faktisk bare best.

Follow my blog with Bloglovin

Begin typing your search term above and press enter to search. Press ESC to cancel.

Back To Top