Det knirker i jakken, fryser i nesa når en puster, øyenbryn er hvite av frost, brillene dugger og fryser fortløpende, det trenger gjennom alt av ull, eg føler meg intet mindre enn selveste Roald Amundsen på min ti min lange tur med Tassen. Inne knitrer og spraker det i peisen, det brenner store ivrige flammer, ovnen må jobbe hardt med å varme opp hele huset.
Eg har vel tidligere nevnt på snap at eg sliter med rennende øyne i trekk og skarpt lys, og det er ikke mye som skal til før det blir tunnelvind bak glassene. Når det da er -20 og blåser, og eg i tillegg har skjerf over nebbet, resulterer det i frosne krokodilletårer og brilleglass. Da tjener ikke brillene akkurat sitt formål lenger, og de ble degradert til hyllepryd de ti minuttene eg og Tassen var ute på siste dotur i kveld.
Fytti grisen så kaldt det skulle bli! Jada, eg vet det garantert er kaldere andre steder, og at noen tåler mer kulde. Saken er at eg er fra kysten på Vestlandet, hvor det kaldeste eg opplevde frem til 2009 sikkert ikke var lavere enn 8-10 blå. Når man da plutselig befinner seg på et sted med 20 blå, er det selv etter 11 år her helt forferdelig.
Tassen fryder seg i kulden, der er det så mye underull og fluff at ikke noe får trengt gjennom. Men føttene tåler ikke samme tempen, de søte små potene fryser lettere, og de blir sår av salt vei og skare i brøytekanten. Bare han får på seg potesokkene sine kan han erobre verden, eller i det minste Lundsletta. Han hater å ta de på og av, men ute glemmer han tid og sted, og det er selvsagt befriende å se at han ikke lider. Det er jo det viktigste!
