Eg vet om ei jente på 6 år som var redd hun var tjukk fordi ei anna jente i barnehagen hadde så mye slankere hals. Hun begynte å spise mindre en periode, og likte plutselig ikke noe mat for en kort periode.
Eg vet om ei jente på 7 år som ble mobba fordi hun gikk med boots. Jenta brydde seg ikke så mye, for venninna hadde også boots. De hadde jo alt gått i boots i nesten to år.
Eg vet om ei jente på 8 år som ble erta fordi hun hadde briller, men hun kunne ikke slutte å bruke briller for da ville hun ikke se noe. Hun har brukt briller siden hun var 4 år.
Eg vet om ei jente på 10 år som ble mobba fordi hun likte countrymusikk, det var jo bare gamlinger som hørte på det.
Eg vet om ei jente på 13 som gikk fra å være «brilleslange» til å bli «linselus» da hun endelig fikk prøve linser. Det hjalp ikke å bytte ut brillene.
Eg vet om ei jente på 14 år som har blitt erta for klesstilen og musikksmaken, det var for harry. Mange hadde noe å si på at hun ikke fulgte moten, hun valgte nemlig Levi’s og boots fremfor MissSixty og Buffalo.
En ting kan eg garantere, INGEN av disse jentene er oppdikta, for alle de ovennevnte er meg. Jenta på 6 år som var misunnelig på den slanke jenta hadde ikke sett på opererte bloggere. Hun reagerte bare av menneskelig natur på at noen var penere, for det er normalt av mennesker er forskjellige, og det er normalt at barn og unge vil bli penere, selv uten bloggere som forteller oss hvordan vi skal være.
Da eg gikk i boots i første klasse hadde eg alt gått i boots i to år, og eg likte det, eg synes det var tøft. Da eg var 7 år skjønte jo ikke eg poenget med å kle meg i noe annet bare fordi noen andre synes det var tøft. Når de andre elevene skjønte at eg ga blanke prøvde de en ny taktikk, da ble eg brilleslange. Dette var nok litt sårt, for briller var jo ikke et valg eg hadde, det var noe eg måtte ha.
Da eg var 10 år ble igjen noe nytt forsøkt, da var det musikksmaken min som skulle få gjennomgå. Da ga eg litt opp på en måte, eg tenkte det kunne være det samme. I en musikktime hvor vi skulle få spille våre favorittlåter fyrte eg på Carlene Carter for hele klassen, og de fleste skjønte fort at eg dreit i hva de sa.
Så kom tida da eg begynte på ungdomsskolen. Nå mente optiker at eg var gammel nok til å få prøve linser, og eg var hoppende glad, for da kunne ikke noen kalle meg brilleslange lenger! Vel, når eg stolt gikk på bussen til skolen den første morgenen med linser, da var det et dass som ropte «linselus» så hele bussen hørte det. Selv om linsene klødde litt, og stort sett bare var knotete å bruke, valgte eg å fortsette å gå med de i to år på trass, før eg gikk tilbake til briller.
I en alder av 14 år hadde eg altså blitt hakka på for det meste, men det var aldri mer en 4-5 personer som var opptatt av hva eg kledde meg i eller hørte på. Men nå begynte det altså igjen. Eg hadde fått ei MissSixty bukse av muttern til en bursdag eller jul eller noe sånt, og tenkte eg skulle teste dette motegreiene. Da var det ei som ropte ut (samme dass som kalla meg linselus tidligere), ja hun passa på å rope så eg skulle høre det; «Har dere sett den nye stygge buksa til MissSixty eller, den hadde eg aldri vist meg i blant folk!». Ja det var akkurat den buksa eg hadde.
Litt oppgitt valgte eg å gå tilbake til min favoritt Levi’s, og da det igjen var gale, da spurte eg muttern om eg kunne få litt mer westernklær. Eg hadde bestemt meg, eg var harry, men eg skulle eie det! Det endte med at eg arva et par boots av ene søstra mi og fikk ei beltespenne med traktor av fattern. Kledde meg opp i dette, Levi’s og rutete skjorte, og gikk rakrygga på skolen dagen etter. Når noen sa eg var harry ga eg de tommelen opp, eg var i det minste harry med stil! Etter det var det bare hun ene som fortsatte, hun skjønte dessverre ikke at hun bare dreit seg ut, men det skjønte eg.
Saken er den at på denne tida fantes det ikke bloggere som fortalte hva vi skulle gå i. Eg var heller ikke noe «fattig» i klesveien, for eg ble til og med kalla bortskjemt når eg kom i Adidasklær i gymmen. Mobbere finner dessverre bare nye veier etterhvert som tidene forandrer seg, og det blir for dumt å skylde på alle andre hele tida.
Eg kan takke hele familien min for at eg ikke lot det gå inn på meg. De lærte meg å alltid være den eg selv var trygg på å være, og gjorde meg sterk nok til å ikke la noe gå inn på meg. Å stå for den eg eg. Eg selv har aldri sett på dette som mobbing, det var bare noen som prøvde å erte meg.
