Kategori: Typisk Doc&Dask

I dag er det tre år siden den mest romantiske dagen i vårt liv, ja siden det morsomste bryllupet noen sinne (om vi får lov å si det selv). Vi ble sammen pinsen for fire år siden, og gifta oss pinsen for tre år siden, 23.05.15. Tre års bryllupsdag kalles lærbryllup, dette fordi nå er forholdet blitt solid, det er slitesterkt, men likevel mykt. Egentlig en veldig passende beskrivelse på ekteskapet vårt. Her skal dere få et innblikk i den herlige dagen vi hadde, først litt om vielsen, og seinere i dag kommer det fra festen. 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

VIELSEN

Dagen for tre år siden starta litt for brått egentlig, det eg hadde gleda meg til i nesten ett år var plutselig her. Eg kjørte selv til frisøren Katrine, som satte håret mitt helt nydelig opp med en liten cowboyhatt. Etterpå kom forloveren min Siw og hjalp meg med kjolen, og ga meg litt «beroligende» i et lite glass før ferden gikk til Nes Kirkeruiner. Ja etter eg hadde en pitstop på dass selvsagt, både Doc og meg har alltid vært sånn, så hvorfor ikke på bryllupsdagen også?

Ved kirkeruinene sto gjestene spent og venta, og eg måtte hjelpe Siw med pynten på kjolen hennes, mens Doc løp på do. Det fine med kirkeruinene er at det er åpen himmel, så vi kunne ha på cowboyhatter under vielsen. Alle hadde satt seg pent, bortsett fra to av mine tantebarn, fattern, og meg. Vi sto utenfor klare til å gå inn. Da vi spurte presten hvem som skulle gå på hvilken side, lo han bare og svarte «samme det vel, ingen legger merke til hva som er rett nå lenger, men hvilken farge skal eg ha på denne?» spør han og peker på den saken han har over prestekjortenen. Alt der starta showet. Vi hadde valgt amerikansk stil på hele vielsen, så tantebarna gikk fremst, en med ringpute og ei med blomsterkurv. Bak kom eg og pappa. 

Kjolen min var skreddersydd i USA med Realtree Camo AP Snow, med matchende vest til Doc, og fattern hadde handla staselig dress hos Kari og Torfinn. Bootsa mine var selvsagt Corral, Rolls Roysen innen boots, og kosta mer enn kjolen. Doc hadde ordentlig flott old timer dress fra før, så han kjøpte bare ny hatt til bryllupet. 

Vielsen ble en morsom affære, og de fleste tårene kom mer av latter enn noe annet. Presten vår burde vurdere standup. Han ga Doc nikotinspray, fordi han hadde fått med seg at Doc av og til røyka på do. Og han ga meg ei plate melkesjokolade fordi Doc alltid spiser opp før eg får smake, og det kan vel nevnes at presten selv spiste av denne under vielsen. 

Som sagt hadde vi valgt amerikansk bryllup, så da skulle vi gjenta etter presten. Og innmarsjen var forresten Mendelsohn, nettopp fordi den er mest vanlig i USA. Ellers hadde vi to vokalister, Katrine sang Amazing Graze med 12 strengsgitar, og Johnny sang Six Ribbons. Da ble det så klart noen rørte øyner, og servietten ble flittig brukt. Tonje var også oppe og leste noen ord for oss, hun er jo drømmedattera mi hun, altså ferdig oppdratt, og i tillegg smart og pen. 

Og den fantastiske presten da, Doc fant han faktisk i en begravelse hvor alle satt og lo. Da var det klart at han passa inn hos oss.

Nå var det virkelig deilig å knuse hode i puten! Det har vært en skikkelig lang dag, men sånn er det alltid første hverdag etter langfri. Vi var på camping fra onsdag til mandag, og det var festligheter tre av dagene. Lykke i Sumpen, 40 årslag hos venner i Kristiansand, matlaging til den gjengen, og det hele endte jo med en sigarettglo inn på øyet til Doc og legevakt.

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

Det var jo egentlig ikke noe problem å stå opp tidlig i dag, medisinene gikk greit ned, på tross av min pilleskrekk og og smaken på det. Jobben gikk for så vidt OK den også, bare trettheten av medisinene ga seg. På vei hjem fra jobb henta eg journalist student, Charlotte, på togstasjonen på Kløfta, hun har vært med oss før, og var mandag med Redneck Cruisers. Nå skulle hun ha litt mer fra hverdagen vår. 

Det er jo null problem, vi stiller selvsagt opp om vi kan. I dag fikk hun virkelig oppleve vår hektiske hverdag. Doc var selvsagt forsinka hjem fra jobben, det var jo kø over alt. Planen var jo å grille, for det er jo vær til det, men det rakk vi ikke. Vi skulle på øving til det store togrøveriet, så det ble pølser på steikepanna. Mat er mat. 

På øving i dag gikk vi gjennom andre del av skuespillet, og vi fikk en tur med Tertitten. Det blir alltid mye latter og tøys når denne gjengen møtes, og ideene strømmer på så manus nesten blir ugjenkjennelig. Slik blir det til slutt et morsomt og ikke minst tøft teaterstykke av for barn. 

Når dette var ferdig kunne vi kjøre hjem og grille, det ble marinerte kalkunfilet med coleslaw og potetsalat. Og Charlotte fikk tatt noen fine bilder i kveldslyset før hun måtte tilbake til Kløfta stasjon. Gleder meg til å se bildene seinere, men nå har hun nok andre ting å tenke på med skole og eksamen. Nå står soving på plakaten her, vi tales i morgen!

Det eg nå skal fortelle skjedde en tidlig morgen våren 2004, ja ganske nøyaktig 14 år siden, eg hadde hatt lappen i underkant av ett år og eide selvsagt veien. Bilen min var en hvit Volvo 240 GLE 87 mod, med B23k motor, så den gikk jo greit nok. Bilen hadde mamma og pappa skaffa meg imot at eg fikk meg jobb og betalte den ned igjen. 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

På denne tida gikk eg siste året på videregående, nærmere bestemt allmennfaglig påbygging, 3PÅ. Da eg alltid har vært et B-menneske rakk eg jo sjelden skolebussen, så lønn og stipend gikk ofte med til drivstoff. Bilen brukte jo 1,2 liter på mila, og det på fin kjøring, så budsjettet var stramt. Likevel ble det da til at eg tok «goførtien» til skolen nesten hver dag. Det gikk jo stort sett greit det, og av og til hadde eg passasjerer som også hadde mistet bussen. Eg bodde på Radøy, og skolen var på Austrheim, ca 15 minutters kjøring. Volvoen rakk å bli godt kjent på veiene her, alle visste hvem som kjørte hvit 240 som mangla ei pyntelist. 

Så var det en morgen eg var litt ekstra seint ute, og la meg bittelitt over grensa. Havna jo selvsagt fort bak ei sinke som lå i 70 i 80 sona, men kom liksom ikke forbi. Bilen fremfor kjente eg for så vidt igjen, det var jo gamle sivilbilen til lensmannen i bygda. Visste jo at den nylig var solgt, det var sånt som ungdommen fikk med seg raskt. Da var det jo ingen fare. 

Da eg nærma meg brua fra Radøy til Austrheim gjorde eg meg klar, for midt oppå brua der er det nemlig god sikt langt fremover. Det var klart. Eg gira ned og brente forbi den nylig solgte sivilbilen, og ga gass videre. Kunne jo ikke komme for seint til skolen! Noen km lenger frem, det var da eg oppdaga det i bakspeilet. Føreren av den andre bilen var pokker meg lensmannen, og han klarte nesten å henge på volvoen. 

Lite skjønte eg, og trodde det med bilsalget bare var et rykte satt ut for å ta flere på veien, og bremsa dermed ned i tillatt hastighet. Da eg kom til krysset ved skolen, sto kollegaen av lensmannen, med blålys og det hele og vinka meg inn. Der sto eg med halen mellom beina, mens alle skolebussene, lærerne og elever ellers passerte med store øyner. 

Fikk beskjed om å komme innom lensmannskontoret i storefri, sånn at det ikke skulle gå ut over skoletiden. Og det gjorde eg. Når lensmann sitt kallenavn er Buford T. Justice, da kødder du ikke det til mer enn ytterst nødvendig. Der fikk eg skryt for at volvoen gikk så bra, og selv om han lå i 140 og eg dro fra, skreiv han at eg hadde kjørt i 90 så eg ikke skulle få prikk. Eg måtte bare huske å hilse fattern, og ta det pent i russetida. Eg fikk jo selvsagt navnet Speedy Gonzales på russehatten, og lensmannen signerte russebuksa mi. Og den sivilbilen? Joda, den var solgt den, lensmannen hadde nemlig kjøpt den selv!

Så folkens; kjør pent, du vet aldri hvem du ypper med! 

Morgenen i dag starta som en hvilken som helst vanlig fridag, på flere måter. Doc var først utav senga og tok en rusletur med Tassen, så han fikk gjort sitt. Av og til misunner eg bikkja som bare kan gjøre sitt hvor som helst ute. Omsider kom bikkja opp i senga og vekka meg, for det er viktig å holde flokken samla. 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

På kjøkkenbenken sto Doc og klargjorde bacon, så smaksløkene mine holdt på å drukne i vann. Nå var det lenge siden egg og bacon her gitt. Men midt i forberedelsene gjorde tankene til Doc et byks, han fikk plutselig for seg at han skulle ha kokt egg i stedet. Da var eg rask å tilbydde meg å lage egen frokost, for eg var innstilt på egg og bacon. 

Frokosten ble god den, selv om eg måtte lage min egen, mens Doc slafsa i seg ei skive med kokt egg og kaviar. Vel fordøyd gikk vi ut og fortsatte ryddinga fra i går, denne gang i garasjen. Vi har fått tømt litt, sortert litt, og kasta litt. Og bikkja får litt kos innimellom takene, ja han er selvsagt ute med oss. 

Men så, eg skulle bare ta en kjapp røyk før eg fortsatte basketaket, det var da det skjedde. Crohnsmagen min var ferdig å fordøye frokosten alt, og eg måtte løpe på do. Rakk det med god margin denne gang, slang skinka på ramma og gjorde det som var påkrevd der. Men mens eg da sitter der og kjemper med mitt, banker det forsiktig på døra. Eg kunne ikke annet enn å fortsette med mitt. 

Andre gang det banka på, noe mer intenst, skjønte eg det var alvor. Doc som ikke har galleblære hadde fordøyd egget sitt like fort, og nå var det krise. Det slår ikke feil, hver morgen, samme rutine. Vi har jo bare en do, da var det egentlig bare å knipe igjen og slippe neste mann til.

Imens han da sitter der i begges skitlukt og ferdigstiller sitt arbeid, kjenner eg at det igjen presser på. Fikk ikke gjort meg ferdig. Tenker på dassen i vogna, men den er faktisk tømt for en gangs skyld. Nei eg måtte pent vente. Da han endelig var ferdig, kunne eg løpe inn og fortsette der eg slapp. 

Så nå er morgenrutina vel overstått for denne gang. Bare synd ingen av oss skal på jobb før mandag, for nå blir det mange morgener med hamring på dassdøra her. Men først av alt, nå kan garasjeryddinga fortsette!

Denne uka har ikke vart lenge, men likevel har det vært ei bra uke hittil. Våren kom litt vel brått på i går, men det gjør ikke noe, været var så fint at vi ga blaffen. Og nå begynner baller å rulle for vår del, vi har nå nye og spennende ting på gang, både små og store ting. 

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

Dessverre kan eg ikke si så mye om alt enda, for noen ting forblir konfidensielt ei god stund til. Kan bare si det blir dritbra og knallgøy, og vi er minst like spente som dere. Men vi kan jo røpe en annen ting da, for det skjer jo snart. 2. juni må småbarnsfamilier ta turen til Sørumsand, da blir vi å finne på det gamle toget Tertitten. 

Bilde fra fjorårets togrøveri

I dag har vi faktisk vært på teaterøving, for vi skal være med på er et koselig oppdrag innen kultur for barn og unge, nemlig årets togrøveri på Tertitten. Vi skal igjen prøve oss som skuespillere i et levende teaterstykke der barna får være med. Vi har gått gjennom manus, og det ser ut til å bli meget spennende.

Litt fra øving i dag, tror vi røykla hele Sørumsand!

Men først av alt har vi feira frigjøringsdagen! I dette været er det ingen problem å feire landet vår. Det ble pølser på grillen, og litt kos ute i varmen. Det var jo det med å få farge på leggene da. Om eg prøver litt hver dag, blir det nok bra til slutt der også. Har du feira i dag?

Etter at Patrioten sto til sammen 7 mnd i fjor, og vi bytta nesten alt før clutchen smalt, solgte vi den omsider. Vi tenkte at, ble vi kvitt den, ville problemene forsvinne. Vi sto igjen med en gammel cherokee som aldri svikter (bank i bordet), og en ny Ranger med garanti. Vi var klare for å erobre veinettet!

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

Sist uke skulle Doc klargjøre vogna og Forden til festligheter, han gikk på med friskt mot mens eg var på jobb. Men Forden hadde punktert. Doc er ingen dumming, så han fikk det heldigvis fiksa før eg kom fra jobb. Vi kom oss på tur, og hadde det storveis. Mer om den turen HER. 

I går når eg skulle kjøre på jobben tok eg cherokeen, for Doc hadde Forden. Han var hos Rype for å forberede mat til anleggsmessa, der må dere forresten stikke innom i helga. Vel vel, eg kom kjørende oppover E6 i god driv i 110 sona da eg hørte et puff. Tenkte ikke mer på det da det var like før avkjøringa til jobb, og det var jo ingen vingling på bilen. Da eg parkerte på jobben sjekka eg bilen, og alt var jo i skjønneste orden. 

Det begynte å dra seg mot lunsjtider, og folk i kantina hadde sett en skakk cherokee på parkeringen. Eg fikk så klart flere mld om flatt dekk, så eg løp ut for å se. Joda, bilen var rimelig skakk. Etter at eg fikk skrudd løst reservehjulet fant eg ingen jekk, og ingen på jobben hadde høy nok jekk i sine biler heller. Doc var ikke å få tak i, så frustrasjonen vokste. 

Men! Så kom eg på, det er jo ei ny «dekksjappe» på gamle Statoil stasjonen i Liekrysset. Sendte bilde av dekket med lite luft nederst, og spurte om dem ville fikse. Da gikk det ikke lange tida før eieren av Tire Shop, Kenneth, selv kom ned med jekk. Han var ikke vond å be, og fikk da bytta til reservehjulet ganske kjapt. Deretter tok han med seg det punkterte dekket opp på verkstedet for å fikse det. 

Etter jobben kunne eg da kjøre opp på Tire Shop og få et plugga og vaska dekk tilbake, og sjæfen sjøl la om igjen så eg kunne kjøre hjem uten problem. Er ikke dette service så vet ikke eg, det var hyggelig, kjapt og enkelt, og helt problemfritt for meg som kunde. I tillegg har Kenneth på Tire Shop funnet noen heftige dekk til Forden, vi må bare finne et passende tidspunkt for å legge om. 

Altså, trenger du dekk og felg eller noe som helst form for hjelp angående dekk og felg, så burde du absolutt høre med gjengen på Tire Shop i Liekrysset. Legger også ved linker under her, bare å ta en titt!

Tire Shop på nett

Tire Shop på Facebook 

Kenneth sin blogg arbeidskar

Det er bursdagen til Doc i dag, og i den anledning tenkte eg å bare rable ned noen ord om denne gutten som eg er gift med. Ja for han er jo bare guttungen til sinns da, og det er det beste med han. 

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

Da vi først ble kjent likte vi ikke hverandre i hele tatt. Vi kunne være på de samme stedene og festene, men det var null connection over hode. Men da Doc var uheldig og brant ræva si på en rakett, skulle dette endre seg. Romperaketten som førte til brannsår og hjemmesykepleie kan du forresten lese mer om HER. Eg måtte jo da kjøre han noen turer til legevakta, og en dag endte dette med grilling og Jack Daniels. Vi våkna altså opp dagen derpå med strips på ringfinger, og en haug med gratulasjoner på Facebook. Vi hadde tydeligvis forlova oss. 

Sånn kan det jo gå, og vi liker hverandre heldigvis litt bedre nå enn etter første møte, selv om Doc har slutta å drikke Jack. Vel vel, denne gutten som ikke likte meg, og som eg ikke likte, har da klart på et vis å sjarmere meg. Vi ble jo omsider gift også, det tror eg er fordi vi egentlig er ganske like. Vi har de samme prioriteringene i livet, livskvalitet for både oss og mennesker rundt oss. 

Doc er jo innerst inne en lettrørt omsorgsfull godgutt, selv om han ikke alltid viser det. Han er særs opptatt av at venner skal ha det bra, og han går langt for å kunne hjelpe Superselma. Det å gi lysglimt til kreftsyke barn har blitt stort og viktig for oss, og det viser jo hvor mye empati det finnes i den gutten. I 2016 sykla han Birken for Superselma, og det sier mye om Doc og saken han sykla for. Du kan lese om det HER.

Ellers er jo Doc full i ramp, han elsker å tulle og skremme folk, noe som vanligvis går ut over meg. Vi har det derfor sjeldent kjedelig, det er liksom alltid noe som skjer rundt oss. Eg trives i allefall veldig godt i Doc sitt selskap, og regner med han trives i mitt, ellers hadde vi vel vært skilt..?!? 

Bursdagsgaven til Doc er veldig enkel, han får faktisk det samme hvert år, nemlig årsabonnement på Donald blader. Han er bortimot avhengig av å lese Donald når han spiser, kanskje han kjenner seg litt igjen? Har jo samme flaksen da, Donald Doc kaller eg han til tider, men det er vel en del av sjarmen. Sjarm har han uansett mye av, han er jo den beste. 

Så gratulerer så mye med dagen kjære Doc, håper du holder ut litt til selv om du begynner å bli gammel! Stort kyss fra den evig hengivne dragen din, Dask!

Da er vi omsider på vei hjem etter ei meget trivelig helg på Vestlandet. Vi er godt slitne selv om vi faktisk har fått tid til å slappe av en del. Nå har vi valgt å ta turen via Hol, fordi vi er regelrett dritt lei både Hemsedal og Hardangervidda. Doc har ikke prøvd ut denne veien, så han er foreløpig veldig fascinert av smale veier og tunneler med 90 graders sving. Og jaggu snødde det trollkjerringer oppå toppen, godt vi ikke hadde satt på sommerdekk enda. 

Denne helga har vi som vanlig tatt oss tid til å hilse på ei barndomsvenninne, Veronica, det er sånt som må prioriteres. Vi har jo tross alt hengt i lag siden vi fikk våre første par boots før barneskolen. Veronica er vel eneste venninna mi som aldri har lagt seg opp i stilen min med boots og sånn, det viser bare et vennskap verdt å ta vare på. Mann og barn var også hjemme, dem dreiv å snekra litt.

Ellers møtte vi på mora til Veronica på butikken, da ble det selvsagt skravling der også. Har jo mer eller mindre rent ned dørene deres fra eg var liten, foreldra til Veronica har vel vært reserveforeldre for meg til tider også. Og så kom en lærer fra barneskolen forbi, da måtte vi jo hilse på der også, veldig koselig. Når Doc lurte på om eg hadde vært en ramp, kunne han da svare at eg hadde vært den fineste eleven han hadde hatt. Hjelpsom, rettferdig, og i mot mobbing, det var hyggelige skussmål fra en tidligere lærer.

Det ble også tid til å la Forden smake på noe annet enn bare asfalt. Det skal vel egentlig ikke mye til, for asfalten på Radøy er til å le av. Vi fant et sted med noen gamle tømmerstokker, men kjørte ikke langt inn, bilen er fortsatt litt for ny til å ta sjanser. Du kan jo se bildene derfra da.

I snart to uker har vi nå vært syk, med noe som kan minne om influensa. Feberen har hoppa opp og ned hver dag, og vi hoster til vi gulper. Kjempedeilig, ikke sant? Vi har begge gått i jobb selv om vi har vært dårlige, fordi vi har klart det. Men i går stoppa det. Eg klarte ikke å komme meg på jobb, og Doc måtte reise hjem fra jobb. Vi skjønner jo det at å presse seg selv gjør oss ikke frisk så fort, tvert imot har det egentlig bare blitt verre. 

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

Kamferdropsene Doc kjøpte til meg i forrige uke (fordi han trodde eg var i overgangsalderen), har han snart spist opp selv. Prince mild er bytta ut med mentol sigaretter, og vi spiser Doc om kapp – ja halslinsene.

Ja vi har det riktig så fælt. Derfor tok eg turen til legen i går, og utrolig nok tok det bare halvanne time inkludert blodprøver på laboratorie. Men det kunne da konstateres en eller annen form for influensa, pluss en betennelse i luftveiene. 

Dette i tillegg til crohns, som er betennelse i fordøyelsessystemet, skaper jo full krig i kroppen. Virusene og de forskjellige bakteriene driver og sloss om hvem som var her først, og hvem som skal få bli. Mens eg selv ikke får ha et ord med i laget. Samtidig som kroppen ikke klarer å ta opp næring, da blir man godt sliten.

Doc sliter jo også med magen til vanlig, for han har ikke galleblære, av og til lurer eg på om han mangler lukkemuskel også. Når han da blir syk i kroppen, blir jo alt mye verre, han er jo mann. Han blir alltid mye verre enn meg, selv når eg har mye høyere feber. Når da eg sitter på do med mine problemer, og Doc kommer løpende og hamrer på døra, da kan du tenke deg krigen er i gang!

I går testa vi det å leve som rikinger, vi brukte penger så man skulle tro vi hadde alt for mye. Er moro å prøve det også, men vet nå ikke helt om alt dette er i vår trivselsone. Det vi har brukt penger på er vi jo fornøyd med, men veien dit er ikke alltid bare moro.

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

Det starta vel på jobben, da eg slo meg løs og kjøpte kake i lunsjen. Vanligvis er det jo bare salat, baguett eller suppe, så det var vel litt brutalt å slå til med den største sukkerbomba kantina hadde å by på. I tillegg smakte den ikke så altfor godt heller, men eg gjorde som rikfolk flest, bare kasta den i søpla. 

Etter jobb fikk eg haik til Lillestrøm av en kamerat, for eg skulle jo møte Doc på Røhneselmer. Vi henta endelig ut nybilen vår, og vi er nyforelska. Ja i bilen altså. Tenk å bare kunne gå inn til en merkeforhandler og bare plukke ut en drømmebil da! Men nå var servicen verdt nesten like mye som bilen der da, en skikkelig trivelig gjeng som kan faget sitt. Vi skreiv også navna våre på veggen der, en litt artig tradisjon hos Røhneselmer. 

Med ny bil i eie måtte vi jo ha nye klær også, da ble det shopping. Ja, faktisk så stakk vi innom senteret på Jessheim. Men eg kan ikke akkurat si det senteret er redneckvenlig, for det er umulig å føte seg på det gulvet i boots med lærsåle! Og vi måtte innom fem butikker før Doc fant bukse med bootcut. Selv fant eg to billige gensere, ene i camo, og nye Adidas sommersko. 

Men dette er ikke alt, for etter shoppinga måtte vi feire ny bil selvsagt, så da ble det middag ute. Den tok vi på Gamle Nabo på Jessheim, for der er vi alltid fornøyd. Doc valgte indrefilet med pasta, og eg tok pasta carbonara. Er ikke dyreste stedet å spise, og fantastisk godt, så det ble suksess. 

Ja sånn var det å være rikfolk for en dag. Tenker eg fortsetter med gamle vaner i kantina, og vi holder oss unna kjøpesenter ei stund fremover. Ellers er vi godt fornøyde begge to, og du skal ikke se bort i fra at vår neste bil også kommer fra Røhneselmer.

Bilder av nybilen, Ford Ranger Wildtrak