Lenge nå har eg levd ganske så fritt og avslappende, alt eg har måttet tenke på er jobben. Hus og hjem har på mystisk vis holdt seg reint og ryddig helt automatisk, og eg har fælt sjeldent måttet lage mat. Bikkja har til og med kommet seg på do flere ganger for dagen, og eg har bare gått små rusleturer med han for moro skyld. Denne moroa har nå fått en brå slutt.
Doc har altså begynt i ny jobb i dag, fulltidsstilling. Han er servicemann for Parkett Partner, hvilket betyr at han ikke går hjemme lenger. I dag når eg kom fra jobb i 15 tiden, sto det ikke klart noe gourmet på duk og dekka bord. Ingen klær har blitt vaska, og bikkja masa fælt om dotur.
Nå må eg altså opp av sofaen og bidra på lik linje med Doc for å holde huset levelig, for så lenge vi begge er i jobb må vi dele på alt hjemme. Det er jo for så vidt rettferdig nok det, men tenk så mye sofatid eg nå må ofre for at han skal få lov å være med og bidra økonomisk.
Eg måtte faktisk rydde kjøkkenet, tømme oppvaskmaskina, og gå ut med søppel for å i hele tatt kunne lage meg mat. Kjøttkaker i lompe ble det, for eg er verken oppfinnsom eller kompis med kjøkkenet. I tillegg måtte eg fyre i peisen, helt på egenhånd. Nei livet kommer til å bli hardt fremover nå, men til gjengjeld får eg en mer lykkelig Doc og vi får bedre økonomi. Er vel verdt å ofre litt for det?
Står til med folket? Nå er det snart helg, og da skjer det mye gøy. Vi skal faktisk ut å ake, og gubben og en kompis har laga seg kjelke selv. Lover tilbakemelding fra akedag og kjelke i løpet av helga, for den kjelken er virkelig noe eget.
Men over til det eg skulle skrive om i dag, nemlig planter. Hvordan holder folk liv i dem? Vi har nå flere planter stående, men bare en lever, den elefantfoten vi fikk av svigers for ikke lenge siden. En orkidé står uten blomst, men eg har hørt de kan komme nye knopper, så den lar eg bare stå. Nekter å tro eg har drept den enda.
Har også en helt nydelig bukett med solsikker, som har stått nå i tre år faktisk. I plast vel å merke. Den kjøpte eg på eBay før bryllupet, bare for å se om det så ekte nok ut til å bli brudebukett. For å si det sånn, det ble ekte blomster i buketten. Skulle jo være stilfullt selv om det var redneck/cowboy tema.
Så til favoritten vår, ja vi har nemlig en favorittplante. Denne fikk vi som vert og vertinnegave fra ei venninne på Halloweenfesten i fjor, en fest som ble et etagilde i flere dager, med masse venner på besøk. Det var nok akkurat derfor vi fikk denne planten, nettopp fordi eg elsker å spise mat, og Doc elsker å lage mat. Fordi det er en chiliplante, med habanero chili.
Denne har blitt brukt i mange gode middager, og så fort vi har plukka av en chili har det begynt å gro ut en ny. Så ja, man kan si god mat vokser på trer, i alle fall godt tilbehør. Men nå har det seg slik at denne planten har daua. Har eg virkelig drept favoritten? For all del, eg har drept utallige planter oppigjennom årene, men denne? Nå er det full førstehjelp på gang her, eg har klipt av alt som var tørt og råttent i håp om at den kommer seg. Noen som vet om det faktisk er mulig å redde en sånn chiliplante? Eller vil eg forbli en plantedreper?
For noen år siden hadde vi innbrudd i garasjen, dem tok en del verktøy, men ikke nok med det. Eg holdt på å flytte inn til Doc akkurat da, og hadde noen flytteesker stående der. Ene esken inneholdt arvegods med juleduker og diverse, dette fant vi strødd over plenklipperen som lakk olje. Altså alle dukene var ødelagt, fordi kjeltringene hadde brukt eska til å bære ut verktøyet.
Vi bestemte oss da for å få innbruddsalarm. Det kom en kæll innom med et overkommelig tilbud, så vi signerte i god tro. Noen dager seinere kom det en annen kæll på besøk, med masse utstyr han installerte. Kjempegreier, nå følte vi oss trygg. Og ei stund seinere overtok vi jo Tassen, som også er en velfungerende alarm.
Vi ble raskt vant til å slå på alarmen hver gang vi forlot huset, og hver gang vi gikk og la oss. Og vi ble like fort vant til å slå av alarmen når vi kom hjem, og når vi sto opp. Dette funka over all forventning. Vi kunne føle oss trygge igjen.
Men så en sommer når vi var på ferie fikk eg tlf fra Sektor, alarmen var slått av på mystisk vis. Det viste seg å være Doc som hadde dratt ut kontaktene for å unngå trøbbel ved eventuelle lynnedslag. Alarmen har batteri til å fungere i to døgn bare, så da måtte vi få noen til å låse seg inn og ordne med det. Vi fortsatte ferien.
Nå i det siste er det noe annet snodig som har begynt å skje, både Doc og meg må ha fått Alzheimer light eller noe sånt. Om morgenen har vi nemlig begynt å glemme denne alarmen, og vandrer rundt i huset til den hersens boksen hyler som besatt. Så når den ene står opp, våkner garantert den andre. Og vaktene hos Sektor må virkelig ha fått inntrykk av at vi er skikkelig svimete.
Siste året nå har eg vært opptatt av å ha noe tidsfordriv, noe å drive med, fordi eg er livredd for å kjede meg. Nå skal det nevnes at det er ikke mye kjedelig å være gift med Doc, for det skjer jo alltid mye rart. Men innimellom kommer de rastløse stundene når man bare sitter og glaner på TV program etter TV program, uten å i heletatt huske at man har sett det i ettertid.
Nå er det snart et år siden vi starta denne bloggen, og ja vi har begge vært aktive her, selv om eg tar meg av mesteparten av skrivinga. Men for meg tar det ca 5 min å skrive et innlegg, som oftest i løpet av en sigarett på trappa, eller mens eg sitter på do. Da har eg liksom litt mye tid igjen av dagen.
I fjor begynte eg og naboen så smått på poledance. Vi tok noen kurs, og eg kjøpte stang for egentrening. Dette gikk greit en stund, eg ble til og med litt flink. Men så kom denne crohns’n og ødela litt for meg, eg skal ikke trene for tungt lenger, og ikke stresse og sånn. Så den stanga står der den, med klestørken.
For noen uker siden kjøpte vi “ny” campingvogn, ei flott vogn på min alder, altså veteran. Fargene var så som så, og vi starta på oppussing. Har malt veggene innvendig, og skal farge gardinene. Har bare ikke helt kommet lenger enda.
Og nå har eg jaggu begynt å brodere også. Det er faktisk ganske så avslappende og givende å drive med, og så blir motivet akkurat så morsom som du selv lager det. Det eg driver med heter jo geriljabroderi nettopp pga de morsomme resultatene.
Da har vi altså blogg, stang, oppussing i vogn, og brodering. Det er nesten så eg ikke har tid til alt nå, skal farge gardiner, men må bare skrive ferdig bloggen så eg kan brodere litt mer først. Stanga får seg en runde når hofter og rygg blir enig. Så her er det nok å henge fingrene i.
I dag har eg virkelig hatt dagen, eller døgnet kanskje. Vanligvis er det Doc som holder meg våken, men i natt var det eg som vrei meg og peip av smerte, eg som holdt gubben våken, eg som hadde en kranglete rygg. Ble ikke mange timene på øyet, så det at eg så ut som et takras når eg reiste på jobb fikk så være.
På jobben var eg like sliten, og hadde like vond rygg, men eg fikk unna en god del med hjelp av snille kolleger. De fire timene på jobb i dag hadde føltes som 12 timer, hadde det ikke vært for colaautomaten.
Vel hjemme hadde gubben henta det gamle radiokabinettet, men ikke fått det inn. Eg måtte skuffe han med min vonde rygg, kunne ikke hjelpe å bære det. Da var Doc så grei at han lagde middag til oss mens eg slappa av, fiskepinner med poteter og raspa gulrøtter ble dagens.
Midt i middagen hørte vi plutselig et kjent “Hallo” fra gangen, og Tassen klikka hysterisk. Det var pokker meg “tante” Barbro og “onkel” Dag fra Kristiansand som plutselig stakk innom! Hun hadde vært på Gardermoen med jobben noen dager, og Dag kom og henta henne. Da var det jo superkoselig at dem stakk innom her, og så beleilig at Dag kunne hjelpe Doc med kabinettet før det begynte å snø da.
Tante og onkel måtte videre, har jo lang reisevei. Men det var uansett superkoselig at dem stakk innom sånn plutselig, det er jo mennesker av hjerteformet gull. Nå er vi tilbake i sofaen med en episode Homeland, og en dose potetgull.
Nå begynner formen å komme seg litt igjen etter Country Cruiset som var i helga, så da kan vi jo fortelle hvor moro vi hadde det. Vi reiste en hel gjeng på lørdagen med skyhøye forventninger, klare for god musikk og alt som hører med. Vi reiste med Forente Rednecks Norge, og mange flere venner. I baren på terminalen starta alt Doc med hyss. Han klarte å lure mange tomflasker i kofferten til Ronny, uten at han så noe, så vi var jo litt spente på om han merka noe.
Vel om bord var det en kjapp røyk før vi gikk opp på lugaren med bagasjen, derfra hadde vi jo grei utsikt over Monkey bar, ellers var det vel minste lugaren på hele båten. Møtte igjen folket på Monkey og avtalte å gå opp på panorama bar på dekk 15, for der Skulle Steff Nevers være. Der oppe tok vi rimelig stor plass, og bartenderne synes nok vi var toppers, for dem tapte ikke akkurat penger på oss. Ronny var forøvrig litt forundra over å ha funnet 18 tomflasker i kofferten, og lurte på om Doc hadde noe med det å gjøre.
Når Steff kom gående med gitaren på ryggen, gikk han målbevisst mot bordene vi hadde. Han hilste og glisa før han dro i gang gitaren, og stemninga fikk rakettfart. Dette var jaggu livlig, dere kan se full video av en sang //HER//
Ellers var jo Doc fast bestemt på å få med seg Get Rhythm, for den gjengen er helt rå, vi har aldri sett bedre Johnny Cash cover. Men Doc var jo litt sliten, etter å ha rocka litt vel på dansefot og drammearm, så han fikk vi lurt i seng halvanne time før konserten! Gutten var jo like flytende som vannet båten gikk i. Vi andre kosa oss litt ekstra for han da, det ble sang og dans, og litt Tequila Sunrise.
Søndag var vi faktisk greit opplagt, fikk med oss frokosten faktisk, og slappa av litt. I stedet for å gå i land, plasserte vi oss oppe på panorama bar, det var eneste sted å få øl kl 10. Her ble vi noen timer, så det måtte en hvil til før fortsettelsen.
Til middagen kl 18 var det på med kjole og dress, for vi leker jo ikke Cowboy heller da. Vi spiste sammen med mamma, pappa, Kari og Torfinn, dem hadde også pynta seg. Vi spiste oss god og mett på sjømat og hvitvin her, før vi vandra videre til Monkeys. Der ble vi ikke så lenge, for vi skulle få med oss Steff Nevers i Showlounge. Doc og meg var jo så klart de første på dansegulvet, og sikkert de som forbrente flest kalorier den kvelden! En heidundrende konsert av en artist i verdensklasse, dette var gøy!
Når vi så skulle legge oss etter konsertene fant vi ut at eneste sted å røyke uten å blåse bort, var på nattklubben. Det var veldig lurt å gå dit. Når muttern ringte kl 9.30 mandags morgen og ba oss stå opp for å gå i land, trodde vi det var tull. Vi hadde jo tenkt å gå i taxfree’n før vi kom i land. Så den som gikk i land med to sigaretter og null brennevin etter en tur til Kiel, var Doc og meg.
Og jaggu møtte vi på Harald Thune også, dyktig artist og radiovert på P10Country. Fikk selvsagt lagt inn ønske om mere Steff og Hilljacks på radio!
Forresten; skulle noen ha bilder av meg og Doc med kjolen og dressen hadde det vært fint om dere kunne sende det til meg på innboksen på fb.
Nå nærmer vi oss klare for avreise her, etter to timers tett skjema med morgenrutiner. Nå har mamma og pappa bodd på gjesterommet i to dager, for dem skal være med på Kielferga. Dem kommer alltid noen dager for tidlig når vi skal noe, for det er så trivelig å tilbringe tid sammen.
Men dette kan by på noen utfordringer her. Både Doc og eg har lett for å bli lei i magen, han uten galleblære og eg med crohns. Vi sliter nok når vi bare er to, den ene står som regel og banker på døra når den andre sitter på do. Så med to til i hus har det vært litt travle tider på badet.
Vi har vært flinke å tilpasse oss hverandre, men i dag holdt eg på å gå på en smell. Trodde eg gikk klar uten tøysemage i dag, da eg ga klarsignal til fatteren som ville i dusjen. I det han vrei om nøkkelen begynte magen min å jobbe. Når eg hørte dusjen gikk på, begynte mageknipen. Selv om det ikke er lurt, tok eg en røyk bare for å slå ihjel tida. Magen ble verre.
Så etter ei lita stund, ja 10 min føles som halvanne time når magen bestemmer, ble det endelig ledig. Eksplosjon! – Folk som sier at å pisse når du er skikkelig pissetrengt er det beste, har nok ikke opplevd å endelig gå på do når du har crohns, for det er definitivt bedre! Vi tales på båten, nå reiser vi!
I høst var vi i bryllup til et vennepar, og planen var jo viktoriansk kjole og dress. Like før vielsen røk jo glidelåsen, og eg måtte tråle gjennom triaden for å finne ny kjole. Det gikk jo greit, vi rakk bryllupet, bare i en “kjedelig” vanlig kjole.
I helga skal vi jo på country cruise, og da må antrekket så klart være på plass. Eg fikk litt panikk da eg kom på at kjolen ikke hadde glidelås, så tirsdag tok eg den med til Wenke’s systue på Neskollen. Hun hadde det litt travelt, men lovde å fikse den innen fredag, altså i dag.
I går morges alt fikk eg SMS fra henne, hun var ferdig med kjolen. Eg kjørte innom Neskollen etter jobb for å hente den. Hun kunne da vise meg en kjole som så ny ut, hun hadde fiksa både glidelåsen og litt søm bak i ryggen. Strålende fornøyd betalte eg den lille summen det kosta, og er nå klar for å pynte meg og matche Doc på cruise i helga!
Siden kjolen gikk rett i kofferten har eg ikke noe bilde nå av hva Wenke har fiksa, men eg garanterer det blir tatt bilder i helga.
Her ser dere kjolen før eg leverte den inn
Her er Wenkes systue, den kan eg absolutt anbefale
I dag mista eg jaggu bittelitt stolthet på vei til jobben. E6 var greit brøyta, og det gikk i fint driv i ca 70-80 oppover. Var mye trafikk og begge felt holdt omtrent samme hastighet, så eg holdt meg bare til høyre. Var dårlig sikt, og eg hadde jo god tid da.
Så nærma eg meg avkjøringsrampen ved jobben, sakka ned litt bare for å få avstand til lastebilen fremfor, så eg skulle få bedre sikt. Blinka ut og svingte av. Der var det jo overhode ikke brøyta, 15 cm nysnø, og eg kom kjørende i ca 70. Rattet mista med ett funksjonen sin, hjulene valgte helt egne retninger, og bilen gjorde et byks. Fikk vel egentlig en perfekt breisladd og fin snurr før Cherokee’n planta trynet godt inn i brøytekanten.
Der sto eg, på tvers på rampen, med ræva nesten ut i kjørefeltet på E6. Lastebiler og biler susa forbi i 70-80 km/t uten å vise noe hensyn. Men så kom det ei luke, eg fikk kasta bilen i revers og gravde meg ut av brøytekanten. Rakk akkurat å kjøre frem før neste bil baura seg forbi, og eg kunne kjøre videre til jobb som om ingen ting hadde hendt.
Verken eg eller bilen tok skade, bare brøytekanten som nå henger igjen i nebbet på cherokee’n. Litt shaky skal nevnes at eg ble, selv om det bare var stoltheten min som fikk seg en trøkk.
Vi har ei dobbeldyne som er ganske stor, og Doc klarer å legge seg midt under denne hver kveld. Eg må alltid spørre om å få litt er dyne, og det får eg jo som oftest. Men så fort Doc skal strekke seg mot nattbordet for enten å nå tlf eller fjernkontroll, eller for å slukke lyset, drar han med seg hele dyna. Eg må igjen spørre om å få litt mer dyne.
Ut på natta hender det at han er aktiv, vrir seg og snur seg. Ja det kan til tider se ut som han danser Riverdance under der, noen ganger krøller han dyna sammen og holder rundt den med armer og bein. Av og til tar han bare tak og kaster seg rundt, så eg får store problemer med å holde igjen denne fordømte dyna.
Nærmest hver natt våkner eg av at eg er kald på enten ene sida, fremme eller bak. Eg må kjempe med nebb og klør for å få rundt meg denne dyna, for Doc skal jo helst ha minusgrader på soverommet. Sånn sett kan eg jo for såvidt skjønne hvorfor han i søvne gjør krav på hele dyna hver natt, for den er ganske god.
På morgenen er eg derfor grisetrøtt og våkner ikke alltid av vekkerklokka mi, den slumrer gjerne to-tre-åtte ganger før eg får øyner. Om Doc da våkner tar han tak i dyna og ruller seg rundt, som en alligator som ruller byttet sitt i vannet, og gir meg et spark eller en albue i sida. Joda eg våkner da, og selvsagt med bare bittelitt dyne oppå meg.
Det er altså sjelden eg har dyne over hele meg, som oftest er det bare litt oppå og på ene sida. Litt som gapahukprinsippet. Er jo hyggelig med gapahuk, for eg trives ute i naturen, men eg vil ikke ha det i senga mi.
