Siden et fåtall lesere har beklagd seg over hvor mye eg syter og klager over crohns’n har eg ikke skrevet så mye om den i det siste. Nå kommer det en liten notis, så om det er uinteressant kan du nonchalant hoppe til tredje avsnitt, for det er ingen hemmelighet at formen min har vært rævva de siste ukene. Joda, er oppegående, men når en fjert lukter fire uker gammel matboks har man oppbluss.
Er jo kronisk dette her, så eg blir ikke kvitt det før eg ligger seks fot ned. Joda, det forekommer bedre perioder, men en bedring på generell basis er nok bare å drite i da man aldri kommer helt i rute. Nå er det uansett mageknip og verk i beina, hvilket gir en liten utmattelse. Dermed drøyde eg en time før eg dro på jobben, og tok en sånn HER. Du verden som det funka, eg fikk gjort veldig mye på jobb, men i det eg stempla ut gikk luften ut av meg. Akkurat det er normalt.
Da eg kom ut fra lageret var det blå himmel, sol og genservær, så humøret var det ingen ting å si på. Hjemme hadde Doc stekt fisk, så vi spiste middag og gikk ut i sola. Tretoppen til naboen skygga litt for terrassen, og det føltes så fjernt å bare stå midt ute på gårdsplassen, så vi begynte å gjøre noe. Doc gikk i gang med bobilen, må få fiksa alt vi oppdaga på sist tur vettu. Selv begynte eg å feie for egen dør, bokstavlig talt. Gikk over både trapp og terrasse, selv om det ikke var stort med rusk der.
Vi er egentlig litt like der, Doc og undertegnede, så lenge vi ikke setter oss tilrette kan vi holde det gående til vi stuper. Så etter feiinga gikk eg en halvlang tur med Tassen, og klarte alt før kl 18 i dag å bikke 10 000 skritt, noe som egentlig er helt uoppnåelig med tanke på formen min. Vel vel, da vi satte oss i kveld, da kom det. Ser ut som vi er klare for siste reis begge to når vi prøver å forlate sofaen. Doc la seg i sta, mens eg ligger her og moter meg opp til en dusj.
